Om litt over en uke er min nye bok, Islam. Den 11. landeplage, klar for lansering. Et hovedbudskap er at vi lever i en urolig og uoversiktlig tid der ingen med sikkerhet kan spå utgangen. Verdikampen utspiller seg i første hånd fra borgere og bevegelser på innsiden av våre grenser i form av ideologisk kamp mot frihetsverdiene våre. I det aller siste året har den nye verdikampen fått en voldsom tilleggskraft: opprettelsen av Den islamske staten med de nære båndene til borgere i Norge og Europa, kombinert med en folkevandring fra Midtøsten, Afrika og Asia vi aldri har sett maken til. Utgangen av denne konflikten kan vi få svar på allerede om to til fem år. Dette er mitt budskap i denne boken, skriver jeg i bokens prolog.
Vi lever i en dyster og urolig tid, der ikke minst islam har plassert seg som en maktfaktor som kan avgjøre vår fremtid. Den verdimessige utviklingen har gått hurtig i negativ retning. Dette faktumet må nødvendigvis min kommende bok, Islam. Den 11. landeplage, bære preg av. Derfor var det en menneskelig belastning å forfatte den. Man vil jo aller helst sette søkelyset på det gode. Men som Carl Jung sa det: «Du skaper ikke lys ved å forestille deg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke.»
Boken antas å ankomme Norge 28.november. Jeg vil her benytte sjansen til å takke alle dere som har forhåndsbestilt den. Responsen fra publikum har vært formidabel. Jeg er dypt takknemlig.
I dag kan du lese deler av prologen, som har denne tittelen:
«Vi står på ny midt i en sivilisasjonskamp».
En skjebnens ironi ville det slik at denne boken ble påbegynt da Europa ble rammet av nådeløs terror. Formiddagen 7. januar 2015 hadde jeg installert meg i en leilighet i Marbella med utsikt til Gibraltar, der de muslimske hærene for første gang tok med seg islam inn i Europa, i år 711. I horisonten skimtet jeg også Afrika, Riffjellkjeden, i det som var det kristne Nord-Afrika, nå arabisk-berbiske Marokko tungt dominert av islam. Alt lå optimalt til rette for å ta fatt på en bok om islam og denne religionens fremvekst i Norge. Sjokket av en beskjed kom fra kontoret til min arbeidsgiver Human Rights Service (HRS):
Terroren har rammet kjernen av Europas tradisjon for fornuft og faktabasert kritikk. Europas fremste satiremagasin, Charlie Hebdo, har mistet nesten halve redaksjonen i terror begått i islamstifteren Muhammeds navn. Morderne hadde hevnet bakvaskelsen av Muhammed.
Fikk president Obama med seg motivet til dem som tok livet av hederskvinnene og -mennene, de som ifølge han ikke tilhørte fremtiden, mon tro?
12 personer drept av to menn som i satiremagasinets lokaler proklamerte at de var medlemmer av al-Qaida, mens de skjøt for fote Europas kanskje fremste representanter for den «hellige» ytringsfriheten.[1] Charlie Hebdo, det eneste europeiske mediet som aldri hadde bøyd seg for press og trusler fra islamsk ekstremisme.
Europa fikk sitt kulturelle 9/11. 7/1 er vår nye tidsregning. Dette var en av mine første tanker.
Da det første sjokket hadde lagt seg fløy tankene mine langt av gårde og landet i Pakistan, nærmere bestemt Islamabad, byen for «de hengivne», de som har underkastet seg islam. Jeg mintes ordene til en venn under mitt første besøk i 1993 i «de renes land», som den islamske staten Pakistan litterært betyr i religiøs forstand, ord som gjorde et uutslettelig inntrykk. Med dypt alvor i tonelaget sa professoren og menneskerettighetsaktivisten, født inn i islam og skjult ateist i sitt voksne liv, dette til meg: «Du må forstå at i motsetning til kristendommen er islam en grunnleggende voldelig religion. Min påstand kan bevitnes ved å studere Jesu og Muhammeds liv.»
Jeg husker jeg skvatt mentalt. Jeg klarte ikke å ta innover meg det, for meg den gang, voldsomme budskapet. Det var for smertefullt å erkjenne at han kunne ha noe rett i postulatet. Han fordømte jo der og da en verdensreligion med så uendelig mange hengivne tilbedere. Hva skulle jeg si? Jeg var så lite erfaren og alt for uvitende om islam for rundt 20 år siden til å kunne ta en fornuftig, faktuell samtale med han. Jeg satt derfor igjen mentalt svimeslått og taus som en saltstøtte.
Det neste bildet som dukket opp i mitt indre denne skjebnedagen for Europa, var også fra Islamabad, byen der jeg følte meg ganske fri på begynnelsen og midten av 90-tallet, som kan eksemplifiseres med at jeg syklet rundt i hovedstaden på terrengsykkel. I det hele tatt reiste jeg stort sett fryktløs rundt i Pakistan, oftest helt alene, på kryss og tvers, i nord og i sør, øst og vest, i min søken etter kunnskap om denne islamske staten, dens folk og tradisjoner. Mange år senere, i februar 2011, ringte jeg min nærmeste venn og fortalte at jeg savnet henne, andre venner, og ønsket å måle samfunnstemperaturen på dette landet som jeg tilbrakte over to år i på 90-tallet. Hun svarte ordrett: «Må du komme? Pakistan er ikke det Pakistan du besøkte sist (i 2004). Terroren har også inntatt Islamabad. Ingen er trygge lenger.»
Jeg insisterte forsiktig, og fikk følgende beskjed, også denne sitert ordrett: «Hvis du kommer er det tre regler som gjelder: 1. Du beveger deg ikke utenfor boligen uten følge av oss. 2. Du forlater ikke Islamabad, for terroren er langt verre på utsiden av byen. 3. Du sier ikke ett ord om islam eller Muhammed i det offentlige rommet.»
Sistnevnte refererte seg nok til min hang til å prate om løst og fast, det vil si om Pakistan og islam, med drosjesjåfører, butikkansatte, butikkeiere, tjenere og andre som måtte krysse min vei.
Det ble dog ikke vanskelig å følge noen av reglene hun påla meg, for allerede på mellomlanding på Arlanda flyplass i Stockholm, flimret bilder fra Pakistan over en fjernsynsskjerm i transitten. Klokken var et par minutter over åtte om morgenen 2. mars 2011. I noen fattige sekunder skimtet jeg kartet over Pakistan på skjermen. Hovedstaden Islamabad var markert i rødt, før nyhetsoppleseren på den lydløse skjermen gikk videre til neste sak.
Hva hadde skjedd? Den eneste i den pakistanske regjeringen med religiøs minoritetsbakgrunn, den kristne Shahbaz Bhatti, ble drept i et kuleregn i disse morgentimene. Attentatet skjedde på et til vanlig fredfylt marked, Kohsar Market, populært blant ambassadepersonell, og der jeg selv så mange ganger har nytt roen og noe godt å spise og drikke. Bhatti ble drept fordi han talte mot blasfemilovverket som sier at den som rakker ned på eller forhåner islam eller Muhammed, nettopp skal drepes.
Bhatti hadde med dette begått blasfemi. Han hadde skadet islam – i hodene til dem som følger Koranen og Muhammeds ånd trofast.
Så hva møtte meg denne gangen i Islamabad? Muhammeds skygge. Som informasjonsleder i HRS hadde jeg avtalt møte med ledelsen ved ambassaden vår, der jeg vandret fritt ut og inn på 90-tallet, fikk servert te i skyggen av trær i hagen, og småsnakket både med ansatte av norsk og pakistansk opprinnelse. En oase av et pusterom på mine ofte strabasiøse reiser i det hektiske og lite utviklede landet. Dette nye møtet med ambassaden i 2011 ble et regelrett sjokk. Bilen jeg hadde hyret måtte gjennom to bomsperringer, der blant annet bilens understell ble undersøkt for bomber, før vi fikk runde gatehjørnet opp mot en ugjenkjennelig ambassadebygning. Hele bygningen var polstret inn og omgitt av piggtrådgjerder.
Synet som møtte meg var islamstifteren Muhammeds fotspor etter den verdensomspennende karikaturstriden i 2006.[2]
Det var det samme fotsporet vi så i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo; hevnkulturen fra den arabiske halvøya for 1 400 år siden.
Islamabad og Paris. Vi kan føye til København, London, Madrid, Brussel, Toulouse, Lyon, Boston, Sousse, Mumbai, Dar es Salaam, Nairobi, Garissa – og en rekke andre byer på ulike kontinent.
Er vi innhentet av en 1 400 år lang voldshistorie som nå også kan utspille seg i våre gater? Det er dette som er varslet fra våre egne sikkerhetsmyndigheter, PST. I 2015 er det mer sannsynlig at vi rammes av terror enn at vi ikke gjør det, heter det fra PST.[3] Med denne beskjeden forteller de meg at de frykter de ikke har verktøy eller muligheter til å avverge all potensiell terror fordi den er så grotesk i sin natur, da den kan ta form av i alt fra selvmordsbombere, ensomme ulver med skytevåpen eller kniver, eller personer som eksempelvis fullstendig skruppelløse kjører folk ned i gater og på fortau.
Med det er fremdels ikke terror som er vår tids største trussel. Det er kampen fra islamske ledere i moskeer og bevegelser for å undertvinge oss sine verdier og levesett som jeg anser som vår tids største trussel. Som en økonom sa til meg: – Om Norge skulle gå i dyp nedoverbakke økonomisk, er det ikke det som bekymrer meg mest. For hvis vi har den verdimessige bunnplanken inntakt, vil vi alltid kunne klare å reise oss igjen. Men uten den bunnplanken rakner forutsetningen for vår kreative skaperkraft og protestantiske arbeidsmoral.
Godteposen
Selv var jeg usedvanlig heldig med min første reise til Pakistan for 22 år siden som frilansjournalist. Allerede andre dagen i Islamabad traff jeg en enestående klok, belest og empatisk sunnimuslimsk kvinne, en av de personene jeg har møtt i livet som jeg respekterer aller høyest, og som jeg er så takknemlig for å få være nær den dag i dag. Det var hun som ble min læremester i islam. Jeg stilte meg helt åpen: Lær meg, fortell og forklar! Det gjorde hun med iver og glede. Etter kort tid klarte hun selv ufrivillig å avsløre islams akilleshæler og nedrighet. Hun hadde i lengre tid ønsket å skille seg i et ulykkelig ekteskap, men ektemannen nektet å sette henne fri. Sammen dro vi derfor til landets dyktigste advokat i familierettslige saker, høyesterettsadvokat Asma Jahangir, i byen nær den indiske grensen, kulturhovedstaden Lahore med de mange sporene av britisk arkitektur. Det første den vevre kvinnen bak det tunge skrivebordet spurte om var følgende: ”Har du skilsmisserett i ekteskapskontrakten din?” Slukøret måtte min venninne vedgå at hun ikke hadde det, og dermed var beskjeden at hun var så godt som låst fast i ekteskapet for evig og alltid, mens mannen hennes var i sin fulle rett til å skille seg uten begrunnelse når han eventuelt måtte ønske det. Slik er reglene.
Dette er ideologien til klassisk islam verden over i dag, inkludert i norske moskeer og muslimske familier.
Gjennom min venninne fremstod islam mer og mer som en lørdagsgodtepose for barn, som typisk inneholder både søte og sure biter. Det var kun de søte bitene min venninne plukket ut og presenterte for meg, som toleranse, barmhjertighet, respekt for andres tro, og menneskets ukrenkelighet, alt dette fra den tidlige tiden da islamstifteren Muhammed overhodet ikke hadde makt, og da han naturlig nok opptrådte stort sett ydmykt og tolerant som religiøs forkynner av en monoteistisk religion. Eller sagt med ordene jeg så ofte har fått servert av henne og andre muslimer: ”Dere (altså nordmenn, kristne), er så mye bedre muslimer enn oss.”
Men det er de sure bitene som har forrang, bitene som ble satt i førersetet da Muhammed hadde etablert islam og seg selv i øverste maktposisjon, og det er naturligvis de bitene denne boken først og fremst må handle om. Det er de sure bitene som forklarer oss hvorfor islam til tider kan fremstå så maktsyk, så intolerant, hårsår, humørløs, blodtørstig, så kvinneundertrykkende og respektløs overfor minoriteter, være seg religiøse eller seksuelle minoriteter. Det er de sure bitene som forklarer hvorfor islam ofte skaper så mye støy i det offentlige rommet, i den offentlige samtalen. Det er de sure bitene som forklarer oss den lange rekken med særkrav som er lagt på bordet i Norge og Europa siste tiårene: Som halal (tillatt) mat, haram (forbudt) mat, halalslakt, kjønnssegregering, jenter som nektes svømming, gymnastikk og skoleturer, egne svømmetider for muslimske kvinner, svømmedrakten burkini eller vide klær på kvinner i bassenget, tildekning av jenter og kvinner generelt og egne bønnerom på skoler, universitet og arbeidsplasser. For å nevne noen krav som har sitt utspring i lovreligionen islams grunnkjerne. Det er også de sure bitene som forklarer hvorfor vi nå har fått borgere i vår midte som dreper i Muhammeds ånd i tjeneste for Den islamske staten i Syria og Irak.
Det er gjerne islam som har en finger med i spillet når statistikk på statistikk viser at grupper fra islamdominerte land har problemer med å tilpasse seg et moderne vestlig samfunn basert på verdslige frihetsverdier og kvinners frie deltakelse i samfunnet, mens de som var naboer av muslimers opprinnelsesland, som hinduer og sikher fra India, og eksempelvis katolske tamiler fra Sri Lanka, klarer seg ofte meget bra, til tross for at å flytte fra et ikke-vestlig land oftest og naturligvis er en betydelig kulturell overgang også for dem.
Islam er nemlig langt mer enn en religion. Islam er et fullendt sosialt og politisk system. Islam er en monoteistisk lovreligion som regulerer alle aspekt ved det personlige livet og samfunnslivet. Dette forteller oss at islam er en sosial ideologi med politiske overtoner.
Islam versus islamisme
Jeg kunne valgt å gardere meg – for å prøve å plassere meg innenfor det gode selskapet – ved å skille mellom islam som religion og hva akademikere og samfunnsdebattanter flest kaller den totalitære politiske ideologien islamisme. Termen islamisme viser til et islam der juss, politikk og teologi er en og samme fold. Men dess mer kunnskap jeg har fått om islam, jo mer umulig samvittighetsmessig har en slik intellektuell eller ideologisk teoriøvelse blitt for meg. Dette fordi islam som et overordnet totalitært samfunnssystem – et gjennomislamisert samfunn på alle nivå – allerede ble etablert av islams stifter Muhammed i det syvende århundret i den arabiske byen Medina. Det blir derfor for meg meningsløst å skulle postulere at det ikke var islam Muhammed praktiserte da han satt med all makt over folket han hadde underlagt seg, men ideologien den politisk totalitære islamismen.
Hvilken form for islam var det i så fall Muhammed praktiserte om dette ikke var hans islam, må vi ærlig spørre oss.
Som kjent er Muhammed, ifølge islam, det beste mennesket som noensinne har levd. Han er derfor det fremste eksemplet til etterfølgelse. Hans islam er perfekt. Derfor mener jeg man ikke har annet valg enn å vedkjenne seg følgende: Det er Muhammeds islam polstringen av ambassaden vår i Islamabad handler om, likeledes terroren i Paris og København i år. Dette har de siste om lag 15 årene vært min klare oppfatning.
Et annet argument mot å skille mellom islam og islamisme, er at det finnes ingen moské i Norge tilhørende de to store dominerende retningene innen islam, sunni- og sjiaislam – så vidt meg bekjent – som tydelig har skilt ut den personlige gudstroen, spiritualiteten og ritualene som bønn og faste, og videre har parkert politikk og juss på utsiden av dørstokken, forvist til historiens skraphaug. Tvert om.
Mitt syn støttes av blant andre Tariq Ramadan, ansett som den ledende angivelige ”reformatoren” av islam i Europa, som det hevdes skal være en tilpasning av religionen i tråd med Europas ånd og verdigrunnlag, et slags ”euro-islam”. Ramadan har vært en av EU-kommisjonens viktigste rådgivere i islamspørsmål i nyere tid. Han løftes også frem av mang en norsk samfunnsdebattant, som stortingspolitiker Abid Q Raja i Venstre og samfunnsdebattanten Mohammad Usman Rana. Av mange uttalelser fra denne ideologiske lederpersonen, nevner jeg en skriftlig fra 2012: ”Vi ville ikke være troende hvis ikke islam var rettesnoren for livene våre, hvis ikke Koranen var grunnloven for samfunnene våre, hvis ikke den islamske loven styrte alle våre anliggender.”[4]
Slik taler en tro følger av Muhammed og islam under Muhammeds velmaktsdager. Eller som grunnleggeren av den venstreorienterte gruppen SOS Rasisme i Frankrike og nå politiker for sosialistene, Malek Boutih, sa rett opp i ansiktet på Ramadan: Du er en ”fascist”.[5]
Muslimer versus islam
For vestlige ikke-muslimer og frafalne muslimer, er det å kritisere islam av mange i Vesten og den islamdominerte verden gjort til en ren høyrisikosport, der kritikeren raskt defineres inn i lite ærbødige kategorier. Skal en slik tilstand få fortsette? Skal vi slik fortsatt indirekte støtte oppunder dem som hardnakket vil videreføre Muhammeds liv og samfunnsorden på den arabiske halvøya rundt år 630, som vil kue kvinner, homofile, ikke-muslimer og ethvert frihetssøkende menneske på vår jord? Skal vi lene oss tilbake og håpe på en humaniserende reform etter over 1 000 år med ureformerte islamtekster?
I ett opplyst samfunn burde svaret gi seg selv. Denne tilstanden som er skapt, denne virkelige islamofobien – angsten for å ta et ærlig blikk på islam – minner meg om en privat samtale med en dansk statsråd i København i 2003. Vedkommende formulerte seg slik: ”Når tror du at vi kan si det som det er, at det er islam som skaper integreringsproblem?” Vel, året etter ble den ”blasfemiske” kunstneren Theo van Gogh strupeskjært i Amsterdam, og ifølge drapsmannen selv, Muhammed Bouyeri med marokkanske aner, handlet han i tråd med skriftene. Men heller ikke denne bestialiteten på åpen gate i byen som i sin tid tok i mot religiøst forfulgte i et ufritt middelalder-Europa, fikk den sovende eliten til å våkne.
Spørsmålet fra den danske statsråden er dessverre høyst aktuelt nå 12 år senere.
Hvis det ikke er blind tro på en nært forestående reform av islam, er det da frykten blant de ”pene og dannede” for å miste ”taburettene” som fremdeles råder? Å bli stemplet som fordomsfull, intolerant, og endog hatefull, sistnevnte et grusomt belastende stempel, fungerer nemlig overfor mange etter intensjonen: Man går ned på knærne i skam. Jeg kjenner dog ikke til at kritikere av kristendommen, som vår egen kulturradikale Arnulf Øverland, ble definert som hatefulle overfor kristne. Å kritisere bolsjevismen, som er gjort grundig og mesterlig av mang en intellektuell og politiker, har, igjen så vidt jeg har registrert, aldri blitt definert som hat overfor den jevne sovjetborgeren. Slik kritikk har tvert om blitt sett som et verdifullt bidrag til frigjøring av et folk underlagt et umenneskelig totalitært tankeåk. Det samme gjelder kritikk av nazismen, som ikke sidestilles med kritikk av den gjengse tyske borger på 30- og 40-tallet. Å påstå at de som kritiserer islam kritiserer muslimer som sådan, anser jeg for å være et knep for å stilne rasjonell og legitim islamkritikk, noe som må sies å være helt i strid med opplysningsånden vår.
Selv mener jeg etter tiårs nært kjennskap til, og også vennskap med, praktiserende muslimer, at det er mange måter å praktisere islam på. En muslim kan bære en tro, en spiritualitet, med seg i sitt indre, uten at denne troen fører til at islamsk straffe- og familierettslige lovverk, sharia, er en del av tankesettet. Man kan ha med seg en spiritualitet i sitt indre som ikke blokkerer for den kritiske fornuften. Kun å ha et rent teologisk, spirituelt forhold til troen, avvises dog hardnakket som uislamsk av alle toneangivende lærde innen islams maktrekker. De som kun er spirituelle forholder seg ikke til lovreligionen islam, kritiseres det fra disse holdene. De lar ikke sine personlige liv detaljstyres av islam. De tillater seg å tenke utenfor tekstene, som frie individ. Derfor løfter de lærde pekefingeren med anklager om kjetteri og frafall overfor de frihetssøkende muslimene.
Dem om det. Like fullt er det vel her man langt på vei finner kjernen i islams kamp om makt overfor de troende og vårt samfunnsliv i Norge og Europa. Sagt på denne måten: Det finnes, udiskutabelt, mange tolerante muslimer, men islam er i sin grunnholdning ikke tolerant.
Grunnmuren revner
Terroren i Paris kom ikke som lyn fra klar himmel. Det hele startet for om lag et kvart århundre siden, det vil si etter at iranske Ayatollah Khomeini i februar 1989 utstedte en fatwa mot britiskindiske Salman Rushdie, forfatter av boken Sataniske vers. Fatwaen, som er en juridisk erklæring utstedt av en rettslærd, kom derimot som lyn fra klar himmel. En forfatter på et annet kontinent ble dømt døden, og alle involverte i bokutgivelsen, være seg oversettere, forleggere, annonsører, distributører eller bokhandlere, fikk samme dødsdom på nakken.
Vi alle husker godt at fatwaens lange arm etter all sannsynlighet også fikk konsekvenser på norsk jord: det sjokkerende attentatet mot forlagssjef William Nygaard i 1993.
Gjennom fatwaen påla Teherans religiøse overhode Europa og Vesten islamsk lovgivning: forbud mot blasfemiske uttalelser og handlinger mot islam og islams stifter Muhammed. Khomeini overførte sitt monopol på Muhammeds lov til vårt kontinent, noe som var en verdenshistorisk hendelse. Fatwaen var noe langt mer enn et anslag mot ytringsfriheten. Den var et anslag mot den vestlige sivilisasjonen, der årsaken kan spores tilbake til Muhammeds liv og levnet for 1 400 år siden.
Islams kjernepunkt er Muhammed. Han ses som den perfekte profeten og mennesket, og hele Koranen – ord for ord – ble formidlet til han av Allah og gjennom engelen Gabriel, heter det. Muhammeds livserfaringer, både knyttet til ekteskap og eksempelvis regler for krigføring og behandling av opposisjonelle, utformet fortløpende Koranvers, inkludert lovverk, som ses som hellig og uforanderlig til evig tid. Bildet av islams perfekte Muhammed prentes således inn i muslimer flest fødselen av.
Hva om han ikke var perfekt? Vel, da raser hele grunnmuren til islam. Det islamske reisverket krakelerer og renner ut i sanden. Islam som maktfaktor er ferdig. Dersom Muhammed var et feilbarlig menneske, kan nemlig ideen om at Koranen ble formidlet ord for ord til Muhammed, og at hans liv var forbilledlig på alle måter, vanskelig opprettholdes. Nettopp derfor skaper en eneste kritisk bemerkning om han, det minste forsøket på å så tvil om hans ufeilbarlighet og status som en profet, negative reaksjoner blant de lærde og deres bokstavtro tilhengere. Disse insisterer på fullt eierskap til Muhammeds ettermæle, og derav hva som er det rette islam.
Det var dette monopolet de hederlige i det venstreorienterte, ateistiske satiremagasinet Chalie Hebdo utfordret. De utfordret grunnteser i islam, grunnteser som er rådende i det Pakistan jeg ble kjent med, som nå også er rådende grunnteser i islam i Frankrike, Storbritannia, Europa som sådan, og da selvfølgelig også i Norge.
Vår intellektuelle og politiske autoriteter har langt på vei latt islams maktelite ha monopol på Muhammeds liv. Det til tross for at Europa frigjorde seg fra religiøst tyranni ved Opplysningstidens fremvekst av ytringsfrihet, vitenskap og sunn fornuft. Vi fraristet kirken kontrollen over dogmene, over sannheten. Slik vokste det frie Europa frem, det Europa vi har fått gleden av å nyte i full åndsfrihet.
Man må spørre seg: Ønsker ikke vår verdslige maktelite at muslimene skal kunne nyte samme åndsfrihet som dem selv?
Ingenting annet er ukrenkelig og ”hellig” enn det levende livet. Det er dette faktumet som er grunnlaget for Europas sjel. Det er ved denne stasjonen vi nå står: Våger vi å ta et oppgjør med det også feilbarlige mennesket Muhammed, og derav grunnelementet i den islamske troen, eller rygger vi i redselen for vold, eller i redselen for vår egen anseelse og vårt eget ettermæle?
Nå er vi inne i den tredje jihaden mot Europa. Denne gangen kommer jihaden i første hånd fra borgere og bevegelser på innsiden av våre grenser i form av ideologisk kamp mot frihetsverdiene våre. I det aller siste året har den nye jihaden fått en voldsom tilleggskraft: opprettelsen av Den islamske staten i Syria og Irak med de nære båndene til borgere i Norge og Europa, kombinert med en folkevandring fra Midtøsten, Afrika og Asia vi aldri har sett maken til.
Vi står på ny midt i en sivilisasjonskamp, den mest dramatiske siden 1930-tallet. Utgangen av denne kampen kan vi få svar på allerede om to til fem år. Dette er mitt budskap i denne boken.
[1] To av de drepte var politibetjenter.
[2] 2.juni 2008 ble den danske ambassaden, som ligger noen hundre meter fra den norske, angrepet av en selvmordsbomber, som tok med seg åtte mennesker i døden. Angrepet ble satt i sammenheng med gjenopptrykking av Muhammedtegningene i Jyllands-Posten. Også den norske ambassaden ble påført materielle skader.
[3] Ifølge PST er det 60 – 90 prosent sjanse for terrorangrep på norsk jord innen 12 måneder, sa PST 25.november 2014, blant annet referert i aftenposten.no denne dagen.
[4] Lars Hedegaard og Mogens Camre: 1400 års krigen. Islams strategi, EU og frihedens endeligt, s. 101 (Trykkefrihedsselskabets Bibliotek 2009).
[5] Se eksempelvis essayet til Helle Merete Brix, ”Broder Tariqs erobringstogt”, trykkefrihed.dk 15.juli 2007.