«De siste månedene har de historiske store flyktningstrømmene til Europa vært en toppsak i nyhetene i hele Europa. Også i Norge har disse strømmene vært fulgt med stor interesse, selv om det foreløpig er en svært liten andel, fra noen få land, som har funnet veien helt hit.» Slik åpner SSBs Lars Østby sin artikkel om «Flyktninger i Norge».
Demografen Østby har lang fartstid i SSB, i dag er han pensjonist, men likevel så glad i sitt arbeid at han har bitt seg fast i SSB med noen timer i uka. Men Østby er også en politisk engasjert mann, roller som han ikke alltid holder like godt styr på. Så også nå.
Østby har rett i at det de siste månedene har vært mediefokus på «flyktningestrømmene», men flere og flere, også i mediene, begynner nå å skjønne at dette ikke bare handler om flyktninger. Det burde Østby, som ellers er opptatt av begreper, ha klart for seg og formidle. Ingen får status flyktning i Europa før deres asylsøknad er behandlet og innvilget.
Så at det foreløpig er kommet få til Norge. Det avhenger av øynene som ser. «En liten andel» er relativt. Det er få som er kommet «helt hit» hvis vi ser på antallet personer i verden på flukt, men det er ikke en liten andel om vi ser på folketallet i Norge. Der har Norge over tid ligget blant de land som tar imot flest. I dagens situasjon slår vi stadig nye rekorder, dertil ukesrekorder.
Metodisk trosbekjennelse
Østbys artikkel kom i anledning verdens Statistikkdag (20. oktober). Han velger å se nærmere på antallet flyktninger i Norge, om de er i utdanning eller jobb, samt noen tall og betraktninger for asylsøkere i Europa i 2015. (Se det ja, han visste at det er en forskjell!).
La oss så dvele litt ved introduksjon:
Det er ikke bare innholdet i det budskapet som formidles som er viktig, de begrep og betegnelser som brukes, og hvordan situasjonsbeskrivelsen vinkles, har mye å si for hvordan dette budskapet tolkes. Vinklingen kan gjøres ved å fokusere på 3 år gamle Aylan Kurdi som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia 4. september. Eller man kan ta utgangspunkt i at båtene i Middelhavet er fylt av en sverm av lykkejegere, særlig fra Afrika, som i hittil ukjent antall hjemsøker Europa, mer enn av krigsflyktninger fra Syria. For Norges vedkommende kan formidlingen legge vekt på at den innvandringen vi i dag tror vil kommer fra Syria vil koste oss 430 milliarder kroner, eller vi kan presentere kostnadene som 53 øre per dag for hver av oss. Tidshorisonten for begge regnestykker er resten av århundret.
Jeg beklager å måtte kommentere dette, men det viser noe av kjernen i striden som HRS, først og fremst jeg, har hatt med SSB over tid. Det er vanskelig, veldig vanskelig, å forholde seg til en del av de analyser som kommer fra SSB nettopp fordi de velger tilnærming – men da uten å kommunisere det slik som Østby gjør her. Stort sett formidles analysene som en objektiv sannhet, hvilket ikke nødvendigvis analysene er selv om tallene er riktige nok. Vi så det samme også nylig, men da fra SSB-direktøren selv: hun regelrett diskrediterte sine egne forskere.
Østby fortsetter:
Ingen av disse tilnærmingene er åpenbart gal, men når empiri velges under så ulike perspektiver, er det lett å forstå at det blir uenighet om det kunnskapsgrunnlaget som bør legges til grunn for vår forståelse av situasjonen. Det er viktig å bruke riktige og entydige betegnelser i beskrivelsene, og at vi er oss bevisst hvordan vi definerer og bruker ord som overføringsflyktninger, flyktninger, migranter, innvandrere, asylsøkere, asylsøkere som innvilges opphold, og på hvilket grunnlag. Utover høsten er det blitt stadig vanligere å omtale dem som krysser Middelhavet som «flyktninger og migranter», og på den måte kanskje antyde et skille mellom «verdig trengende» og «lykkejegere». Vi må også være tydelige på hva som gjelder faktiske observasjoner (for hvilken periode de er gjort, og med hvilke metoder), og hva som gjelder tall om framtidige ankomster (om det er måltall, forventninger, framskrivinger, prognoser etc.). Særlig når en skal sammenlikne mellom land og mellom perioder er det nødvendig å være helt tydelig på hvilket grunnlag det er for sammenlikningene.
Det er noe fortryllende over å lese denne metodiske trosbekjennelsen, men jeg lurer på hvorfor han ikke oppfyller den? Når han selv velger å introdusere med «flyktningstrømmene» har han allerede syndet.
Ok, vi tilgir og går til Østbys analyse av tallene.
Syrere
Østby peker på det faktum at det er spesielt syrere som har vært fokusert, men at syrerne ikke er i flertall av dem som kommer til Europa. Så kommer første svakhet: «Antallet syrere som søker asyl i Norge er nå relativt stort, og både antallet og andelen er økende (UDI 2015).» Antallet har vært høyt siste tid, men andelen er ikke økende. Tvert om er den minkende. Fra uke 39 har andelen syrere gått jevnt nedover (fra 56,3 prosent i uke 39 til 44,8 prosent i forrige uke, uke 42). Endringen sist uke gir en nedgang på 6,5 prosent. Men om antall og andel syriske asylsøkere vil stige igjen vet vi selvsagt ikke så mye om, men det kan være at vi også bør følge værmeldingene.
Månedsbasis
Ifølge Østby (tall fra UDI) kom det 13.246 asylsøkere i årets første ni måneder, 500 per måned fra januar til april, så økte det til 1.200/mnd fra mai til juli, fordoblet seg til 2.400 i august og en ytterligere fordobling (4.900) i september.
Hvis vi ser på ukestallene til UDI, jamfør tabellen under, ser vi at i uke 40 (1.oktober var på torsdag i uke 40) til uke 42 kom det 5.473. Det kan kanskje tyde på at vi ender opp med en ny fordobling for oktober (det vil si rundt 10.000).
Registrerte asylsøkere etter de fem største land, fem siste uker. Kilde: UDI
Innvandrere og flyktninger i Norge
Ved inngangen til 2015 var det ifølge SSBs tall totalt 669.380 innvandrere (1.generasjon), hvorav 327.060 hadde det vi før kalte vestlig bakgrunn, mens 342.320 hadde ikke-vestlig bakgrunn. Totalt hadde 188.130 personer status som flyktning (3,6 prosent av befolkningen totalt og 28 prosent av innvandrerne).
I tillegg var det totalt 135.583 etterkommere (2.generasjon) av innvandrere og flyktninger. For sistnevnte var antallet etterkommere på 55.551 (og det er kanskje noe underlig å definere noen som er født i Norge for flyktninger).
Av disse ca. 188.000 flyktningene har 35.000 kommet på familiegjenforening med en flyktning og 15.000 ved familieetablering (ekteskap) med en flyktning. 50.180 (27 prosent av flyktningene) har altså ikke flyktet selv. Av de 138.000 som selv har fått opphold som flyktning, var ca. 90.000 asylanter (altså tatt seg til Norge på egen hånd og hevdet å ha et beskyttelsesbehov), 28.000 var overføringsflyktninger (i leirer driftet av FNs høykommissær for flyktninger), og knapt 20.000 «annet eller uspesifisert». Østby presiserer at mange av de 20.000 er personer fra Bosnia-Hercegovina som ble gitt kollektiv beskyttelse tidlig på 1990-tallet. Flyktningene har sin opprinnelse fra 169 forskjellige land, så langt flest fra Somalia, Irak og Iran.
En kontroll via statstikkbanken (tabell 07113) for siste ti år (2005 – 2014) viser at det i denne perioden kom totalt 166.115 ikke-vestlige (Afrika, Asia med Tyrkia, Sør- og Mellom-Amerika samt Oseania). Av disse er 10 prosent kommet for arbeid, 42 prosent som familie, 30 prosent for flukt og 17 prosent for utdanning.
Sysselsetting og botid
Som kjent er sysselsettingen ulikt fordelt på ulike befolkningsgrupper. HRS har tidligere sett på sysselsettingstallene, hvor vi også har kritisert SSB for å se på tallene i et for vidt aldersspenn (15 – 74 år). Tallene gis en helt annen presisjon når en ser på mest arbeidsaktiv alder, 25 – 61 år. I vårt arbeid delte vi inn i grupper på innvandrere med vestlig bakgrunn, innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn og øvrig befolkning. Østby tar derimot utgangspunkt i innvandrere, de som ikke har innvandret og flyktninger. Nå kommer flyktninger fra ikke-vestlige land, så da korresponderer likevel gruppene ved at de som ikke har innvandret har høyere sysselsetting enn innvandrere, som igjen har høyere sysselsetting enn flyktningene.
Videre påpeker Østby at sysselsettingen blant flyktninger har sunket noe de siste årene, men det forklarer han med at «andelen nyankomne er økende» samt at «det kommer stadig flere fra land med lav sysselsettingsprosent». Jamfør figur under, der også forskjellene mellom kvinner og menn fremkommer.
Østby fastslår at det er en klar bedring i sysselsettingen med økende botid, men påpeker at det bare er Bosnia-Hercegovina som når 60 prosent yrkesaktive for begge kjønn. Vi ser videre at menn fra India og Sri Lanka har høy sysselsetting, mens den er lavest fra Somalia, Eritrea og Irak. Østby tror at deres sysselsettingsrate «vil nok øke med økende botid». Dog legger han selv til «men selv blant somaliere med mer enn 10 års botid er sysselsettingen knapt 50 prosent.»
Så kommer noe svært interessant og som jeg ikke har sett fra SSB før, nemlig henvisning til «upubliserte tall» (det er å betrakte som ikke tall).
Mange har vært opptatt av syrernes sysselsetting, siden det etter alt å dømme vil komme mange flere syrere framover. Upubliserte tall fra SSBs arbeidsmarkedsstatistikk antyder at dagens nyankomne syrere har sysselsetting omtrent tilsvarende det nivået bosnierne hadde etter like kort botid. Nå ser vi at bosnierne har høyere sysselsetting enn de fleste innvandrergrupper, slik at lav sysselsetting rett etter ankomst ikke nødvendigvis betyr at sysselsettingen vil bli permanent lav.
Dette er umulig å kommentere da vi ikke har tallene, så hva de «antyder» forblir enn så lenge en hemmelighet. Dog skal ingen ta fra Østby et positivt innstilt bilde av syrere i Norge. Men dette er i så fall nye takter fra SSB. Tidligere har SSB sagt, ut fra tallene, at syrere best kan sammenlignes med irakere. Det samme gjentok SSBs Erling Holmøy til Finansavisen så sent som 23.september.
Faksimile fra Finansavisen 23.09.2015
Utdanning
Når det gjelder utdanning sammenligner Østby syrerne 25-49 år i 2014 med bosnierne i tilsvarende alder et par år etter ankomst (1994) og irakerne i 2002.
Ifølge Østby er andelen med høyere utdanning blant syrere (med oppgitt utdanning) litt lavere enn andelen blant de to andre gruppene. Dette fordi andelen med kort universitets- og høyskoleutdanning er lavere blant syriske menn enn blant andre. Så kommer det «Andelen som bare har grunnskoleutdanning var mye lavere blant bosnierne enn blant syrere og irakere.» Med andre ord er det mange (?) syrere og irakere som kun har grunnskole, i motsetning til bosnierne, hvilket igjen skulle bekrefte at syrerne er mest sammenlignbar med irakere.
Østby ser også på prosentandel blant innvandrere i alderen 19 – 24 år som er i høyere utdanning, og det som utmerker seg mest, og som Østby viser til, er at det er store forskjeller mellom landene. Innvandrere fra Somalia, Afghanistan, Tyrkia og Irak har lavest andeler i høyere utdanning (en svakhet her er at ikke reelle tall også oppgis, da det antakelig er store forskjeller på gruppenes størrelse). Igjen trekker Østby frem bosnierne, da hele 40 prosent av innvandrerne fra Bosnia i begynnelsen av 20-årene er under høyere utdanning. Det er høyere enn gjennomsnittet i Norge, merk så at vi da snakker «hele befolkningen» (inkludert innvandrerne). Men skulle så syrerne bli mest lik irakerne, ja, da ser det litt mørkere ut.
Så la meg bare minne om hva Østby åpnet sin artikkel med, nemlig at en «liten andel kommer til Norge». Vel, det kan være at den «lille andelen» kan bli svært kostbar, fordi mange av de samme ikke blir bidragsytere på linje med den øvrige befolkningen i Norge. De må med andre ord finansieres via skatteseddelen til de yrkesaktive. I tillegg utløser de som kommer en rekke investeringsbehov, slik som barnehage, skole, helseomsorg, bolig, infrastruktur, vil disse kostnadene i fremtiden dekkes inn? Da er det et spørsmål som må besvares: hva er bærekraftig innvandring? Det burde Østby og SSB også interessert seg for.
Lars Østby/SSB: Flyktninger i Norge