Jeg har ved flere anledninger de siste ukene, ikke minst til politikere gitt uttrykk for at flere og flere synes å tro – eller kanskje håpe? – at det er HRS som skal «redde Norge» og verden for øvrig. I alle fall får vi en rekke tilbakemeldinger, så mange at vi ikke rekker over alle, hvor folk forteller at de begynner å bli redde, de skjønner ikke hvordan folkevandringen til og i Europa skal gå, hvilke konsekvenser det kan ha for den enkelte og for deres barn eller barnebarn, spørsmål om hvorfor Regjeringen ikke gjør noe, om hvorfor grensen ikke stenges, ja rett og slett en bekymring for fremtiden.
Faksimile fra Nettavisen
Dette er det dørgende stille om i media. Snarere tvert om, kan vi kanskje si. Media holder fortsatt et relativt ensidig perspektiv på «flyktningkrisen», der det nå planlegges for 5.000 asylsøkere i uken, dugnadsånden (som begynner å svekkes?), kritikk av et mottaksapparat som ikke er godt nok, og selv om det kan dukke opp en historie om at syriske flyktninger som kommer til Norge kan ha bodd i Russland opp til syv år, så stilles det ingen kritiske spørsmål. En liten titt på noen av dagens internettforsider forteller om at det arrangeres konsert for å hjelpe syriaflyktningene (Osloby/Aftenposten), om gjestfrie Hemsedal der hver femte hemsedøl er en flyktning (NRK) og om asylhåndtering til stryk (VG).
Hva så med politikerne? Taust, taust, taust.
Den tausheten vil brytes når statsbudsjettet legges frem onsdag 7.oktober. Da skal vi finne pengene og bli enige om hvor de skal hentes fra.
Hva så med dem som er redd for konsekvensene av dagens folkevandring? Jo, de sender blant annet meldinger til oss. Denne kom i går (vi har fått tillatelse til å gjengi deler av den):
Noe som virkelig er bekymringsverdig er selvsensuren mange driver med. Har det siste halve året jevnt og trutt delt artikler jeg syns er viktige på Facebook. Rent bortsett fra at stort sett ingen trykker «liker», bortsett fra et par, er det veldig stille. Så jeg har utfordret en del dem av de jeg kjenner godt, spurt dem om de virkelig ikke har noen mening om det som nå foregår i Europa?
Svaret er ganske ille. De tør ikke!
Hverken trykke «liker», dele eller ytre mening om innvandringspolitikken generelt. Fordi de opplever at det snakkes om de som gjør det. Så etter en del diskusjoner har det kommet frem at «mine holdninger» og delinger er diskutert, og noen har gått så langt som å si at barna ikke skal leke med mine osv.
Så det virkelige urovekkende, de stemmer fremdeles på de samme partiene. Selvom de ser det bærer i feil retning, allikevel tør de ikke stemme på noe annet.
For meg er jo dette galskap, valg er hemmelig, stem hva søren du vil, men neida.
Ville vært interessant å høre om dere opplever at mange føler det slik?
Svaret er ja. Mange av meldingene vi får er nettopp av denne karakter. Fortvilelse over et politisk lederskap som ikke leverer, ja, en vet ikke en gang hva regjeringen vil. Stillhet, så plutselig forsterket grensekontroll, så stillhet. Stille er det også fra Arbeiderpartiet, i det siste også fra Venstre, så er det av og til noen kvitringer fra KrF og SV. Tør ikke de heller?, spør folk. Er vi blitt en nasjon som elsker å snakke om ytringsfrihet og så praktiserer vi selvsensur i angst for å bli stemplet som fremmedfiendtlige? Gir vi bort Norge og Europa?, lurer andre på. Skal vi som stiller disse spørsmålene avspises med at vi er paranoide? Gi oss da en god forklaring på hva som foregår.
Hvem skal svare på slike spørsmål? Jo, våre folkevalgte. Spør media dem? Nei.
Her hvor vi bor, på Nordstrand, har flere begynt å hente ungene sine på bussen, være utrygge på grunn av innvandrere som har begynt å henge på en nyåpnet Burger King på Sæter. Unge jenter opplever å bli ropt til, fulgt etter mm. Men ingen vil si noe, i frykt for å bli kalt rasister.
Når det gjelder ytringsfriheten vil jeg si at den vel er ikke-eksisterende for de med et annet syn enn de «politisk korrekte».
Dagbladet og VG sletter kommentarer over en lav sko. Ofte kommentarer som er velskrevet og har gode poenger og overhodet ikke trakasserende eller ufine. Virker som om de er livredde for å så tvil om at innvandring er noe annet enn «superkoselig».
Frustrerende tid vi opplever, usikkerhet og misnøye bobler under overflaten, men når ikke folk tør si eller mene noe, samt ikke stemme på det de virkelig mener, nei da er det alvorlig galt med et samfunn som gjerne vil være best i klassen på likestilling og ytringsfrihet.
Et langt hjertesukk dette her, vi trenger dere i media, håper det før eller siden vil gå opp for folk at det å engasjere seg og tørre å si noen imot er like viktig nå som for generasjonene før oss.
Hjertesukket er representativt for de meldinger vi får. Når skal vi ta den debatten?