Knapt noe politisk område er (eller skal vi si var?) så betent som innvandringspolitikken. Her har elitene innfor politikken, akademia, ulike organisasjoner (ikke minst forskjellige NGO-er) og mediene skapt seg selv en karriere og i tillegg hjulpet hverandre frem. Den økonomiske eliten har tilnærmet vært fraværende, noe flere har påpekt er fordi at dette er et felt som er ubehagelig og personlig belastende. Men ellers har gjerne de samme tjent penger på innvandringen, slik som asylbaronene gjør nå, uten tanke på nasjonens fremtid. Som vi har understreket flere ganger: Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm.
Men hva har det hjulpet med hva «vi» sier? De kritiske stemmene til det som har vært den rådende innvandringspolitikken holdes enten utenfor de politiske mediedebattene eller latterliggjøres. Hvis dette blir påpekt, blir man beskyldt for å trekke offerkortet. Jeg har f.eks. ikke tall på hvor mange henvendelser HRS har i forhold til at Hege Storhaug knapt er å se i NRK. For øvrig er vel også den offentlige fortielsen av Storhaugs siste bestselgende bok et bevis godt nok i seg selv. Alle oppegående i dette feltet har forstått spillet, men det har tjent deres egen glorie.
For to år siden, i 2013, rett før stortingsvalget, kom FrPs Bærekraftsutvalg med en rapport (for ordens skyld: som HRS var med på å utarbeide). Opprinnelig het den «Økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring». Men rapporten, som lekket til NRK før den var ferdigstilt, ble i lekkasjens opphetede stress raskt forandret til «Bærekraftig innvandring». Selv ikke FrP turte, for to år siden (!), å presisere at innvandring er et spørsmål både om en økonomisk og kulturell bærekraft. I dag er dette en opplest og vedtatt sannhet som ikke bidrar til stigmatisering og beskyldninger. Tvert om heter det «å bidra til en realistisk diskusjon», om vi skal tro Høyres Michael Tetschner.
Det som nå er realistiske diskusjoner ble inntil for kort tid siden fremstilt som sjokktiltak og dramatikk. La oss ta noen av de sistnevnte fra Bærekraftsutvalgsrapporten:
- Revurdering av flyktningkonvensjonen.
- Norge bør opprette og drifte asylmottak i land i Afrika og Asia.
- Flyktninger som reiser til hjemlandet på ferie kan miste oppholdstillatelsen.
- Ekteskap ikke skal legges til grunn for innvandring til Norge.
- Søskenbarnekteskap skal forbys.
- Innvandrere må jobbe og bo i Norge i ti år før de kan få statsborgerskap.
- Kun norske statsborgere skal være medlemmer av folketrygden.
- Utenlandsk arbeidskraft skal betale inn til en «personlig folketrygdkonto», og dersom det innbetalte beløpet ikke dekker en eventuell sykmelding eller utførhet, må arbeidsinnvandreren forlate landet.
Fikk du bakoversveis nå? Vel, det gjorde NRK – i 2013.
La oss så ta noen av de momentene som Tetschner per se mener bidrar til realistiske diskusjoner (Aftenposten 20.november):
- Flyktningeretten kan ikke påberopes som et generelt krav om innvandring til et annet land.
- EØS (EU)-stater har prinsipielt ikke mindre rett til grensekontroller enn andre stater.
- Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til definerte statsdannelser, som er rettighets- og pliktsubjekter i henhold til folkeretten.
- Flyktningeretten gir rett til umiddelbar beskyttelse i første sikre land.
- Flyktningeretten, der den begrunner et asylopphold, gir ikke umiddelbar juridisk rett til sosiale goder og trygder på linje med de innbyggere som har opparbeidet dem.
- Statsminister Löfvens uttalelse om at det ikke finnes noen øvre grense for mottak av migranter, reflekterer ikke gjeldende forpliktelser etter folkeretten.
- Norges «ansvar» for å motta en eller annen andel av migrasjonsstrømmene i verden finnes ikke på statsnivå etter folkeretten, og det burde derfor være enda fjernere å transportere byrdene av frivillige statlige forpliktelser til kommuner og det sivile samfunn.
- Også for flyktninger gjelder statenes rett til å begrense adgangen og premisser for familiegjenforening
- Også asylsøkere har plikter av en slik art at man ved regelbrudd kan miste retten til asyl.
- Personer kan returneres fra siste avreiseland uansett hvilket, hvis de der ikke trues av forfølgelse eller nedverdigende behandling («non-refoulement»-land) og ellers er sikre.
Da gjør jeg som gloriefolket – «føler» for å ta med et sitat:
Når det kommer til reforhandling av internasjonale avtaler er han krystallklar:
– Det blir ikke noe av dette i kommende periode, fastslår Tetzschner.
( … )
Tetzschner tror Norge ville støtt på store problemer dersom en regjering forsøkte å reforhandle FNs flyktningkonvensjon.
– Det er en komplisert avtale som har ligget til grunn for alle siviliserte samfunn i 60 år. Men det er interessant at de sier det, for vi har pekt på at de måtte endre konvensjonen for å få på plass sin politikk. Dette er en imøtekommelse av det, mener Tetzschner.
Sitatet er fra NRK. I 2013. Da trenger jeg vel ikke minne om at gjennomgang av internasjonale avtaler er ett av punktene i den nylige fremlagte asylavtalen.
Politisk mot og moralsk forfall
Under tittelen «Nødvendige innstramning av asylpolitikken» fulgte følgende intro:
Det kreves stort politisk mot å foreta innstramninger i asylpolitikken. Man må tåle å bli stemplet og behandlet som inhuman og gjerrig. Så kan godhetsindustrien boltre seg i media med sine skjebner og sin uansvarlighet. At innstramningene er nødvendige både for å bevare asylinstituttet og for velferdsstaten, vil kanskje vokse frem etter hvert. Særlig etter at alle har fått gitt uttrykk for hvor fælt dette er, for på denne måten å sikre sitt ettermæle som den humane apostel. Men statsminister Stoltenberg har også et ettermæle å ivareta, og da er det først og fremst han som må utvise ansvarlighet.
Ja, det var i 2009, med Ap i førersetet og ikke minst SV på slep, og kort tid etter at vi hadde publisert en rapport om det første innvandringsregnskapet (lenke i lenken foran). Allerede da var tallenes tale klar, men vårt politiske lederskap (ei heller SSB) hadde mot til å offentliggjøre dem. Da var det heller tiden for å bortforklare dem, og å få oss til å tro at innvandringen, uansett type og antall, var en berikelse både økonomisk og kulturelt. I et slikt perspektiv er det begredelig å lese ordførerens kronikk i nordnorskdebatt (som p.t. må betegnes som rimelig nasjonal) under tittelen «Vi føler oss overkjørt og utnyttet». Ja, alle kommuner blir overkjørt og utnyttet, men det er heller ikke bare å skylde på denne eller de forutgående regjeringer. Det er prøvd å skape realistiske debatter om innvandringens og dens konsekvenser, uten nevneverdig hell.
Kommunene har ikke kapasitet til å forvalte asyltilstrømningen
Nå når krisa er slått ut – og ingen vet hvor det ender – er etterpåklokskapen påtakelig. Klassekampens Bjørgulv Braanen slår fast i dagens leder en stat må til en hver tid sørge for å ha en bærekraftig politikk. Selvsagt. Og det må også gjelde for innvandringsfeltet.
En stat må til enhver tid sørge for å ha en bærekraftig politikk. Det kan ikke være noe mål å føre en politikk som man med stor sannsynlighet vet ikke kan opprettholdes når trykket fra omverdenen blir for stort. Da kommer det politiske tilbakeslaget. Tida skifter ham. I det øyeblikket reaksjonen er der, vil progressive krefter ikke ha noen innflytelse. Derfor må en hele tida ha bærekraften i politikken for øyet, både når det gjelder folkelig støtte, ressurser, kontroll og løsninger. Selv om man ikke er i posisjon. Det hjelper heller ikke å basere seg på uholdbare premisser, som at all innvandring lønner seg, uansett hvor stor den er. I ettertid er det grunn til å spørre om venstresida i tilstrekkelig grad har kommet med gode forslag som kunne ha sikret bedre kontroll på et tidligere tidspunkt. I dag er det derfor tid for ettertanke, også blant politikere som har ivret mest for en liberal asyl- og innvandringspolitikk.
Ja, tiden for ettertanke er kommet, men der må man ikke dvele for lenge for nå kreves realpolitikk. Jeg vil anta at det er mange i dag som kjenner på følelsen av å være politisk flyktning i eget land. Sistnevnte gjelder ikke minst den relativt nystartede tenketanken Agenda, som selv mener å være i det politiske sentrum, men som ligger tett opp til Ap. Med sin gode økonomi (ikke minst fra LO) og drahjelp fra mediene skulle en tro at de raskt kunne påvirke norsk innvandringspolitikk i en mindre liberal retning. Men nei. Ikke før nå.
Kaia Storvik i Agenda argumenterte for at Norge måtte ta imot flere flyktninger – uten å ha den minste tanke for at en slik invitasjon kunne slå svært så uheldig ut. Tvert om var det slik at vi som mener at det er mulig å hjelpe dem «der de er» (Vårt Land 4.mai), var uten informasjon eller så løy vi. Intet mindre. Videre het det:
Så kan man spørre seg om det hjelper å ta imot 10.000. Det er jo ikke så mye i den store sammenhengen, selv om det er mennesker og liv som har en verdi i seg selv. Svaret er et ubetinget ja. Hva enkeltland velger å gjøre nå, betyr en hel del. Det har betydd noe for norsk politikk hvor mange flyktninger Sverige har tatt imot. Dersom Norge tar imot flere, skaper det et press på land som Storbritannia og Frankrike, som selvsagt har langt større kapasitet enn oss. Og det gir håp til de som lever i og leder Syrias naboland, om at de ikke står i dette alene.
Nå har pipen fått en annen lyd. «Skjønner vi hva som treffer oss? 150 000 flyktninger er mer enn hele Stavanger,» sier Agenda-lederen i VG (25.november).
Jeg vil anta Marte Gerhardsen er forferdet. Men svaret fra «noen av oss» er Ja, vi skjønner hva som treffer oss – og vi har skjønt det lenge. Men du og dine har motarbeidet oss. Da er det ufattelig lett for slike som Gerhardsen å hevde at Regjeringen ikke tar de nødvendige grep, og dertil påpeke at hvis «vi ikke lykkes, vil Norge bli forandret for alltid.» Norge er forandret, og vi vet hvilket vedtak som forandret Norge.
Så mens eliten i de ulike fora prøver å få den kvelende glorien på plass over hodet igjen, så får vi andre fortsette med våre «lite hyggelig budskap» – selv om det også for ettertiden vil hete at «det kunne ingen forutse». Hadde ikke det moralske forfallet vært så inngrodd kunne vi kanskje også forvente at de som har båret den tyngste børen ble gitt noe anerkjennelse. Men vi skal vel avspises med at vi ikke må utvise noe hovmod?
Vel, jeg gleder meg over den realitetsorienteringen som nå finner sted, men jeg tillater meg også å glede meg til noen skal forsvare sine tidligere inntatte posisjoner. Jo da, humor har jeg enda.