Den humanitære krisen truer vestlige institusjoners fremtid og kløften mellom de som regjerer og de som blir regjert vokser seg dypere. Det lover ikke godt, skriver Peggy Noonan i Wall Street Journal.
Noonan påpeker at den eliten som tar beslutningene når det gjelder innvandring ikke selv lever med konsekvensene, det er det folket som gjør. Der beslutningstagerne ser livet som en abstrakt og frykter uvennlige ord fra avislederskribenter, lever folket med de konkrete følgene av elitens beslutninger og frykter ting som kriminalitet. Eliten har råd til å kjøpe seg vekk fra konsekvensene, det har store deler av folket ikke.
De ubeskyttede og sårbare har både rett og grunn til å være bekymret, mener hun.
Migranter på Keleti stasjon i Ungarn.
– For en krise Europa er i, med bølger av migranter som kommer som følge av at den arabiske verden imploderer, skriver Noonan og påpeker at den største innvandringen siden 2. Verdenskrig er Europas første og største utfordring i det 21. århundret. – Faktisk kan den forme kontinentets natur og historie akkurat som 1. Verdenskrig gjorde, fortsetter Noonan.
Den kommer ikke til å gå over med det første og det er det to grunner til. Den ene er, som Richard Haass i Council on Foreign Relations skriver, at det ikke vil bli fred i Midtøsten med det første. Det kan like gjerne bli verre. For det andre, skriver Haass, at jo mer Europa svarer, jo mer vil det øke tilførselen av nye migranter. Europa er fanget, mener han: Hvis Europa ikke reagerer med medlidenhet og generøsitet, så er det galt humanitært sett, men hvis Europa gjør, vil flere komme og problemene øke.
Three hundred eighty-one thousand detected migrants have arrived so far this year, up from 216,000 in all of 2014. Almost 3,000 died on the journey or are missing. The symbol of their plight is the photo of the 3-year-old Syrian boy, Aylan Kurdi, who drowned along with his mother and 5-year-old brother when their boat capsized near a Turkish beach. Just as horrifying is what was found inside a Volvorefrigerated truck stranded on the shoulder of the A4 highway 30 miles from Vienna in late August. Inside were 71 bodies, including a 1½-year-old girl, all dead of suffocation. They’d been left there by human smugglers.
It is a catastrophe unfolding before our eyes, and efforts to deal with it have at least one echo in America, which we’ll examine further down.
According to the U.N. refugee agency, 53% of the migrants are from Syria, 14% from Afghanistan, 7% from Eritrea, and 3% each from Pakistan, Nigeria, Iraq and Somalia. Seventy-two percent are men, only 13% women and 15% children. Not all are fleeing war. Some are fleeing poverty. Not all but the majority are Muslim.
Europeiske ledere er usikre på hva de skal gjøre. Krisen startet allerede i 2011 da tunesere flyktet til den italienske øya Lampedusa. Året etter dro afrikanere fra det subsahariske kontinentet mot Europa fra Libya etter Muammar Ghadafis fall. Europas respons har vært stykkevis og delt. Presidenten for EU-kommisjonen Jean Claude Juncker har gjentatte ganger foreslått – uten hell – et permanent fordelingssystem med kvoter, men det er uklart hvordan det vil fungere.
Jyllands-Postens korrespondent Gunnar Willum, som har fulgt migrantenes vandring gjennom Europa tett, mener at EUs kvotesystem vil kreve store politistyrker og vannkanoner for å fungere, ettersom en slik ordning vil tvinge migranter til å flytte til steder de åpenbart ikke ønsker å være.
Peggy Noonan mener at det vil bli en kraftig backlashen i mange EU-land. Den vil bygge seg opp akkurat som krisen har gjort, skriver Noonan og lister opp: Europa er i økonomisk drift og selv Tysklands vekst er bare 1,6 prosent i året. Velferdssystemene vil bli presset og ungdomsarbeidsledigheten er allerede høy. I følge Eurostat er det 25,5 millioner arbeidsledige i Europa og nærmere 123 millioner befinner seg i risikosonen for fattigdom. Den siste gruppen har for øvrig økt svært raskt, fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012.
Noonan fortsetter: – Det er en frykt, som eliten tar lett på, blant folk om at strømmen av migranter vil «endre lands kulturelle balanse for alltid», som The Times-kronikøren Melanie Philips beskriver det i avisen Times of London. Gulfstatene har ikke tilbud sine arabiske og muslimske søskenbarn et hjem. Denne uken kalte den nederlandske høyreorienterte lederen Geert Wilders bølgen av migranter en «islamsk invasjon» under en debatt i parlamentet, «en invasjon som truer vår fremtid, vår sikkerhet, vår kultur og identitet». En nylig meningsmåling viste at 54 prosent av de nederlandske velgerne er motstandere av å ta imot flere enn de rundt 2000 flyktningene det i forveien er enighet om. Ungarn bygger et gjerde.
Reading the popular press of Europe you see the questions. Do we not have a right to control our borders? Isn’t the refugee wave a security threat? ISIS is nothing if not committed to its intentions. Why would they not be funneling jihadists onto those boats?
Many things could be done to ease the crisis. States such as Jordan and Lebanon work hard to help refugees in neighboring countries and need help. Humanitarian relief is needed for the internally displaced. Go after the human smugglers, patrol the waters, take in those who are truly fleeing war and truly desire to become a peaceful part of their new, adoptive homes.
Det er imidlertid et problem med Europas beslutningstagere – et problem som også finnes hos beslutningstagerne i USA, skriver Noonan, som mener at selv om det å fordømme «eliten» vanligvis er et tankeløst, falsk og manipulativt spill, er det passende når det gjelder krisen i Europa. – Kløften mellom de som regjerer og de som blir regjert har vokst seg stor og det lover ikke godt.
Hun fortsetter:
– Reglene for innvandring og flyktninger er laget av beskyttede mennesker. Dette er mennesker som hjelper til med å drive et land, som har pene hjem i pene nabolag og er beskyttet av sin status. De som lever med innvandringens og asylpolitikkens følger er de som er mindre beskyttet, som ser den mindre vakre siden fordi de daglig blir konfrontert med den mindre vakre virkeligheten: normal menneskelig råhet, menneskelige spenninger. Beslutningstagerne frykter ting som uvennlige ord fra avislederskribenter; normale mennesker frykter ting som gatekriminalitet. Beslutningstagere har den luksusen å se livet som en abstrakt. Normale mennesker føler konsekvensene av deres beslutninger helt konkret.
– Beslutningstagerne føler forakt for normale menneskers bekymringer og tilskriver dem trangsynte fordommer, ofte religiøse eller etniske, og ignorant antagonisme. Men normale mennesker priser orden fordi de ikke kan kjøpe seg ut av uorden.
People in gated communities of the mind, who glide by in Ubers, have bought their way out and are safe. Not to mention those in government-maintained mansions who glide by in SUVs followed by security details. Rulers can afford to see national-security threats as an abstraction—yes, yes, we must better integrate our new populations. But the unprotected, the vulnerable, have a right and a reason to worry.
Noonan mener dette er utfordringen for folk i politikk: Jo bedre du gjør det, jo høyere du klatrer, jo mer avskjermet blir du fra det virkelige livet. Du bruker ord som «oppfatning» en hel del. Men oppfatning er ikke like viktig som virkeligheten.
The great thing in politics, the needed thing, is for those who are raised high in terms of responsibility and authority to be yet still, in their heads and hearts, of the people, experiencing life as a common person on an average street. The challenge is to carry the average street inside you. Only then, when the street is wrong, can you persuade it to see what is right.
– Den største tingen ledere ikke gjør nå, er å lytte. De hører ikke lenger vanlige folks stemme. Eller de imiterer det de tror den er og det lyder reaksjonært og pinlig. I disse tider vil vi få se politiske ledere og institusjoner skjelve, krakelere og falle som følge av døvhet, avslutter Noonan.