Olav Elgvin er forsker ved Fafo og har skrevet masteroppgave om politisk ideologi blant muslimske religiøse ledere i Norge.
Han er også personlig kristen og hadde fra 2009 til 2013 bloggen «Muslimprosjektet» hvor han skrev om sine refleksjoner rundt islam og muslimer i vesten. Som en del av dette prosjektet besøkte han mange moskeer, deltok i islamsk bønn og ble venner med mange muslimer.
Elgvin har altså i mange år vært tydelig fascinert av islam som religion og muslimsk innvandring som et fenomen. Han har flere steder på bloggen sin også skrevet at han setter svært pris på trosaspektet og fellesskapet i islam. Dette er i utgangspunktet uproblematisk så lenge Elgvins personlige religiøse tro forblir nettopp det – personlig.
Etter å ha lest en del kronikker av Elgvin kan man anta at han tilhører den svært tolerante venstresiden som ønsker «Det nye Norge» velkommen. Bl.a. uttrykte han iver for den flerkulturelle fremtiden i et Utrop-intervju som ble gjort rett før Charlie Hebdo-angrepene i januar. Der sa han bl.a. at «livene våre blir beriket av innvandring. [..] Det blir lettere for oss å se verden som den er. Det er et gode å kunne få innsikt, og det kan vi få ved å ha kontakt med innvandrere og minoriteter.»
Feil anmelder
Så til problemet – nemlig at kulturavisen Morgenbladet ba nettopp den religiøse og relativt kulturrelativistiske Elgvin om å skrive en anmeldelse av Hege Storhaugs nye bok «Islam: Den 11. landeplage».
Boken er en analyse av islams mange dårlige sider, og vanligvis vil journalistisk praksis tilsi at man da finner en anmelder som ikke har et nært forhold til religionen som angripes. Slik sørger for man et så nøytralt utgangspunkt som mulig. Men dette maktet ikke Morgenbladet.
Hos Elgvin antyder allerede overskriften «Farvel, Storhaug» at han ikke har klart å være så upartisk som han burde være. Den etterfølges av en like alvorlig ingress: «Med denne boken har Hege Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge.»
Elgvins tekst
Dette er, som Hans Rustad konkluderer, en svært alvorlig anklage og en kategorisk fordømmelse.
Så la oss se på hvordan Elgvin begrunner konklusjonen sin, med utgangspunkt i sitater fra hans egen tekst:
Selv har jeg innvandring, islam og religiøse muslimske miljøer som forskningsfelt. Likevel er jeg ikke i nærheten av å oppleve at jeg sitter med gode svar på hva vi skal gjøre fremover.
Dette synes merkelig. Elgvin burde være en av de som faktisk har gode forslag, gitt hans bakgrunn og mange år med forskning på de muslimske miljøene i Norge. Og hvis ikke han sitter på gode svar kan dette være en indikator på at den alvorlige situasjonen allerede har vokst seg langt over hodene også til forskere som Elgvin.
For meg har det derfor vært viktig å lytte til folk som befinner seg utenfor fagmiljøene.
Her utdefinerer han Storhaug fra «fagmiljøene», selv om hun har skrevet mange bøker om akkurat de samme emnene han selv har forsket på. Dette virker som et urettferdig grep, utført av en som sitter trygt innenfor den politisk korrekte og godkjente delen av akademia – og i tillegg selv er klar over sin egen meningsbærende posisjon.
I begynnelsen var min befatning med Storhaug typisk for akademikere av min type – jeg avviste henne tvert.
Det er i det minste bra at han beskriver hvordan store deler av akademia oppfører seg. Altså at de har en tendens til å stikke hodet i sanden når det kommer kritikk fra folk de har hørt «slemme» ting om fra sine opinionsledere.
Finnes det en spørreundersøkelse der en gitt andel blant muslimene i et europeisk land sier at de støtter innføring av sharia-lover, blir den nevnt. Andre undersøkelser, som har vist stor oppslutning om demokratiet blant muslimene i Europa, forbigås i stillhet.
Her hopper Elgvin elegant over at det er mange Pew-undersøkelser som viser at en altfor høy prosent av muslimer verden over har udemokratiske og svært konservative holdninger. Men også i Europa gjør de samme tendensene seg tydelig gjeldende, så det er naturlig at Storhaug fokuserer på problemene – særlig i lys av den enorme migrasjonen vi har sett i 2015 og de store demografiske endringene dette kan føre til.
Hun nevner f.eks. de muslimske erobringene på det indiske subkontinentet, og hevder at det skjedde massenedslaktinger der millioner av hinduer samlet sett ble myrdet. [..] Påstandene er nemlig basert på passasjer man kan finne hos enkelte muslimske forfattere fra middelalderen. Men da disse middelalder-forfatterne skrev, var «nedslakting av vantro» noe man kunne slå seg på brystet med, både hos muslimer og ikke-muslimer (ikke helt ulikt hva man nå ser hos Daesh.
La meg her påpeke at Elgvin ikke refererer til forskning eller kilder som faktisk motbeviser Storhaugs påstander – han bare setter spørsmål ved dem. Hvis han vil være mer overbevisende bør han fremlegge noe mer substansielt enn bare å si noe à la «det er mulig hun støtter seg på feil kilder».
Hvis man prøver hardt, kan man kanskje også tolke det som at Brende, sånn i smug, egentlig ikke har så mye i mot straffemetodene [til Saudi-Arabia].
Elgvin nevner dette som et slags eksempel og får det dermed til å se ut som om dette er noe Storhaug muligens mener. Dette er i så fall en ukorrekt og uredelig fremstilling av henne.
Blant annet hevder hun at Rabita-moskéen i Oslo støtter ekstremisme. Et av eksemplene er en minnestund de arrangerte for en ung gutt som ble rapportert død i Syria i 2012. [..] I følge Storhaug var dette en minnestund for en «martyr». Nå har det seg slik at jeg var til stede på dette møtet, så jeg vet hva som skjedde. [..] Det Storhaug tolker som en hyllest til jihad, var altså et forsøk fra lederne på å fraråde flere fra å dra.
Storhaug gir flere eksempler for å underbygge sin påstand om at Rabita-moskéen støtter ekstremisme, noe Elgvin også anerkjenner. Men – han bruker kun ett anekdotisk eksempel for å liksom fastslå at hennes mange anklager mot Rabita-moskeen ikke stemmer. Dette er selvsagt ikke nok.
Konklusjon
Hovedproblemet er at anmeldelsen overhodet ikke tar hensyn til muligheten for at Storhaug kan få helt rett i sine antagelser og konklusjoner. Elgvin nevner i én setning at «hovedbudskapet er at islam som religion er en eksistensiell trussel mot vestlige samfunn», men i resten av teksten klarer han utrolig nok å ikke ta opp dette igjen eller problematisere det, selv om han selv har erklært at dette er essensen av boka.
Slik blir anmeldelsen altfor sterkt preget av at Elgvin synes å være grunnleggende positivt innstilt til islam, og ikke klarer å forholde seg nøytralt nok til noen som har det diametralt motsatte ståstedet. Han prøver å felle Storhaug på detaljnivå, men feiler samtidig i å analysere boka for det den er – en helhetlig advarsel mot hva som skjer hvis islam vokser seg for stort i Norge og Europa.
Det eneste Elgvin egentlig får vist er at Storhaugs bok har noen faktafeil (ikke sitert her), og disse bør selvsagt rettes opp før neste opplag. Men ellers fremstår anmeldelsen for meg som ren og skjær synsing om hva han synes er feil med islamoppfatningen hennes.
Man får inntrykket av at han kaster bort spalteplass på «cherrypicking» av eksempler, men allikevel finner han ikke noe som tilbakeviser Storhaugs påstander samlet sett. Det er mulig teksten hans burde vært utbygget til en lengre nettversjon hvor han kan gå dypere i kritikken sin, dersom han har mer skyts på lager.
Dessuten er det skummelt at en kontroversiell bok skrevet av islamdebattens mest kjente navn har solgt over 12.000 eksemplarer kun via jungeltelegrafen – og fortsatt bare blitt anmeldt i små kulturaviser som Dagen, Klassekampen og Document.no. Selv om den er egenutgitt burde flere av de store mediene burde ha anmeldt den, gitt Storhaugs sentrale posisjon som en av våre fremste islamkritikere.
Mangelen på bred redaksjonell omtale av «Islam: Den 11. landeplage» sier antageligvis noe betydningsfullt om berøringsangsten for islam i det politisk korrekte og venstrevridde norske debattklimaet. Derfor er det desto viktigere at slike kritiske bøker kommer ut, særlig i en tid der innvandring faktisk er EU-borgeres aller største bekymring og islam naturligvis er mye av grunnen til dette.