I motsetning til Lars Gule har jeg lest Islam den 11. landeplage, og kan meddele at det er interessant og spennende lesning. Det er kanskje på sin plass at en som har lest boken kommer med noen synspunkter, og dermed tar jeg meg denne friheten.
Mahmoud Farahmand.
Islam den 11. landeplage tar for seg utviklingen av islam i vesten, fra gettoene i Marseille til Malmøs «No-go soner». Mosken i min naboby, Skien, er også nevnt, og hvordan man tok ei verneverdig kirke og uten stort mye om og men omgjorde den til en moské. Videre kan leseren følge utviklingen av debatt-temperaturen i det norske samfunnet fra Khomeini utstedte en fatwa mot Salman Rushdie til mer nærliggende hendelser som da Charlie Hebos ansatte ble kaldblodig slaktet av to IS-sympatisører.
Det jeg fant mest interessant og noe overraskende var referansene til den persiske legen og vitenskapsmannen Zakariya Razi, mannen som på mange måter anses som en av de største muslimske vitenskapsmennene, men også en av de største kritikerne av muslimenes skjøre ego og noe lettantennelige temperament. Det var også forfriskende å se at landsfaderen til det moderne Tyrkia, og arkitekten bak den delvise moderniseringen av grunnlovene i bl.a. Iran og Afghanistan har fått plass med sine friske uttalelser. Det var Atatûrk som på mange måter jobbet for en innskrenkning av islams rolle i det tyrkiske samfunnet, og attpåtil gjorde noen små steg for å få på plass ytringsfriheten som en allmennrett i Tyrkia.
Det denne boken indirekte understreker er det totale fraværet av innsikt og kunnskap blant norske journalister og politikere om islam og enkelte muslimers til dels slaviske tolkning og tilnærming til religionen. Mediene og politikerne velger å se på hva de føler, tenker og mener isteden for å se på fakta og islams historie. På grunn av denne manglende kunnskapen har man undergravd all form for seriøs og saklig debatt rundt islam og muslimers levesett, og på mange måter innskrenket ytringsfriheten for de islamkritiske røstene. Det er ikke uvanlig at mediene og samfunnsdebattanter går langt i å insinuere at innvandringskritiske og islamkritiske røster i samfunnet er fascister og islamofobe. Det man fort glemmer er at de samme ytterliggående muslimske røstene som i dag bruker mediene som et talerør til å kneble sine meningsfeller, ikke kommer til å vise nåde neste gang mediene kritiserer Mohammed, hans virke eller koranen for dens direkte oppfordringer til vold i islams og okkupasjonens navn. Det er denne blåøydheten og uvitenheten Hege Storhaug adresserer i sin bok.
Så til Gules analyse basert på magefølelser og frittløpende synsing om en bok han ikke har lest. Gule går langt i å si at vesten har skyld i elendigheten i den muslimske verden, og dermed har vi en implisitt plikt til å rydde opp. Det er neppe slik at 1400 år med sekterisk vold, slakting, plyndring, voldtekt, massedrap og andre festligheter skyldes vesten. Dersom man beveger seg litt mer mot det realistiske og ser på fakta, så ser man at elendigheten begynte lenge før opprettelsen av staten Israel og Asia-Minor enigheten, lenge før Fatimidene i Nord-Afrika. Elendigheten begynte vel nesten samtidig med Mohammeds utvandring fra Mekka til Medina, hvor han skulle ta hevn for tapet av ansikt. I dag ser man den samme sekteriske og brutale volden innen islams forskjellige trosretninger som man så for 1390 år siden. Det er lenge før Mark Sykes og François Georges-Picot engang var påtenkt. Dermed blir Lars Gules kritikk av boken, Hege Storhaug og HRS helt meningsløs. Spesielt da han hverken har lest boken eller har planer om å lese den.
Hege Storhaug har ved flere anledninger gitt klart uttrykk for at det ikke er de verdslige og frihetsorienterte muslimene som er problemet, men derimot de som følger Muhammeds islam under hans velmaktsdager i Medina. Dette er en viktig poengtering som dagens sekulære og vestlig orienterte muslimer også ønsker, selv om norske medier og politikere ser ut til å mene noe helt annet.