Folkevandringen: 1.000 kr i måneden per person

Finansavisen fortsetter å dypdykke i tallene for hva migrasjonsbølgen kan komme til å koste (ikke på nett). Nå er det gått opp for flere – utenom tenketanken Agenda kanskje – at nettopp budsjett er det viktigste styringsredskapet Stortinget og regjeringer har. Som vi skrev allerede i 2009 i notatet «Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdstaten» (side 4):

Som både politikere, media og forskere stadig kommenterer, er innvandrere i Norge en lite homogen gruppe. Slik sett er det innlysende at innvandreres inntekter og kostnader vil ha store variasjoner. Men når vi snakker om innvandring er det altså blitt «inhumant» å måle Norges befolkning etter en økonomisk standard. Det til tross for at det gjøres i alle andre sektorer, være seg skole, helse, sosial beskyttelse eller annet. Begrunnelsen for å beregne kostnader/inntekter er åpenbar – det er de styrendes viktigste verktøy. Flagger et politisk parti at de ønsker å bruke eksempelvis 1 milliard mer på skole, er det første spørsmålet som stilles: Til hva? Sier de at de vil bruke 1 milliard mindre på skole, avkreves de å klargjøre hva som skal kuttes. Det er borgerens soleklare rett å vite. Vi lever i et flertallsdemokrati som er tuftet på vår rett til medbestemmelse. Når det derimot kommer til innvandring stiller saken seg tydeligvis annerledes. Det skal ikke foretas noe regnestykke over hva ulik innvandring til Norge gir av inntekter eller kostnader. Ingen vet hvor det skal plusses på eller kuttes. Vi vet ikke hva det ene eller andre koster, eller hva som er eventuell inntjening. Vi mangler styringsverktøy. Derfor er da også store deler av innvandrings- og integreringsdebatten en røre av et føleribudskap og føleriargumentasjon.

Dette har altså Finansavisen, stort sett som eneste medie, kanskje med unntak av ukeavisa Dag og Tid, bestemt seg for å gjøre noe med: føleriet skal også følges av tall. Så kan våre ledende politikere selv få svare for hvilken realitet de fremmer sine tiltak på.

Sist fredag leverte Regjeringen sitt tilleggsnummer som er et vedlegg til statsbudsjettet som skal tydeliggjøre hva den høye asylsøkerstrømmen til Norge kan koste. Finansavisen påpeker at hvis men tror på dette tilleggsnummeret, så vil kostnadene for asylsøkerne de neste seks årene summere seg opp til 85 milliarder kroner. Men mye tyder på at det kan være gode grunner til ikke å se seg blind på dette tallet.

Finansavisen minner oss om at i dette tallet er mange kostnadsposter utelatt. I tillegg kommer at Regjeringens punktanslag på 33.000 asylsøkere i år og det samme til neste år, er lite sannsynlig. Antakelig vil kostnadsberegningene måtte legge over det dobbelte til grunn, hevder de. Jeg har tidligere hevdet at vi kan bruke tre- eller firegangen på anslaget, alt avhengig av hvilke innstramningstiltak Regjeringen eventuelt blir enige om og hva de eventuelt får flertallet på Stortinget med på, og (ikke minst) hvor raskt disse tiltakene eventuelt blir effektuert.

Finansavisen gjennomgang av tallene avdekker at den reelle regningen kan bli fire ganger høyere enn Regjeringens 85 mrd. Det tilsier at vi kan ende på rundt 374 mrd. En slik sum tilsvarer 72.000 kroner per innbygger i Norge, som igjen representerer en utgift på 4.000 kr måneden de neste seks årene for en norsk småbarnsfamilie på fire. Altså 1.000 kr måneden per person – liten som stor.

Dermed ser det ut til at det at Erling Holmøy i SSB har sine ord i behold da han for over to år siden antydet til Finansavisen (13. april 2013) at «kostnaden vil bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud». Kortversjon: økte skatter eller færre velferdsgoder. Så skulle en jo tro at våre folkevalgte og andre innså at den innvandringen som Norge har verken er «lønnsom» eller at vi er «avhengig av den», noe mange også gjorde, i alle fall ble det færre og lengre mellom slike utsagn, men til gjengjeld er de nå erstattet med «vår moralske plikt». Det kan så være, men i så fall må vi vite hva denne plikten koster oss.

Finansavisen viser til at 80 prosent av Regjeringens kostnadsanslag kommer gjennom Utlendingsdirektoratet (UDI) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). De økte kostnadene omfatter saksbehandling, asylmottak, integreringstilskudd og introduksjonsprogram. Men dette er altså kostnader som kommer i tillegg til det SSB tidligere har beregnet (Holmøy og Strøm, rapport 15/2012).

– De aller fleste av disse kostnadskomponentene er ikke med i de effektene vi beregner. Ideelt sett burde vi hatt med flyktninger som en egen gruppe og fordelt kostnadene på disse, sier Erling Holmøy til Finansavisen.

De resterende 20 prosentene av Regjeringens kostnadsoverslag omfattes av SSBs tidligere beregninger. Regjeringens tall er her summert opp til 87.000 kr per bosatt flyktning per år. Det er under halvparten av det SSB kom frem til i demografikostnader og statlige investeringer. De fant at gjennomsnittstallet de første fem årene lå på 190.000 kr – og da var også skatteinntekter tatt hensyn til. Bare her «mangler» Regjeringen 20 mrd, altså fra 85 til 105 mrd.

Så var det prognosen for hvor mange asylsøkere som kan komme i år og til neste år. Mandag holdt UDI pressekonferanse, da etter nok en ukesrekord i antall ankomster (2.365), hvor UDI-direktør Frode Forfang sa at «tallene viser en kraftig oppadgående kurve». Vår prognose tilsier at for inneværende år kan vi havne på mellom 40.000 – 60.000 ankomster. Den prognosen kan vise seg å holde stikk, for skal 33.000 for inneværende år slå til må de ukentlige ankomstene halvere seg frem til nyttår, skriver Finansavisen. Holder ankomstene seg derimot på oktobernivå (8.800) havner vi på 40.000 i år og 105.000 neste år. Sum: 145.000 asylsøkere på to år. Da øker den anslåtte regningen fra 105 til 231 mrd.

Deretter har tilleggsnummeret lagt til grunn en innvilgelsesprosent på 59. Men dette er 2012-tall, for i fjor fikk 67 prosent innvilget opphold. Økningen ble forklart fra UDI med at mange av dem som kommer er fra land som har rett på beskyttelse, med henvisning til Eritrea og Syria. Og nettopp disse landene, samt Afghanistan, topper nå asylankomstene. Når Finansavisen legger til grunn en innvilgelsesprosent på 67 økes regningen med 21 mrd, fra 231 til 256 mrd.

Tilleggsnummeret har heller ikke tatt hensyn til effekten av familiegjenforening. Finansavisen har fått opplyst fra Justisdepartementet at tre blir til fem, som tilsier at hver bosatt flyktning blir til 1,67. Dermed vokser regningen enda mer, nå med 118 mrd, fra 256 til 374 mrd.

Og dette gjelder bare de nyankomne og de som kommer til neste år. I tillegg har vi alle de andre ikke-vestlige innvandrerne som er i mottak med innvilget opphold og de som allerede er bosatt, men som ikke enda har fått familiegjenforening eller – etablering.

Det er neppe siste gang vi hører fra Finansavisen, så for de av oss som ønsker realistiske tall er det bare å tegne abonnement.

Les også Holmøy og Strøm sin artikkel i Økonomiske analyser 3/2012 der de nettopp svarer på spørsmålet «Gjør innvandringen det lettere å finansiere velferdsstaten?» – og det uten at migrasjonskrisen var satt inn, og som i tillegg ventes å øke betydelig til neste år.