En ny religion har etablert seg bredt i Norge. Dette er en religion som i sine tekster plasserer «andre» på bakrommet, være seg kvinner, jøder, homofile eller de som defineres som vantro. Men dette må vi tolerere. Vi blir et rikere mangfold av ulikheter. Bare spør en byråd fra partiet Venstre. Hun er så tolerant at hun kan ikke få fullrost godt nok det nye mangfoldet i sin egen by Bergen. Der har storstuen, Grieghallen, egen inngang for de som menneskelig rangeres under andre. Sistnevnte kategori tilhører halvparten av Norges befolkning.
Islam frigjør kvinnen. Dette er en påstand vi har blitt foret med gjennom de siste årene. En av de fremste fortalere for dette synet er vinneren av Fritt Ords ytringsfrihetspris, Bushra Ishaq. I Morgenbladet for noen år siden slo hun fast hvilken frigjørende kraft islam er for kvinner.
Ja, det ser man jo verden over. Og verden er kommet helt innpå oss. Vi ser den frigjørende kraften hver eneste dag i våre gater.
At kristendommen frigjør kvinnen, er verken en levende påstand eller et tema. Vi vet nok om hvordan ulike sekter bruker tekster og plasserer kvinner under menn. Vi er ikke redde for å peke nese til slike mørkekrefter. Takk Gud for det, om jeg kan si det slik.
Når den nye religionen, «utlendingers religion», entrer den offentlige scenen, så er talen til dem som trives i de pene salongene en helt annen. Man bøyer seg i respekt for degraderende menneskesyn. Den siste som har spent på seg beltet i disse pene salongene er en politiker og byråd for partiet Venstre i Bergen. Hun ser absolutt ut til å være rammet av Stockholmssyndromet. Du vet, de som ble kidnappet og som endte med å omfavne sine egne gisseltakere. Julie Andersland kan således ikke få seg til å mene at det skulle være noen problem med at menn skal ha sin egen inngang i Grieghallen slik at de unnslipper faren for å se, eller enda verre; komme i berøring av, en kvinne. Norge i 2015 er så tolerant, ifølge denne Andersland, at et slikt menneskesyn tolererer vi glatt – i mangfoldets navn. Vi er da rause!
Representanten for norsk toleranse og mangfold i 2015, tilhørende det såkalte «sosialliberale» Venstre.
Det spesielle er at kvinner som Andersland tolererer så inderlig den intoleransen andre utsettes for – bare fordi de er kvinner som henne selv. Vi alle, hvis vi tør være noe selvgranskende, forstår at dersom man i troens navn måtte ha egne innganger basert på hudfarge, altså en apartheidstro, da hadde det blitt ramaskrik og søksmål.
Igjen, takk Gud for det.
Menneskerettigheter forsvinner fra scenen når islam entrer den samme. Slik har våre politikere holdt på i alle år. Islam er polstret med beskyttelse for kritikk av hva denne religionen står for. Enten det er avsky for kvinner, jøder, homofile, frihetsorienterte muslimer som ikke følger bokstavene, og for alle oss som plasseres tvert i kategorien kafir, vantro. Så når det feires id i Grieghallen gjøres ingen unntak. Kvinner og menn hver sin inngang. I mangfoldets navn.
Jeg tror ingen politiker har forklart andre politikeres angst for det islamske problemet bedre enn George Walden, statsråd for De konservative på 80-tallet på de britiske øyene. Han formulerer seg slik, sakset fra boken min, Islam. Den 11. landeplage, som straks ankommer Norge:
”Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannhetene om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.”
Julie Andersland i byen omkranset av de syv fjell må bare unnskyldes. Hun evner ikke bedre enn å ofre sitt eget kjønns medlemmer for mørkekrefter. Hun er nok antakelig livredd. Hun ser ingen ende på trusselen som står foran henne midt i hennes egen by.
Tilgivelse og nåde er en grunnpilar i vår kristne kulturarv. Jeg synes vi skal holde fast ved den pilaren. Så vi er rause nok til å tilgi Andersland hennes varme omfavnelse av apartheiden i vår tid, er vi ikke det?