Mahmoud Farahmand, selv med opprinnelse fra Iran, har snakket med en iraner i Tyrkia.
I en by i vestlige Tyrkia bor det flere tusen unge iranere. Mange av disse er høyt utdannet, og har flyktet fra prestestyret i Iran i håp om å skape et bedre liv i Vesten. Jeg har snakket med en av dem.
Hun er ei jente i midten av 20-årene, utdannet ingeniør. Hun jobbet i flere år som prosjektleder i Iran, men etter hvert ble begrensningene for store – hun vil ha mer frihet, hun vil ha et bedre liv.
For ca. ett år siden satte hun seg på et fly og reiste til Tyrkia. Der har hun to jobber, for det som kalles for «soldatlønn». Det kan sammenlignes med vernepliktlønn, eller såkalt tjenestetillegg, i Norge. Som kjent er ikke disse satsene all verden.
Hun jobber sammen med sin samboer. De prøver etter beste evne å skape seg et liv, men planen er å reise videre til Vest-Europa. De deler med andre ord samme «skjebne» som titusener av andre unge iranere som bor i Tyrkia. Disse har ikke søkt asyl- eller flyktningestatus i Tyrkia.
I det siste har situasjonen forandret seg dramatisk. Siden sent i vår har flere og flere av iranerne frivillig valgt å ta den farefull reisen over Middelhavet til Hellas, og derfra til Vest-Europa, forteller hun. Første del av reisen går til en av kystbyene i Vest-Tyrkia. Deretter kjøper de seg selv en båt, helst en gummibåt. Så setter man ut på den farefull båtturen over havet med livet som innsats. Det er verdt å merke seg at deres liv ikke er truet i Tyrkia, ingen forfølger dem, ei heller noen som utsetter de for trusler eller sjikane.
Hun forteller at ryktene sier at flere med vilje punkterer disse gummibåtene midtsjøs for å få hjelp og bistand til å komme seg inn i Europa.
Dersom de ankommer helskinnet til Hellas så setter de kursen direkte mot Vest- eller Nord-Europa. De søker bevisst ikke asyl i noen av mellomlandene fordi de er klar over at de vil bli returnert til første landet de søker asyl (Dublin-avtalen). De nøyer seg heller ikke med å bli tatt imot i Ungarn, Serbia eller noen av disse landene, målet er klart og målet skal nås, det er «west Europe or bust».
Mange av dem som har ankommet har sett seg lei av å måtte ha to jobber for minstelønn, de ønsker ikke lenger å måtte jobbe så mye og få så lite betalt. De har til og med eksplisitt sagt at ordningene i Vest-Europa er gunstige og dermed ønsker man å reise til et sted der de kan sikre seg livets opphold uten å måtte slite fullt så mye.
Men: Er dette en legitim grunn for å flykte? Hva flykter man fra?
Denne historien gjelder nok mange av de andre som kommer også. Hvorfor skal man flykte fra fredelige Tyrkia med livet som innsats? Hvorfor skal barn drukne når familien lever i fred i Tyrkia? Hun jeg snakket med kjente til familien hvor den nå mye medieomtalte Aylan (3), broren hans og dere mor omkom. Denne familien hadde oppholdt seg i Tyrkia i en lengre periode, målet var i utgangspunktet Canada hvor tanten til barna bor. Historien forteller at etter at de fikk avslag på visum til Canada, bestemmer far seg for å gjennomføre denne hasardiøse reisen over Middelhavet.
Det er fortsatt ingen krig i Tyrkia, ingen konflikt, ingen etnisk rensing eller noe som i det hele tatt ligner. Likevel tar noen en slik beslutning for å sikre seg et enda bedre liv. Er det Europas ansvar?