R-ordet er lammende og benyttes ofte helt urimelig for å kneble meningsmotstander. Det handler altså om rasisme. Dette har jeg tatt opp i boken Islam. Den 11. landeplage. Her følte jeg behov for å gjøre opp for en fortidens synd som har gnaget samvittigheten min. Derfor ber jeg Carl I Hagen om en uforbeholden unnskyldning i boken. For å skjerme meg selv for dette tilgrisende r-ordet benyttet jeg nemlig denne uredelig teknikken overfor Hagen: Jeg tok avstand fra Hagen for å sette meg selv i et penere lys.
Beklagelsen til Carl I Hagen tar jeg opp i siste kapittel i boken der jeg tar et gjennomgripende oppgjør med r- og i-ordet, rasisme og islamofobi.
Hagen får selvsagt tilsendt et signert gaveeksemplar av boken. Her er utdraget fra boken:
Vil vi som samfunn fortsette å vegre oss for å stå opp mot den nye totalitarismen i frykt for r- og i-ordet?
Her skal jeg selv legge meg flat og tilkjennegi en skam jeg har båret med meg siden 1996. Først la dette være klart: Jeg har de samme verdiene under huden i dag som den gang, som kort skissert i denne sammenhengen kan summeres opp slik: Jeg tåler ikke urett og overgrep, uansett mot hvem, og jeg brenner for det åpne, frie demokratiet.
Jeg er dessuten en fritenker, og kjenner ingen tilhørighet verken på den ene politiske blokksiden eller den andre.
Den gang på 90-tallet var jeg nok fremdeles preget av en god porsjon politisk naivitet. Jeg identifiserte meg med de angivelig ”gode humanistene og antirasistene” på sosialistisk side. Jeg var med andre ord ganske enøyd. Boken min Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan var i 1996 klar for lansering gjennom et intervju i Dagbladet, min første bok som omhandlet innvandringens konsekvenser. Pakistan-oppholdene hadde gitt meg en durabelig oppvåkning. Bildet av ”hvit diskriminerer svart” var knust i tusen biter. På nært hold hadde jeg observert en hudfargebesettelse av dimensjoner jeg ikke ante eksisterte. Besettelsen kan sammenfattes slik: Jo lysere i huden, dess høyere status tildeles du og dess vakrere anses du å være.[1] I tillegg hadde jeg til gangs forstått at integreringens virkelige utfordringer i grupper fra islamsk æreskultur, handler ikke om at det norske samfunnet stenger dem ute, men at deres egne aktivt og med trusler stenger dem inne. Patriarkene marginaliserer sine egne døtre og hustruer for å hindre at de frigjør seg i det ”hedenske” kjønnslikestilte norske fellesskapet.
Hvordan ville disse erkjennelsene bli mottatt i norsk offentlighet? Se dét spørsmålet gnaget meg intenst.
For å beskytte mitt eget moralske renommé, kunne man derfor lese i Dagbladet høsten 1996 at jeg var enig med Carl I Hagen i at det er viktig at pakistanske kvinner lærer seg norsk slik at de kan delta i samfunnet. Enigheten ble etterfulgt av denne, svært mildt sagt, uelegante formuleringen: ”Men i motsetning til ham gleder jeg meg til vi får en kvinnelig pakistansk ordfører i Oslo.”
Denne skammelige nedrigheten klarte jeg altså å utbasunere for å prøve å beskytte meg mot det tilgrisende r-ordet. Enhver som har fulgt Hagen og lyttet til hva han faktisk har stått for verdimessig i alle årene i den politiske manesjen, vet jo at liberalisten Hagen hadde vært stolt som en hane om FrP kunne smykke seg med ordførervervet i hovedstaden, dertil hengende rundt halsen på en kvinnelig Mekka-muslim med røtter i Pakistan. Dette er jo liberalismens grunnatur, at enhver borger, uansett bakgrunn, gjennom målrettet og hardt arbeid skal kunne jobbe seg til topps i samfunnet.
Nåde og tilgivelse er grunnpilarer i det kristenkulturelle Norge. Derfor håper jeg at du, Carl I Hagen, kan tilgi min usle feighet den gang. Jeg beklager dypt og inderlig.
Jeg har fartet land og strand rundt med foredrag om innvandring, islam og æreskultur i to tiår nå og i svært ulike forsamlinger. Det overveldende inntrykket er at nordmenn er svært takknemlige, imponerte og ærefulle overfor innvandrere fra fjerne strøk som finner seg godt til rette i det norske samfunnet og blir fullverdige deltakere. Innvandrere som er opptatt av å bygge videre det gode Norge prissettes høyt. Opptatthet av hudfarge i vår moderne, internasjonale tid, er for de fleste av oss ”gammeldags”. Vi tiltrekkes mennesker vi liker og som vi åndelig føler fellesskap med. Vi omgås ikke en person fordi vedkommende er jøde, afrikaner, araber eller nordmann. Røtter, opprinnelse og religion kommer som en mulig nummer to og av positiv nysgjerrighet.
[1] Dette fenomenet kjenner vi jo til blant annet fra Victoria-tidens England og overklassekvinnenes paraplyer i solskinn. Lys hud signaliserte høy sosial status. Man trengte ikke arbeide ute på marken, i motsetning til det solbrune fattigfolket. Dette er én del av forklaringen.