Publisert i Nordlys 10.09.2015. Gjengitt her med forfatterens tillatelse.
Per-Willy Amundsen, tidligere talsperson for innvandring i FrP, nå del av Regjeringen, kan antakelig forvente seg mediastorm fordi han ikke følger propagandaen fra media og asylaktivistene.
Av Per-Willy Amundsen
Den pågående folkevandringen til Europa kan skape en situasjon der utfordringene viser seg å bli uoverkommelige. Når politikere baserer avgjørelser på føleri i stedet for kunnskap kan resultatet bli fatalt.
Som tidligere innvandringspolitisk talsmann for FrP vet jeg at knapt noe tema i det offentlige ordskiftet fremstår mindre kunnskapsbasert enn innvandringsdebatten. Uten å ofre de langsiktige konsekvensene en tanke, kappes politikere om å vise sine blødende hjerter og moralske fortreffelighet som i praksis betyr åpne grenser.
Samtidig har pressen kastet sitt samfunnsoppdrag til side og løper i flokk, mens de uten kritiske spørsmål reduseres til mikrofonstativ for asylaktivistene – hvor ikke minst barn eksponeres. Denne utviklingen har bare eskalert de siste ukene, det bør bekymre alle som ønsker en fri og opplyst meningsutveksling til demokratiets beste.
Flyktninger?
Alle de hundretusener som nå tar seg til og gjennom Europa, prognoser anslår over én million før året er omme, omtales konsekvent i media som ”flyktninger”. Det stemmer ikke. For å kunne påberope seg flyktningstatus må man oppfylle klare kriterier, herunder og viktigst: FNs flyktningkonvensjon. Dette kan først avklares når deres asylsøknad blir behandlet. Danske Røde Kors mener over halvparten av de som nå kommer ikke er reelle flyktninger.
Det er mange som ønsker et bedre liv i sjenerøse velferdssamfunn som det norske, men det gir ingen rett til varig opphold. På den lange veien mot de rike landene nord i Europa reiser innvandrerne gjennom mer enn fem fredelige land. Drivkraften bak handler åpenbart om langt mer enn å finne fredelige forhold. En rapport fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) hevder at majoriteten som ankommer Sør-Europa har til hensikt å reise videre til Nord- og Vest-Europa, blant annet fordi de forventer mer sosialstøtte.
Så la oss da håpe at det kun handler økonomisk velferd. I følge kilder angivelig knyttet til Den islamske staten (IS) skal de ha utplassert 4.000 av sine menn i Europa gjennom den pågående innvandringsbølgen. Forhåpentligvis er dette kun et ledd i propagandakrigen. IS erklærte som kjent krig mot Europa allerede i fjor.
Død gutt på strand
Bildene av den uskyldige 3-åringen som ligger død på en strand i Tyrkia har opprørt oss alle. Det er enhver foreldres skrekk. Men den virkelige historien til denne familien har vist seg å være en annen enn den som først ble forsøkt etablert. Ifølge Aftenposten hadde familien bodd tre år i Tyrkia før de la ut på den fatale båtturen. Der befant de seg ikke i fare; de var med andre ord ikke reelle flyktninger – faren søkte ytterligere økonomisk trygghet, noe som kostet hans to sønner og kone livet.
Det gjør ikke familiens skjebne mindre tragisk, tvert om. Men når den politiske venstresiden, herunder også store deler av norsk presse, kynisk bruker bildene og en usannferdig historie for å fremme en politisk agenda, blir det direkte motbydelig.
De som blir tilbake
Reisen til Europa koster dyrt. Den skal finansiere kriminelle nettverk av menneskesmuglere. Derfor er det kun de resurssterke som kan benytte seg av Europas dysfunksjonelle asylsystem. De svakeste, flertallet av de fire millioner syrere som er fordrevet av borgerkrigen, sitter tilbake i flyktningleire i nærområdene. Deres akutte problem er at verdenssamfunnet ikke stiller opp. FNs matvareprogram mangler finansiering, med det resultat at det nå kuttes i bistanden. Dette er den virkelige flyktningekrisen.
Bærekraft?
Det er et rimelig anslag at Stortingets famøse vedtak om å bosette 8.000 syrere alene vil påføre den norske stat en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på over 50 milliarder kroner (basert på SSBs grunnlagstall og Finansavisens beregninger). Til sammenligning utgjør driftsbudsjettet til Tromsø og Harstad kommune henholdsvis 3,2 og 1,6 milliarder.
Når vi samtidig vet at én million kroner kan gi grunnleggende velferdstjenester til 13 personer i flyktningleirene (tall fra UD), betyr det at kostnaden for de 8.000 syrerne som hentes til Norge alternativt kunne hjulpet 650.000 mennesker i nærområdet. Valget burde vært enkelt, om det ikke var for Arbeiderpartiet.
I tillegg til de 8.000 som skal bosettes, samt de over 5.000 som allerede venter på bosetting, kan det nå komme nye titusener asylsøkere til Norge. Den største gruppen er syrere, men også eritreere og afghanere kommer i store antall, hvorav mange er enslige mindreårige. Dette vil få økonomiske konsekvenser langt utover Stortingets bosettingsvedtak. I klartekst kan det øke fremtidige netto kostnadsforpliktelser med flere hundre milliarder. Penger som kunne vært benyttet langt mer målrettet.
De finnes en øvre grense for hvor mange innvandrere Norge og Europa kan ta imot før viktige samfunnsfunksjoner bryter sammen. Tillitsbaserte velferdssamfunn som det norske er særlig utsatt, også utover røde tall i offentlige budsjett. Uten en kontrollert innvandring kan selve fundamentet for det norske velferdssamfunnet bli truet. Men denne debatten uteblir, vi opplever heller en moralisering som fortrenger realitetene.
***
Det er verdt å ta en titt på kommentarfeltet hos Nordlys – ikke minst hva gjelder Operasjonsleder i Foreningen av tolvte januar Evy Ellingsvåg sin tilstedeværelse. Hun er ikke helt blid på HRS, hvilket er fullt forståelig da hun er avkledd av oss tidligere.