Klassekampen 24. oktober 2015. Klassekampen laget sin egen tittel, som jeg synes ikke var så god, «Frihetens forpost i verden?». Alle med noe historisk kunnskap vet hvor opplysningstiden fant sted og hvor menneskerettighetene vokste frem. Min tittel var: «Europa ulmer. Er vår tid forbi?»
Her følger teksten:
Sommeren 2015 fikk jeg en gave fra et ufødt barn. Lommeboken fra Pakistan var gravert med ordene «Tante Hege» på et europeisk språk. Det ufødte barnets mor har i over 20 år vært den lillesøsteren jeg aldri har hatt. Et par uker etter at gaven ble i mitt eie, fødte hun sitt første barn etter å ha blitt familieetablert med en europeiske borger, også han muslim av pakistansk herkomst.
Jeg besøkte det lille trekløveret ganske nylig. Jo da, selvsagt gledet vi oss sammen, ikke minst på grunn av den lille. Men det var ikke den gleden som satte dypest spor i følelsene. Min drøm gjennom alle disse årene om å se lillesøster etablert i et vestlig land – som fri kvinne – klarte hun selv å gi et nådeløst stikk. Med det diende barnet ved sitt bryst, fanget den milde sjelen øynene mine. – Jeg flyttet fra Pakistan for å leve et fritt liv. Jeg ser all hijaben, alle de skjeggete mennene. Jeg ser alle de unge muslimske mennene i asylstrømmen inn i Europa. Den samme islam som jeg flyttet fra er allerede her nå. Den kommer til å vokse i styrke. Jeg er redd for fremtiden. Hva med hennes fremtid?, fortsatte hun og nikket mot barnet sitt.
Jeg ville så gjerne frata henne uroen. Jeg famlet med ord som å glede seg over den lille. Ordene lød hule. Det tror jeg vi begge – usagt – var enige i.
Mekka-muslimene, våre venner
Lillesøster og ektemannen er åpningen i et kapittel i boken Islam. Den 11. landeplage. Hvorfor? Fordi dette paret er offer for islams usselhet og dertil voldelige ansikt, samtidig er de grunnet sine frie, vennlige sinn bildet på en universell menneskelighet. Hun er født sunnimuslim i Pakistan uten legal rett til å konvertere. Han er født ahmadiyyamuslim i samme land, definert av islams tekster som kafir, vantro. Derfor kunne de etter den islamske loven ikke gifte seg i Pakistan. Derfor kunne de blitt straffet i henhold til shariaens brutalitet fordi de levde under samme tak etter en familiær vielsesseremoni før utvandringen.
Dette lille trekløveret er mine så vel som dine venner. De står på frihetens side mot islams tankefengsel og maktbruk som lammer så mange av våre nye borgere. De er Mekka-muslimer, som jeg kaller dem. De følger idésettet fra den første tiden islamstifteren Muhammed opererte i Mekka som forkynner av en påstått ny monoteistisk religion. En Muhammed uten makt og sverd. Mekka-muslimene forholder seg til noen enkle religiøse ritualer, som bønn når det behager sjelen, som faste, som er vel så mye kulturelt betinget. Som at de ikke spiser leverpostei. Ellers er de som europeere flest.
Motsatt er det med dem jeg kaller Medina-muslimene. De som er hengivne overfor herskeren, krigføreren, juristen og dommeren Muhammed. Han som satt med nådeløs enevoldsmakt i Medina etter en totalt mislykket periode som misjonær i Mekka.
Det er Medina-muslimene som fører an i Europa, som min lillesøster kan konstatere. Det er salafistene i Islam Net og i moskeene, de som følger Muhammeds eksempel i ett og alt i hverdagen. Det er de voldelige salafistene, jihadistene, de som har samme mål for samfunnet som salafistene; en verden underlagt islamsk styre. Det er Det muslimske brorskapets (oftest usynlige) representanter i de samme moskeene og med det samme målet som de to andre nevnte gruppene.
Det er disse gruppene som i dag representerer Norge og Europas mest maktfulle religion, Medina-islam. Den er ikke viktigst på grunn av andelen tilhengere, selv om de vokser jevnt og trutt. Medina-islam er sterkere enn den myke, ikke-voldelige kristendommen innsatt av Jesus, «verdens første hippie og pasifist». Den er sterkere grunnet tilbedernes intense overbevisning om at de tilhører en «superstamme». Medina-islam er Europas viktigste religion fordi den krever større rom enn alle andre religioner eller grupperinger, fordi den aggressivt presser gjennom sine doktriner, være seg i matveien, klesveien, i sin motstand mot kvinners frihet, homofiles menneskerettigheter, jøders selvfølgelige ukrenkelighet og den frie tanken. Den er viktigst fordi dens tilhengere ikke innvandrer til Norge og Europa. De tilvandrer og skaper egne samfunn. Ikke minst er den også viktigst fordi viljen til å bruke aggresjon og endatil vold mot kritikere, lammer omgivelsene.
Vår tids høyreekstremisme
Medina-islam er vår tids totalitære ideologi. På en politisk akse hører den hjemme i samme fargenyanse som nasjonalsosialismen. Dette fordi målet er en voldelig, totalitær og patriarkalsk stat. Borgernes lovmessige rettigheter sorteres etter rase (nazismen) og kjønn og religion (Medina-islam). Felles er avskyen for annerledes tenkende, liberale friheter, demokrati og modernitet. Både Medina-islam og nazismen har en fører- og dødskult. Staten/stammen eier enkeltindividet og beskriver levereglene i detalj. Begge ideologiene krever større Lebensraum. Desidert mest ekstrem her er Medina-islam med kalifattankegangen – hele verden under samme fane som det svarte og hvite «nasjonalflagget» til Den islamske staten (IS). I rollen som ”undermennesker” plasserte Hitler først og fremst jødene, mens Medina-islam plasserer både jødene og alle ikke-muslimer (inkludert Mekka-muslimene) i kategorien kafir.
Men Medina-islam er enda farligere enn nazismen. Hitler begrunnet sine standpunkt ut fra verdslige resonnementer. Medina-islam resonnerer ikke. Plikten er blind lojalitet til Allah.
Vår ledelse snakker usant
Mens vårt politiske lederskap i Norge og Europa står frem på rekke og rad med sin eminente teologiske kompetanse – «islam er fredens religion» – forteller historiebøkene om noen helt andre lederskikkelser. Som Tyrkias landsfader Kemal Atatürk, han som avviklet de siste rester av osmanenes kalifat for å lede sitt folk inn i modernitet og frihet. Om sine landsmenns levekår under «sjeikene», sa han: ”De har bestemt utformingen av grunnloven, detaljene i livet til enhver tyrker, maten hans, når han skal stå opp og når han skal legge seg, klesdrakten, (…) hva han lærer på skolen, skikkene hans, tankene hans – endog hans mest intime vaner. Muligens kan det ha passet stammer i ørkenen. Det er ikke bra for en moderne, progressiv stat.»
Dagens politikere snakker usant om islams mørke. De er redde i sin selvpåførte hjelpeløshet. Som briten og ex-statsråden George Walden sier det: «Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise (…). Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannhetene om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.”
Den passive toleransen
Vårt kontinent står overfor fremveksten av en «Radikal generasjon» (tittelen på en fransk rapport). Politikerne har grovt sviktet barn og unge med foreldre fanget i Medina-islams klamme hender. Vi i Human Rights Service hadde mer rett enn jeg ante i kvinneperspektivet vi har fremmet fra dag én. Statsminister Cameron sier det samme nå. Vi ”slåss mot en ideologi”, ”en ekstrem ideologi”, Medina-islam i moskeene. En ideologi «som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier», som ikke minst likestilling, sier Cameron. Når politisk ledelse heller ikke – i den passive toleransens navn – har villet gripe realpolitisk fatt i groteske overgrep som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, fortelles de unge at våre verdier er kraftløse, fortsetter Cameron. Slik skyves de ut av fellesskapet. Slik blir de lette ofre for den totalitære pakken, presentert i Medina-islam.
Uår i folket og dets seder
Jeg har mistet troen på at politisk lederskap vil stå opp mot Medina-islam. Medina-muslimene er for mange til at de våger det. De finnes endog i de pene salongene, og trusler og vold virker. Dessuten vet hele lederskapet at Norge og Europa ulmer. IS-sympatisører og Medina-muslimer er overalt. Lederskapet frykter at realpolitikk vil utløse gnisten?
Arnulf Øverland om «Den første menneskeretten», ytringsfriheten.
Er vår tid forbi? Jeg vet ikke. Men ytringsfriheten, som Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten, er allerede skadeskutt. Det vet vi. Den stakkarslige mannen med bomben i turbanen har sørget for nettopp det, med usedvanlig god drahjelp fra de «anstendige». Det brede folkelige fellesskapet, tidligere kjent for ikke minst kvinner og menns vennskapelige bånd, svinner. Den religiøse friheten likeså. Tilbake står vi borgere mer ensomme og undrer oss om det riktige nå er å samle oss rundt de vi elsker og leve varsomt og ettertenksomt – en dag av gangen.
Som det heter i middelalderverket «Kongespeilet»: «… om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet».
Det er dette uåret min lillesøster og hennes nyfødte datter har møtt i sitt nye hjemland, et uår som har rammet Europa grunnet en evigvarende botsgang for fortidens synder. Frihetens forpost i verden glemte sin umistelige kjerne: frihet fra det totalitære.
Alexis de Tocqueville om islams potensial som maktfaktor i en usivilisert tidsalder.
Den franske tenkeren og historikeren Alexis de Tocqueville (1805 – 1859) mente at islam ”aldri vil dominere lenge i en kultivert og demokratisk tidsepoke”. Det er nettopp der vi nå står: Mange piler peker mot et Europa som seiler inn i en ukultivert og udemokratisk periode.
I en slik ny tidsepoke vil Medina-islam dominere.
Vil vi det?
Et land og et kontinent som ikke har kontroll over grensene sine, har heller ikke kontroll over fremtiden sin. Med den nye folkevandringen fra kollapsede islamske stater – som bare er et «skvulp» i forhold til hva som kan komme de neste tiårene – haster det mer enn noensinne å gjenvinne kontrollen. Men som samfunnsrefseren og revyforfatteren Poul Henningsen så presist formulerte seg:
Fremtiden: Alt hvad folk med ubehag nægter at høre noget om, bliver afgørende for vores vilkår årtier efter.
Den slagferdige Poul Henningsen