Det hjerteskjærende bildet av tre år gamle Aylan fra Syria som ligger død på stranden utenfor tyrkiske Bodrum har gått verden over, og deles av aktivister og journalister på sosiale medier som «et bilde på flyktningekatastrofen og krigen i Syria».
Norsk presse har følgelig hatt store oppslag i dagevis.
Guttens pappa, hvis kone og andre sønn Galip (5) også druknet på sjøen i et forsøk på å komme seg vekk fra krigsherjede Syria, forteller at familien skulle til Sverige.
Sønderknust fulgte pappa Abdullah kona Reyhan, sønnene Aylan (3) og Ghalib (5) den lange veien hjem. De flyktet fra Kobane, en by der IS og kurdiske styrker har ført en nådeløs krig det siste året. I september i fjor okkuperte IS byen, før de ble drevet ut i vinter.
Det var fra denne utbombede byen familien med mor, far og to små barn, bestemte seg for å flykte.
Kun Aylans far, Abdullah, overlevde flukten fra Syria. Broren Galip (5) og moren Rihanna døde i forsøket på å nå Europa.
Den tre år gamle syriske flyktning-gutten nådde aldri Europa. I stedet druknet han og broren (5) da båten sank utenfor badestrendene i Bodrum, Tyrkia.
Norsk Folkehjelps generalsekretær Liv Tørres:
Tørres på sin side, var på alle måter uenig i Tybring-Gjeddes uttalelser. Hun argumenterte for viktigheten av å vise de grufulle bildene av lidelse.
– Det å filme at folk drukner og er på flukt i en desperat situasjon, det er å vise virkelighetene som den er. Det hadde vært feil å ikke vise det.
Ikke en eneste journalist, politiker eller aktivist i Norge har stilt noen spørsmål.
Stavanger Aftenblads Svein Egil Omdal unnslår seg ikke en gang for å bruke den vesle treåringens død til å refse Daily Mail til fordel for aviser som The Guardian:
The Daily Mail, som i årevis har forurenset debatten med oppslag om alle godene flyktningene får hvis de bare klarer å lure seg inn det forjettede land, brukte torsdag hele forsiden på bildet av politimannen som bærer Aylan bort fra stranden. Tittelen «Et lite offer for en menneskelig katastrofe» var på linje med The Independents «Noens barn» og The Guardians «Den sjokkerende, onde virkeligheten som Europas flyktningekrise er». Det er to aviser som vanligvis ikke snakker samme språk som The Daily Mail.
Den samme The Guardians dekning har imidlertid brakt en interessant opplysning som er utelatt i samtlige av de norske medienes artikler:
Unlike other Syrians heading for Europe, the Kurdi family had lived in Turkey for three years before deciding to head to Canada, where Abdullah’s sister lives.
Det samme skrev Wall Street Journal for to dager siden:
Mr. Kurdi brought his family to Turkey three years ago after fleeing fighting first in Damascus, where he worked as a barber, then in Aleppo, then Kobani. His Facebook page shows pictures of the family in Istanbul crossing the Bosporus and feeding pigeons next to the famous Yeni Cami, or new mosque.
From his hospital bed on Wednesday, Mr. Kurdi told a Syrian radio station that he had worked on construction sites for 50 Turkish lira (roughly $17) a day, but it wasn’t enough to live on. He said they depended on his sister, Tima Kurdi, who lived in Canada, for help paying the rent.
Ms. Kurdi, speaking Thursday in a Vancouver suburb, said that their father, still in Syria, had suggested Abdullah go to Europe to get his damaged teeth fixed and find a way to help his family leave Turkey. She said she began wiring her brother money three weeks ago, in €1,000 ($1,100) amounts, to help pay for the trip.
Hvis dette er sant, hva kommer det av at denne relevante og vesentlige opplysningen er utelatt i den øvrige pressens dekning?
Barnas tante Teema Kurdis uttalelser tyder i alle fall på at familien har bodd i landet på et tidspunkt, ettersom sier at hun betalte husleien for dem i Tyrkia::
«I was even paying rent for them in Turkey, but it is horrible the way they treat Syrians there.»
Teema Kurdis øvrige uttalelser burde forresten også ha blitt gjenstand for en viss kritisk distanse. Ifølge BBC hevdet hun først at den lille familien var blitt nektet asyl i Canada, men måtte siden erkjenne at det aldri var blitt sendt inn noen søknad.
The statement comes after both a Canadian legislator and Teema Kurdi said on Thursday that Alan’s family had submitted an application.
But Teema later seemed to backtrack, telling reporters she had hoped to sponsor Alan’s father and his bid for refugee asylum after their brother Mohammad’s bid was denied.
Journalist Mustefa Ebdi i Kobani sier til nyhetsbyrået AFP at familien opprinnelig bodde i Damaskus, men ble nødt til å flykte flere ganger før de endte i Tyrkia:
Turkish media had identified the family’s surname as Kurdi, a possible reference to their ethnic background, but Ebdi said the actual family name was Shenu.
«They left Damascus in 2012 and headed to Aleppo, and when clashes happened there, they moved to Kobane. And again, when clashes (with the Islamic State jihadist group) happened there, they moved to Turkey,» Ebdi, who spoke with a family friend hosting Aylan’s devastated father, told AFP.
IS fighters launched a fierce offensive to seize Kobane in late 2014, but were pushed back in January by Kurdish militia, Syrian rebel forces and US-led coalition air strikes.
The family returned to Kobane, hoping it would be stable enough to resume their lives there, Ebdi said.
But in June, IS fighters re-entered the flashpoint town, holding hostages in several buildings in a two-day stand-off that left more than 200 civilians dead.
Insecurity forced the family to decide they had no alternative but to try to reach Europe from Turkey, said Ebdi.
Da en leser sendte en e-post fredag formiddag med spørsmålet «Hvorfor er det ingen av de norske journalistene som i flokk og følge har dratt til begravelsen og publisererer «hjemme hos-reportasjer» med de to små guttenes far som reflekterer over at faren tilsynelatende uten vanskeligheter har kunnet returnere til et sted han og familien skal ha flyktet for livet fra?», kjente jeg en instinktiv motvilje mot å ta i spørsmålsstillingen. Det er hva bilder av døde barn gjør med normale mennesker, alle forstår det. Ingen ønsker å være kritiske stilt overfor en slik tragedie.
Men dersom den lille familien bodde i Tyrkia, har de ikke flyktet fra Syria i frykt for sine liv og da feilpresenterer pressen saken, bevisst eller ubevisst, for alle landets avislesere og TV-seere. Det er ikke krig i Tyrkia, like lite som det er krig i Hellas, Makedonia, Serbia og Ungarn som en stor del av det norske medier konsekvent benevner som «flyktninger» reiser gjennom på vei til forhåndsbestemte land lenger nord i Europa.
Alle de som var medvirkende til å sette igang denne prosessen ved bruk av et så sterkt bilde burde ha spurt seg om disse tingene før de satte den igang – det er det vi har en statsstøttet presse til: å drive kritisk og undersøkende journalistikk. De er ikke støttet for å drive politiske kampanjer.
Ingen i norsk presse har så langt bremset opp og spurt seg om det de formidler er sant og det spørs vel om de vil ta en intern runde på det denne gangen heller.
Men hvis The Guardians og Wall Street Journals opplysning stemmer, er det meget stor sannsynlighet for at journalister og aktivister har ødelagt svært mye for de genuine flyktningene de hevder å kjempe for. Troverdighet og tillit er ikke lett å gjenopprette når den først er gått tapt.
Utelatelser, halvsannheter eller verre har en lei tendens til å komme for en dag, med ødeleggende konsekvenser uansett hvor nobel man mener hensikten bak ukritisk kampanjejournalistikk er.
Det er det kanskje verdt å tenke litt over?
Oppdatering kl.15:31 5.september 2015: Aftenposten: Aylan vokste opp i Tyrkia
Oppdatering kl.18:06 5.september 2015: VG (NTB): Aylan og familien bodde i Tyrkia