I februar i år skapte det overskrifter da en bussjåfør i Moss forlangte at en passasjer i nikab med gyldig billett identifiserte seg ved å vise ansiktet. Den nikabkledde gikk til Moss Avis og fortale om «det verste hun hadde opplevd». Venninner av den maskerte nikabkvinnen mente at vi må skjønne at vi er i 2015 og at «samfunnet forandrer seg» – dertil at «vi burde helt klart bli flinkere å behandle hverandre med respekt». At maskering i det offentlige rom, i et åpent samfunn som oss, ikke er det mest respektfulle én kan gjøre, ja se det var det ingen som synes å ha en tanke for. Ei heller Østfold kollektivtrafikk, som den gang falt ned på praksisen med å godta at maskerte personer, i alle fall i nikab, ikke viser ansikt. Med andre ord slipper de å identifisere seg, noe som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko.
Denne gangen skaper det overskrifter at en bussjåfør på Nøtterøy i en kommentar til et bilde av en nikabkledd sier på Facebook at han ikke vil ha maskerte passasjerer.
– Det er mitt ansvar å sikre passasjerene mot mulige terrorister, skriver bussjåfør Steinar Grading fra Nøtterøy på Facebook.
Facebook-kommentaren skapte debatt og bussjåføren ble kalt både fordomsfull og rasistisk. Den som skapte debatten var Elisabeth Norheim, men hun lot det ikke bli med det – hun rettet også spørsmål til direktøren i Unibuss om selskapet nekter «passasjerer med niqab, burka og hijab å kjøre» med selskapets busser? «Anser dere disse norske kvinnene som potensielle terrorister?», spør Norheim ifølge Tønsberg Blad.
Norske kvinner som potensielle terrorister?
La oss dvele noen sekunder med spørsmålene fra Norheim. For de uinnvidde er Elisabeth Norheim en særdeles skarp stemme, ikke minst på Facebook. Men problemet er at den samme Norheim synes å tro at «skarp» er det samme som at hun selv kan tillate seg å bruke alle tenkelige språklige virkemidler. Som Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes nylig spurte i et innlegg: «Har unge debattanter virkelig noe å lære av Elisabeth Nordheim?» Hans eget svar er vel på et vis ja: «Paradokset er at Elisabeth Norheim kan stå som et eksempel på alt debattanter ikke bør gjøre dersom de ønsker en saklig og god debatt, fri for hets og sjikane.»
En ting er nå at Norheim kanskje har det meste å lære om debatter, noe annet er at hennes syn skal få dominere samfunnsutviklingen. Spørsmålet er ikke ene og alene rettet til nikab eller burka (hijab, slik vi kjenner den, har ingenting i denne sammenheng å gjøre), men at de samme er maskerte og at vi ikke kjenner deres identitet. Om dette er «norske kvinner» eller ikke, vet vi heller ingenting om. For alt vi vet kan det være en grønn mann, men et slik spørsmål ville kanskje ikke vekket de følelser som Norheim spiller på.
Utfordringen er et sikkerhetsspørsmål, noe vi godt skjønner da vi aldri ville fått en slik debatt hvis vi snakket om menn (eller kvinner) i finlandshette.
Sikkerhet?
Vestviken Kollektivtrafikk, som har kontrakt med Unibuss på busstransporten i Vestfold, legger seg derimot paddeflat.
«Uttalelsen du viser til representerer ikke hva vi som selskap står for, og vi vil følge det opp internt,» er kommunikasjonssjef i Unibuss, Ina Helene Østby sitt svar til Nordheim, som legger til at Unibuss har medarbeidere fra mer enn 50 land. Hun får støtte av kommunikasjonsdirektør i Vestviken Kollektivtrafikk, Trond Myhre.
– Vi legger oss ikke opp i hvordan passasjerene er kledd, sier Trond Myhre.
Så vet vi det. Sikkerhet er underordnet igjen.
Antakelig er det bussjåfør Steinar Grading som høster flest støtteerklæringer her: «Unibuss mangler retningslinjer,» sier han, som mener at det snarest bør gjøre noe.
Men skal vi følge tankegangen til Unibuss så betyr vel det at det neste vi kan vente oss er en bussjåfør i nikab eller burka – eller kanskje i finlandshette?
Her en barnehageansatt i nikab på Karl Johan i Oslo. Kan vi vente oss en bussjåfør i nikab?