– Den stille krigen mot ytringsfriheten brer seg i de vestlige samfunn

Den stille krigen mot ytringsfriheten brer seg i de vestlige samfunn, skriver Frederik Stjernfelt i Jyllands-Posten.

Den islamistiske trusselen mot ytringsfriheten er velkjent og merkbar, men kanskje kommer den verste trusselen innenfra i vestlige samfunn, hvor stadig flere føler seg berettiget til å forhindre eller stanse bestemte synspunkter, fortsetter Stjernfelt og viser til den tidligere trotskisten Mike Humes nye bok Trigger Warning: Is the Fear of Being Offensive Killing Free Speech?.

Frederik Stjernfelt er professor i videnskapsteori, idéhistorie og semiotikk med en rekke bøker bak seg og har i de siste årene markert seg med kulturkritiske analyser og bøker sammen med forfatter Jens-Martin Eriksen. Blant dem er bøkene Hadets anatomi, De Anstændige og Adskillelsens politikk. Den siste er for øvrig oversatt til norsk og bl.a. anmeldt i Morgenbladet.

Mike Hume utga tidligere magasinet Living Marxism og er grunnlegger av det glimrende magasinet Spiked. I boken tar han utgangspunkt i massakren på redaksjonen i Charlie Hebdo og det etterfølgende hykleriet med «Je suis Charlie»-kampanjen, hvor en rekke av Charlie Hebdos angivelige støtter raskt falt tilbake til å kreve forskjellige innskrenkninger i ytringsfriheten. Han påpeker at de økende begrensningene er alamerende, særlig i Storbritannia og USA.

Det dreier seg som vanlig om Ytringsfrihet, men-folket:

Det angår den stille krig mod ytringsfrihed, hvor folk som regel begynder med at understrege, at de skam er fuldstændig for ytringsfrihed, og det, de nu vil foreslå, slet ikke har noget med ytringsfrihed at gøre – men det er altså nødvendigt at regulere denne eller hin form for tale.

Det opsamler han i omskrivningen af den berømte talemåde tilskrevet Voltaire: »Jeg foragter Deres standpunkt, men jeg vil til min død forsvare Deres ret til at fremsætte det«.

For tidens ”bagvendt-Voltaire” må dette omskrives til: »Jeg foragter det, du vil sige, og jeg vil kæmpe til ytringsfrihedens død for min ret til at forhindre dig i at sige det«. At de mange, der fremfører sådanne synspunkter, ikke vil indrømme, at de reelt vil indskrænke ytringsfriheden, får Hume til at tale om »den store ytringsfrihedssvindel«.

Boken har mange konkrete eksempler, som omfatter alt fra internett og universiteter til fotball, komikk og presse. – Den gjennomgående linjen er at den nye sensuren på disse områdene ikke som før fremføres av bornerte konservative. I stedet fremføres den av velmenende venstreorienterte som mener at det er en lang rekke synspunker alminnelige mennesker ikke kan tåle å høre, skriver Stjernfelt.

Disse menneskenes kampmetode fremstår tydelig i de stadig gjentatte kampanjene mot såkalte nettroll på internett. I stedet for å bare ignorere dem, er det flere og flere som tar til orde for å regulere eller attpåtil opprette nye lover mot dem. Problemet er imidlertid at det er like vanskelig å bli enig om en gangbar definisjon av «nettroll» som det er av hva som utgjør en «krenkelse, skriver Stjernfelt videre og påpeker at når man forsøker, så er tendensen at man tar med for mye. Dermed blir nettroll svært lett til dem som bare mener noe annet enn nettsideeiere og lovgivere.

Og noe annet enn dem som nettopp iverksetter de aktuelle kampanjene og/eller tar til orde for å opprette nye lover mot trollene også, kanskje?

Dette vil imidlertid føre til at den avgjørende grensen mellom reelle kriminelle trusler og grov språkbruk oppløses, skriver Stjernfelt. Hume mener at det snarere er hæren av profesjonelle krenkelsessøkere som er problemet:

En ny internetbevægelse er ”retten til at blive glemt”, der understøttes af EU-domstolen – eksemplet er pianisten Dejan Lazic, der i 2014 krævede af Washington Post, at en tre år gammel dårlig anmeldelse skulle fjernes fra avisens hjemmeside. EU-domstolen har magt til at beordre aviser til således at slette links til artikler, som folk klager over, og i løbet af kun fem måneder fra domstolens vedtagelse i 2014 rapporterede Google, at man havde fjernet 498.737 links efter anmodning fra domstolen. Argumentet er, at uddaterede eller irrelevante informationer skal kunne fjernes – men kan man stole på domstolens vurderinger af dette? Som Wikipedias grundlægger, Jimmy Wales, argumenterer: »Skaber det ikke snarere orwellske hukommelseshuller, at folk skal være i stand til at bortredigere ubekvem information om dem selv fra offentligheden?«

– Fortalerne for innskrenkinger i ytringsfriheten synes å mene at mennesket kan sosialiseres fullstendig vekk fra enhver ubehagelig tanke eller handling med korrekt input og at samtlige «farlige ord» som kan hindre en løpende oppdragelse av massene må forhindres, kommenterer Stjernfelt.

Videre finner Hume studentbevegelser på universitetene som kjemper for frihet fra ytringer istedet for ytringsfrihet, fortsetter Stjernfelt og viser til følgende eksempel:

Et giftigt eksempel er 50-årsfejringen af den berømte Free Speech Movement på University of California i 2014.

Her hyldede rektor Nicholas Dirks fortidens aktivister, men tilføjede dydigt, at man kun kan have ytringsfrihed, for så vidt som »we feel safe and respected«, og at ytringsfriheden derfor skal dæmpes af civility – anstændighed. Det gav sig samtidig udtryk i, at protesterende studenter fik aflyst et planlagt foredrag af tv-værten og komikeren Bill Maher på grund af hans kritiske syn på islam. Det mente studenterne var »blatantly bigoted and racist«, samtidig med at de hævdede: »It is not a matter of freedom of speech, it’s a matter of campus climate« – og at Mahers taletid ville medføre et »farligt læringsmiljø«.

Studentene hadde ikke mot til å møte Maher i åpen debatt, men benyttet seg feigt av en internettkampanje. Humpe påpeker tendensen ved studentbevegelsen «No Platform» som har vunnet innpass ved angelsaksiske universiteter og har en alarmerende fremgang. En lang og økende rekke synspunkter – religion, pro-Israel, con-Israel, pro-abort, con-abort, kjønn, politikk, etnisitet – blir i tur og orden utelukket fra universitetsområdene. Aktivistene påstår nemlig at slike synspunkter hindrer studentene i å føle seg trygge og komfortable.

Og i sak etter sak har universitetsledelsen vist seg ute av stand til å opprettholde den akademiske friheten og i stedet har bøyd seg for studentaktivistenes krav om sensur.

– Det er naturligvis særlig problematisk ved universiteter, hvor muligheten til å ta et hvilket som helst kontroversielt synspunkt opp til kritisk debatt utgjør en del av selve insitusjonens formål, skriver Stjernfelt.

Et annet graverende eksempel fra det som i utgangspunktet skal være frie institusjoner for kritisk tenking, er den avlyste universitetsdebatten om abort på Christ Church i Oxford mellom Humes etterfølger som redaktør i Spiked Brendan O´Neill og The Telegraph-kommentator Tim Stanley. – Dagens studenter kjemper ikke for ytringsfrihet, men for retten til å føle seg komfortable, kommenterte O´Neill kort etter avlysningen og påpekte den fremherskende konformismen og gruppetenkingen i studentbevegelsen.

– Britiske studentforeninger fører en Ingen platform-politikk, som opprinnelig innebar at høyreekstremister og andre personer fra ytterfløyene ikke skulle gis noen talerstol på universitetene. Denne politikken har nå utvidet seg til å omfatte nær sagt alle hvis synspunkter ikke passer inn i en til enhver tid fremherskende gruppetenking, skrev O`Neill i det anerkjente magasinet The Spectator, og fortsatte:

«Mens den irriterende «PK har gått amok-brigaden» har gnålt i vei om ekstreme tilfeller av politisk korrekthet (PK) – skoler som har forbudt sangen «Bæ, bæ, sort får» etc. – later det til at ingen har fått med seg at PKs grunnpillarer, fra ønsket om å ødelegge krenkende sjargong til trangen til å omskolere tilsynelatende korrumperte hjerner, har blitt svelget med hud og hår av en ny generasjon. Dette er en katastrofe, for det betyr at våre universiteter forvandles til uklekkinganstalter for dogmatisme.»

– Har du sett Stepford-studentene? De er alle steder. På universitetsområder i hele landet. Med stive blikk sitter de i forelesningssalen eller overvåker berusede sammenkomster i universitetsbaren. De ser ut som studenter, kler seg som studenter, lukter som studenter. Men deres studenthjerner har blitt erstattet av hjerner uten kritiske deler og som er programmert til konformitet. For det utrente øye ser de ut som vanlig bokslukende, debatterende, H&M-kledde ungdom, men enhver som har vært i deres selskap mer enn fem minutter vil vite at disse studentene er mer interessert i å stenge for debatter enn å åpne dem», konstaterte han.

O`Neill mener at denne bevegelsen har omdefinert studenter som skjøre vesner, forvokste barn som må beskyttes fra enhver idè som kan tenkes å stikke dem i sjelen eller utfordre deres fordommer.

– En av de sensurivrige studentene skrøt faktisk av sin rolle i å få debatten avlyst og bar sin intoleranse som en æresmedalje i en artikkel i The Independent, hvor hun argumenterte med at «tanken om at absolutt alt bør være åpent for debatt i et fritt samfunn har en skadelig effekt på marginaliserte grupper», fortsatte han.

– Med øyne skinnende av moralsk overbevisning forklarte de meg inngående at kultur forvrenger hjerner og former atferd og at det derfor er riktig av studenter å anstrenge seg for å holde så grusomme, misogyniske greier som avisen the Sun og sexistisk popmusikk unna universitetsområdet. «Vi har rett til å å føle oss komfortable», gjentok alle som et mantra. En – en fyr – sa at de obligatoriske samtykke-timene som nylig var blitt innført for nykommere på Cambridge, for å lære hva som er og ikke er voldtekt, var en glimrende idè fordi de kunne luke ut «pre-voldtektsforbrytere»: menn som ikke har voldtatt noen, men kanskje kan. De andre nikket. Jeg kunne ikke tro hva jeg hørte. Pre-voldtektsforbrytere! Hadde noen av dem lest Philip K. Dick’s dystopiske novelle om en grusom verden som jakter på og straffer pre-kriminelle?, spurte O´Neill. Det hadde ingen.

– Hvor studenter en gang ville ha tillatt sine øyne og ører å bli bombardert med alt fra risikabel politisk propaganda til vulgær rock, skjermer de seg nå fra alt som kanskje kan bulke deres høye selvfølelse og, forbrytelsen over alle forbrytelser, gjøre dem «ukomfortable». Studentgrupper insisterer på at nettartikler bør utstyres med popup-advarsler, i tilfelle noen kan krenkes av artikkelens innhold, skrev O`Neill og viste til at det knapt går en uke uten rapporter om at noe «krenkende» er blitt forbudt av studenter. Blant eksemplene var at over 30 universiteter har forbudt Robin Thicke’s utskjelte, men populære låt «Blurred Lines». Ved Balliol College i Oxford rettferdiggjorde studentrepresentanter forbudet som en måte å «prioriterte våre studenters velbefinnende».

– Studenters helse kan tydeligvis ta skade av en tre minutter lang popsang, kommenterte O`Neill tørt.

I tillegg har over 30 studentforeninger forbudt avisen the Sun – på bakgrunn av at Side tre-piken kan gjøre alle pre-voldtektsforbryterne til virkelige voldtektsforbrytere. Hvor radikale feminist-studenter engang brant BH`ene sine, insisterer de nå på at at modeller tar BH`en på. En studentforeningen ved University College London forbød Nietzsche Society på bakgrunn av at klubbens eksistens var en trussel mot UCLs studenters sikkerhet, fortsatte han.

Men er ikke dette bare et problem for studentene ved universitetet? Nei, mener O`Neill og avsluttet følgelig artikkelen med en advarsel alle burde ta seg ad notam:

En dag vil disse Stepford-studentene, med deres lyst til å forby, deres krig mot fornærmende sjargong og skremmende snakk om pre-kriminalitet, styre landet. Og da vil det ikke bare bli de av oss som fra tid til annen har grunn til å oppsøke et universitet som får lide for deres døde dogmer.

Stjernfelt avslutter på sin side med å vise til Humes synspunkt på massene og minne om det selvfølgelige prinsippet for ytringsfrihet: Det er ikke konforme ytringer som trenger beskyttelse:

Den gamle marxist Hume foretrækker derimod at stole på, at masserne er myndige personer, der faktisk er i stand til at orientere sig i mediestrømmen, og som ikke blindt foretager sig forrykte ting, fordi de hører et farligt ord. Han mener, det er forkert, at masserne lider af fobier eller patologiske benægtelser – de har bare anderledes synspunkter. Hans mangfoldige eksempler overbeviser om, at hvis man først går ind på, at der er synspunkter, der bør bringes til tavshed, så er der ingen grænse for, hvor krænkelsessøgerne slår ned næste gang – og den diskuterende offentlighed vil stadig mere blive snævret ind mellem væksten i mærkværdige tabuer. Imod det holder Hume sig til de klassiske ord fra den amerikanske højesteret – at ytringsfrihed angår friheden for de synspunkter, vi hader.

Les hele i Jyllands-Posten.

Mike Hume: Trigger Warning: Is the Fear of Being Offensive Killing Free Speech?, kan kjøpes her.