Yousef Assidiq, konvertitt og aktiv i JustUnity som skal forebygge ekstremisme blant unge muslimer, er høyt på banen med usammenhengende og grove beskyldninger mot meg. Da han på denne måten nærmest blåser kilder i boken min som jeg har anonymisert betydelig, blokkerer han langt på vei muligheten for å rydde opp på en tydelig måte.
Assidiq la ut en status på Facebook i går, som Nettavisen laget sak på i dag. Jeg svarer kun kort på de grove anklagene i en ordbruk som får stå for hans regning.
Grunnen til mitt kort svar, er at jeg ikke ønsket å bidra til ytterligere identifisering av kildene ut fra det Assidiq sier. Samme avis publiserte det aktuelle kapitlet like før boken min ankom Norge. Leseren kan altså selv vurdere anonymiseringen min her og nå.
Kilder i det offentlige med innsyn i den aktuelle familien leste omtalen i boken min før publisering og gikk god for beskrivelsen av forholdene jeg legger for dagen.
Assidiq sier i Nettavisen:
– Her var det bare å legge to og to sammen for å finne ut hvilken familie det var snakk om, sier han til Nettavisen.
Dermed bidrar han til identifisering. Tross alt er det flere drepte i Syria fra dette fylket som kunne vært en av dem som ble omtalt.
Hvem er det som belaster denne familien? Hvorfor tillater Assidiq seg i flere runder å nyte bred medieoppmerksomhet ved å fremme denne familiens tragedie? (Jeg legger bevisst ikke lenker til omfattende reportasjer her, da jeg ikke vil bidra til Assidiqs identifisering.) Har det hjulpet familien gang på gang offentlig å rippe opp i tragiske hendelser?
Informasjon jeg fikk i denne saken på forsommeren knyttet til familien, pekte mot uttransportering av en svært sårbar ung kvinne til Hellas og videre til Syria. Der er det sannsynlig at hun ville endt sitt liv. Den reisen stoppet informasjon jeg ga til myndighetene, som jeg skriver om i boken. Var det dette som fikk «nesten alt til å kollapse» for familien, i henhold til Assidiqs ordbruk?
Jeg opplever at den svært tette kontakten Assidiq i lengre tid (over ett år nå) har hatt med familien raskt ble et forhold med skjev maktbalanse. Familien var i en svært sårbar posisjon i fjor vinter og vår. Deres kilde til for dem personlig informasjon om unge familiemedlemmer i livsfare, og senere da en ble drept, var først og fremst gjennom Assidiq og hans angivelige kontakter opp mot Profetens Ummah. Som jeg skriver i boken var det gjennom Profetens Ummah at eksempelvis et familiemedlem ble identifisert som drept i Syria. Familien er slik jeg har oppfattet det tett på Assidiq på grunn av hans løfter om sentral informasjon det siste året. Familiemedlemmer har levd i avmakt grunnet mangel på informasjon fra norske myndigheter (som ikke myndighetene kan belastes for, da informasjon fra Den islamske staten på bakken er vanskelig tilgjengelig). Assidiq har fungert som «redningsmann» for særlig moren, slik jeg har erfart det. Assidiq har også bodd i leiligheten hennes i tre uker, hvilket sier mye om rollen han har inntatt.
Assidiq burde konsentrere seg om den alarmerende utviklingen med at unge nordmenn konverterer til islam og at en del av dem ender i voldelig og ideologisk ekstremisme, i stedet for å heie frem konvertitter, slik han og kollega Faten har gjort i eksempelvis denne familien overfor det yngste medlemmet (ikke myndig) da hun iførte seg hijab og fikk ros av dem på Facebook.
Assidiq hevder historien er med i boken for å skape sensasjon og salg. Nei, jeg skriver aldri bøker for å tjene penger, men for å opplyse folket. Og denne historien er et usedvanlig unikt og viktig innblikk i et nytt Norge preget av en ekstremisme som kan ramme sårbare hardt.
At jeg i boken grundig dokumenterer ekstreme holdninger i bevegelsen Minhaj ul-Qurans ideologiske plattform, som Assidiq hører til, faller han kanskje tungt for brystet. Assidiq fremstår som lite opptatt av den totalitær ideologi og dermed mellomstasjonen før man kan ende i jihad i eksempelvis Syria.