«Frykter sjokkregning på Syria-flyktningene», skriver Aftenposten. Spørsmålet er vel helst om det ikke er landets borgere som burde føle frykt, for et lite stykke lenger ned kommer en setning som er talende for den sjokkerende tilstanden i norsk politikk:
– Det er behov for en realitetsorientering i alle partier, sier en sentral Høyre-kilde til Aftenposten.
Dette er altså den politiske klassen som forventes å lede landet gjennom en historisk høy innvandring og dens konsekvenser.
Hvis det faktisk er sånn at våre politiske partier må realitetsorienteres nå, hva har de så hittil blitt orientert om og av hvem?
Forhåpentligvis ikke lederen for Venstre Trine Skei Grande, som jevnlig utmerker seg med å tro saker og ting som har liten forankring i virkeligheten.
Venstre-leder Trine Skei Grande tror at regjeringens regnestykke på at flyktningstrømmen vil koste 40–50 milliarder er feil og at summen er for høy.
Dette er for øvrig den samme Skei Grande som i årevis har trodd og spredt den beviselig feilaktige påstanden om at Norge har den strengeste asyl- og flyktningepolitikken i Europa, til tross for at tilgjengelig, offisiell statistikk da som nå har vist at det forholder seg stikk motsatt.
Hun har med andre ord svært liten troverdighet i dette spørsmålet, så at ansvarlige partier, både i regjering og opposisjon, lar seg slepe rundt i manesjen av Skei Grande og lekepartiet Venstre er en gåte.
Men at suksessive regjeringer ikke har tatt høyde for Perspektivmeldingen, Brochmann-utvalget, nær sagt identiske offisielle statistikker fra inn- og utland, FNs befolkningsfremskrivinger og advarsler fra ledende europeiske demografer er så sin sak, men hva med pressen?
Deres jobb er egentlig å opplyse befolkningen slik at de kan ta informerte avgjørelser, ikke – som man skulle tro under migrantkrisen – å bære innvandringsliberalerne og asyllobbyen frem på gullstol.
En av dem er Flyktingehjelpens Jan Egeland, som etter dagens oppsiktsvekkende oppslag i Finansavisen burde diskvalifiseres som den autoriteten norske medier i stor grad har gjort ham til. Som andre innvandringsliberale og asylpådrivere forholder han seg nemlig til egne fakta og fornekter de fakta som faktisk finnes.
Som Skei Grande tror han nemlig at regjeringens og Finansavisens kostnadsberegning – som er basert på tall fra Statistisk sentralbyrå – for asyltilstrømningen er «urealistisk».
Hva baserer han det på, mon tro? Ingenting, han bare tror det motsatte. I hans optikk er asyltilstrømningen økonomisk gunstig for Norge og Europa, og det har han da også proklamert for almuen ved flere anledninger. Særlig syrerene er så velutdannet, nemlig, at de vil komme raskt i jobb og betale milliarder i skatt. Når han blir konfrontert med at oversikter over sysselsetting og foreløpige tall viser det motsatte og at han derfor har statistikken mot seg, svarer han kjekt at det har han ikke.
Neivel.
Så skjer det som sjelden skjer når asylaktivister uttaler seg i media: presset av Finansavisen må Egeland erkjenne det absolutt alle som kjenner til statistikk og rapporter var klar over fra før: han har ikke satt seg tilstrekkelig inn i saken.
Så kan vi jo bare lure på hvorfor han aldri er blitt presset på dette av norske medier før, men bare servilt behandlet som en autoritet på alt som har med asylinnvandringen og dens konsekvenser for mottagerlandet å gjøre. Det er ganske uvanlig, for alle vet hva han er: han er leder for en interesseorganisasjon som utelukkende ivaretar asylsøkere/flyktningers interesser, og hvem eller hva i Norge som må bære kostnadene er han tilsvarende uinteressert i. Lobbygrupper og deres ledere pleier ellers alltid å bli gjenstand for et kritisk blikk og ditto spørsmål. Og noen i den norske pressen – i tillegg til Finansavisen og Dag & Tid – må da ha lest nok til å vite at mannen ikke har den fjerneste peiling på dette området?
Men om du for eksempel lurer på hvor tallet 10.000 syriske flyktninger kom fra – og som flertallet i Stortinget merkverdig nok stilte seg bak (8.000) – viser Skei Grande seg sitt politiske ansvar bevisst:
Det finnes ikke noen seriøse statistikker, rapporter eller regnestykker som viser at masseinnvandring av uutdannede og ufaglærte fra land i Midtøsten og Afrika er økonomisk lønnsomt for mottagerlandene. Snarere er det et økonomisk tap i en størrelsesorden som på sikt vil senke den nordiske velferdsmodellen. Omtrent alt vi hittil har erfart og statistisk vet på dette området, er at innvandring fra Midtøsten og Afrika fører til at skattekraften går ned, mens sosialbudsjettene øker.
Likevel hevder altså innvandringspådrivere som Trine Skei Grande og Jan Egeland stadig at det er økonomisk gunstig.
Argumentene har i årenes løp vært varierende, men denne gangen baser de seg på påstanden om at særlig syrere er velutdannet. Nåvel, i Norge såvel som Danmark er syrere blant de gruppene som har lavest sysselsetting. Tall fra Sverige viser at kun 10 prosent av syrerne har utdanning utover videregående skole. Den norske ønsketenkingen fikk seg da også et kraftig skudd for baugen da det ble kjent at de er mindre utdannet enn ønsketenkerne påsto, uten at det har ført til hverken selverkjennelse eller revidering av deres standpunkter.
Og dette er bare syrerne, som det nå sies utgjør omtrent halvparten av gruppene som strømmer til Norge. Resten skal hovedsakelig være fra Irak, Afghanistan, Eritrea, statsløse (stort sett palestinere) og «andre land».
Et flertall på Stortinget – Skei Grande inklusive – later imidlertid til å ha fått med seg nok til at man nå vil gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse mens de venter på behandlingen av søknad om opphold.
Det er jo en fin og kjekk løsning; skal tro hvorfor ingen har kommet på den like lettvinte som glimrende idèen før nå?
Muligens fordi realiteten er denne:
Bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring.
I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Det samme er tilfelle i to andre land som holder seg med den nordiske modellen.
I Danmark er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet. Den avgåtte sosialdemokratiske regjeringen kaller tallene skremmende.
I juli rettet Riksrevisjonen i Sverige kraftig kritikk mot det svenske integrasjonsarbeidet og skrev i en rapport at staten ikke tar tilstrekkelig ansvar for mottagelsen av nyankomne. I rapporten heter det at de direkte, årlige utgiftene for innvandring og integrering vil øke fra 15,1 milliarder kroner i 2012 til hele 40,6 milliarder i 2016.
Riksrevisjonen konkluderer med at statens innsats ikke er tilstrekkelig effektive og at det fortsatt er store forskjeller i arbeidsledigheten mellom innenlands og utenlandsfødte. Dette gjelder særlig for kvinner. En granskning avisen Dagens Nyheter (DN) gjorde våren 2015 viste at asylsøkere har store problemer med å komme inn på det svenske arbeidsmarkedet. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.
– Dette er et viktig politisk spørsmål. Det handler om en viktig samfunnsoppgave for staten og det handler om mye penger, sa riksrevisor Claes Norgren.
Legg til at arbeidsledigheten i Norge øker og nå er på 117.000 ledige, hvilket tilsvarer 4,2 prosent av arbeidsstyrken.
– Prognosene for utviklingen framover viser at den kan bli enda verre. Antallet ledige stillinger er lavt, veksten i sysselsetting har stoppet opp og det skapes få nye jobber, sier arbeidspolitisk talsperson for Ap, Dag Terje Andersen.
Alt det ovenstående er og har vært kjent gjennom diverse offisielle rapporter og statistikker fra nesten alle europeiske land som har stor innvandring fra Midtøsten og Afrika. Så hvorfor tror fortsatt mange politikere, NGO`er, journalister og ikke minst akademikere det motsatte?
Sannsynligheten taler for at det er nettopp det de gjør: de tror. For under sommerens og høstens såkalte «flyktningkrise» har store deler av den innvandrings- og asylliberale fløyen utvist stadig flere sektligende kjennetegn.
Både i aviskronikker, TV-debatter og på sosiale medier kan man se den ene asylevangelisten etter den andre fornekte alt som avviker fra den rette lære og/eller komme med påstander som savner enhver forankring i virkeligheten. I tillegg kommer de med luftige forslag til løsninger; kostbare løsninger som i årevis har vært forsøkt, men ikke har fungert. Aggresjonsnivået til de selvutnevnt tolerante og humanistiske medlemmene av innvandringsmenigheten når de blir konfrontert med motstridende dokumentasjon eller meninger, er påfallende høyt. Irrasjonaliteten likeså. Man angriper avvikere i flokk og det går sjelden – for å si det høflig – på sak, bare på person og eventuelle formuleringer som ikke er behørig godkjent av menighetsrådet. Motforestillinger blir møtt med slagord og sjikanøse påstander. Alle tidligere og nåværende erfaringer blir feid til side – alt taler for at artikler og dokumentasjon fra den reelle verden ikke engang blir lest og i hvert fall ikke saklig overveid før man angriper budbringerne – til fordel for virkelighetsfjerne påstander om et fremtidig Utopia.
Sekter kan i mange tilfeller være helt ålreit, i alle fall så lenge de pusler med sitt og ikke plager andre. Denne sekten gambler imidlertid – dertil på fullstendig udokumentert og irrasjonelt grunnlag – med landet vårt og fremtiden til våre barn.
Asylaktivister er så sin sak, men det finnes altså enorme mengder saksinformasjon på innvandringsfeltet og det ville folk visst hvis politikere og presse gjorde jobben sin i stedet for å knele i nesegrus beundring for mennesker som Jan Egeland. Som folk burde vi forlange at politikere utviser ansvarlighet og ikke minst synlighet i dette spørsmålet. Deres jobb er å ivareta den befolkningen de er valgt avs interesser, ikke å lefle for pressen og diverse NGO´ers gunst. Det burde hverken de eller vi glemme; den politiske klassen og øvrig elite er ikke våre herskere og Norge er ikke en hyttetomt de kan gi bort etter eget forgodtbefinnende. Pressen, NGO`er og superoptikjempefantafenomenalistiske asylaktivister står dessverre ikke til ansvar for noen. Men politikere gjør. Husk det.
Det finnes som sagt massivt med statistisk materiale og rapporter på dette området, og det må folk generelt og den politiske ledelsen spesielt begynne å forholde seg til.
Tro får man derimot gjøre i kirken.