Som vi har skrevet om mange ganger før har norsk medier en slagside når det gjelder deres dekning av innvandrings- og integreringssaker. Ikke minst fremkommer det i den såkalte «flyktningekrisen» og i omtalen av alle «flyktningene» som kommer til Norge og Europa.
Faksimile fra Dagbladet
Mange journalister, ja altfor mange, en skal faktisk lete litt for å finne journalister som synes å ønske en balansert fremstilling, tar altfor lett på oppgaven. Ikke blir de kritisert av andre heller, slik som HRS må tåle nitidig gjennomgang av diverse tekster (hvilket bare er bra, det bidrar til kontinuerlig skjerping), regelen er heller at journalister og medier beskytter hverandre.
Men noen ganger kommer det en ensom svale flyvende. Som i dagens journalisten.no der Lars Akerhaug hevder at det bedrives en «asyljournalistikk uten kritiske spørsmål». Som Akerhaug påpeker er ikke hans gjennomgang fullstendig og utvalget er kanskje heller ikke «med sikkerhet» representativt, men for alle som leser disse nyhetene daglig kan man med sikkerhet slå fast at utvalget kunne vært langt større. Det er med andre ord nok å ta av.
Stikkprøven til Akerhaug er like nedslående som journalistenes reaksjoner:
- «Det virket troverdig …»
- «Sammen med en troverdig atferd, veldig nøkterne og lavmælte svar …»
- » … foto av den unge mannen i angivelig syrisk uniform …»
- » … intervjusituasjonen var krevende …»
- » … begrenset tilgang til flyktninger ….»
- «Hadde vi hatt bedre tid …»
- «Innenfor reportasjens kontekst …»
- «Hovedpoenget var at de fikk formidle …»
- «Jeg ser i ettertid at det kunne være et relevant spørsmål …»
- «Det var ikke en bevisst unnlatelse. I ettertid ser jeg det hadde vært et interessant spørsmål …»
Akerhaug tar utgangspunkt i syv saker fra henholdsvis VG, Dagbladet, NTB, Finnmarken, TV Vestfold og Aftenposten. I den første VG-saken handler det om et intervju med en asylsøker som sier å ha flyktet fra Syria, men som er fra Afghanistan. Han hevder å være 18 år og ha tjenestegjort i den syriske hæren. Akerhaug påpeker at det er lite som tyder på at Syria bruker barnesoldater, samt at det ikke er vanlig at ikke-syriske statsborgere avtjener ordinær militærtjeneste i Syria. Ingenting av dette blir fanget opp av journalist Frank Ertesvåg.
Dagbladet bringer et intervju med en syrisk familie som har bodd fire år i Russland. Familien hevder de ikke kan jobbe i Russland, men blir ikke spurt om hvorfor de ikke søkte opphold eller asyl i landet. Ralf Lofstad svarer med at det er «medienes oppgave å å gi dem en stemme». Ukritisk, kan en legge til.
VG forteller om to syrere som hevder å ha opplevd rasisme i Norge, den ene forteller han vil returnere til Syria, den andre vil til Tyrkia. En av de unge mennene uttrykker skuffelse over at han ikke får jobb som fotballspiller i Norge. Han får ingen kritiske spørsmål. Videre klages det på mottakssituasjonen, de må bo på felles rom med andre syke og at menn og kvinner må bruke en felles dusj. Mottakslederen avviser opplysningene og ingen uavhengige kilder bekrefter de fremsatte klagene. Ingen faktasjekk av påstandene. Ingeborg Huuse Andersen svarer at hun ville få frem at noen «faktisk ikke ønsket å være i Norge» og at «enkelte er misfornøyd med mottakelsen i Norge».
En asylsøker fra Syria og en fra Irak blir intervjuet av NTB. De forteller om reisen til Norge, via Russland, som for irakeren ble unnagjort på under et døgn. Ingen spørsmål fra Jan Morten Bjørnbakk om hvorfor de bare forserte Russland.
Finnmarken intervjuer en mann som angivelig skal være desertør fra den syriske hæren. Også han kommer via Russland. Ingen spørsmål fra Stian Hansen om hvor lenge han hadde vært i Russland og hvorfor han ikke søkte opphold eller asyl der.
TV Vestfold formidler en asylsøker som klager på maten. En anonym asylsøker intervjues. Han snakker gebrokkent dansk. Ingen kritiske spørsmål.
Aftenpostens Kristoffer Rønneberg bringer historien om asylsaken til en somalisk kvinne hvor det hevdes at hun er blitt utsatt for en massevoldtekt. «I flere dager kjørte Aftenposten kampanjejournalistikk, før Utlendingsnemnda til slutt fikk de nødvendige dokumentene som gjorde dem i stand til å legge frem sin versjon av saken», skriver Akerhaug. Det viste det seg at Aftenposten tok skammelig feil. Kvinnen hadde opphold i Italia og hadde ikke sagt noe om voldtekt da hun søkte asyl i Norge.
Så kan en jo spørre seg: Hva er det som gjør at journalister har en grunnleggende tro på at asylsøkere bare snakker sant? Hvorfor fanges ikke åpenbare mangler eller misforhold opp? Hvorfor uteblir de kritiske vurderingene med tilhørende kritiske spørsmål? Er det slik at når «noen» sier noe, så er det slik og dermed ingen grunn til å sannsynliggjøre historien med relevant dokumentasjon? Faktasjekk?
Som Akerhaug påpeker:
Kampanjejournalistikk er ikke noe nytt. Det er heller ikke nødvendigvis problematisk at flyktninger får lov å gjengi sine historier. Men de fleste vil være enige i at det er en fordel at journalister ikke videreformidler løgn og usannheter.
HRS har vært utsatt for en rekke drittpakker i media og kan underskrive på at mye av det som blir formidlet er rent oppspinn. Noe av det også godt dokumentert som oppspinn. Men journalistene velger å overse det som ikke drar historien i deres retning, men kanskje mest interessant: alle kildene til disse påstandene har innvandringsbakgrunn. Og de lyver som kjent ikke?
Journalisten.no (med lenker til sakene Akerhaug presenterer)