Dagbladet nå i ettermiddag, 16. november: I denne folkevandringens tid fra islamske stater kan Norge og Europa seile inn i en kulturell revolusjon. I dens midte befinner det seg en høyreekstrem ideologi som ikke bare ignoreres politisk, men som også strykes med hårene av vårt lederskap. Skal vi fortsatt finansiere krefter som vil avvikle det frihetsbaserte demokratiet?
Etter over 20 års befatning med islam, er konklusjonen min denne: Vårt lederskap skulle aldri tillatt etablering av moskeer. Konklusjonen kan synes udemokratisk ved første blikk. Mine sunnimuslimske venner i Pakistan er dog enig med meg. De vet hva som skjer når islam organiseres i sunni- og sjiamoskeer: Muhammeds islam under hans velmaktsdager i Medina (622 – 632) som hærfører, politisk og juridisk leder entrer automatisk hovedscenen.
Muhammeds islam i maktposisjon er en ren høyreekstrem ideologi, hvilket jeg grundig har dokumentert i min nye bok, Islam. Den 11. landeplage. Den er tyrannisk, voldelig, totalitær og ekstrempatriarkalsk. Den krever blind lydighet. Skal vi videreføre et åpent og fritt demokrati til neste generasjoner er det helt avgjørende at denne islam bekjempes. Det er kun den islam som Muhammed forkynte i de første årene i Mekka som misjonær for en ny monoteistisk religion som er kompatibel med demokratiet vårt, en ren teologisk doktrine fri for juss og politikk.
Statsminister Erna Solberg leste hadith (Muhammeds ord og handlinger) foran Stortinget i fjor under den sekteriske demonstrasjonen mot Den islamske staten – omkranset av høyreekstreme krefter anført av Islamsk Råd Norge (IRN). Hvorfor? IRN har selv diskvalifisert seg som en samtalepartner ved ikke på autopilot å ta avstand fra dødsstraff for homofile i Iran, ei heller klarte rådet å rope ut i bestyrtelse da den sunniideologiske verdenslederen Yusuf al-Qaradawi i 2009 ønsket et nytt Holocaust. Den samme høyreekstremismen finner man i sentrale moskeer landet over, som Tawfiiq Islamsk Senter (TIS) i Oslo. Der stod daværende utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) på talestolen i 2013 med varme ord til moskémedlemmene om at den norske «kulturarven» skal «videreutvikles sammen med dere. Sammen skal vi definere norske interesser».
Tawfiiq Islamsk Senter mottok over 5 millioner kroner i offentlig støtte i fjor.
At dette er moskeen jihadistene i Profetens Ummah (PU) frekventerer og som salafistene i Islam Net anbefaler norske konvertitter, stopper ikke en statsråd i å møte frem under kuppelen. I TIS ble eksempelvis en ung norsk narkoman kvinne og konvertitt i juni i år giftet bort på telefon og med verge tilhørende PU (sistnevnte i tråd med Muhammeds islam) til den landsforviste jihadisten Omar Cheblal, da bosatt i Hellas. Arfan Bhatti og hans kone var sentrale i vielsen, fortalte kvinnen og hennes mor meg. Selvsagt registreres ikke ekteskapet offisielt. Moskeer som dette er en stat i staten, enten de befinner seg i Alta, Finnsnes, Leknes, Stjørdal, Vinje, Elverum, Florø eller Arendal.
Norge er ikke i en unik situasjon ved at politikere samtaler med slike krefter og endog finansierer dem med våre skattepenger på linje med fredsæle bedehus. Bildet er det samme Vest-Europa over. Ingen andre har avdekket disse kreftenes holdninger bedre enn Channel 4.
Kanalen sendte frihetsorienterte muslimer med skjult kamera inn i eksempelvis East London Mosque (ELM). Dette er Europas største moské med åpne bånd til subkontinentets fremste høyreekstremist gjennom tidene, Maulana Maududi. Maududis tanker står bak islamiseringen av Pakistans lovverk. Han er også en inspirator for Taliban og al-Qaida. I moskeen fremmes uhyrlige holdninger: «Enhver kvinne som kommer ut av huset sitt, som har parfymert seg, hvert eneste øye som ser på henne, hun er en utro kvinne. Den horete kvinnen og den horete mannen, pisk dem 100 ganger», som en predikant formulerer sitt idésett.»
ELMs «bror» i Norge er Islamic Cultural Centre i Oslo, Norges første sunnimoské og som bygger på samme Maududi-lære. Derfor er det helt naturlig at moskeens imam, Mehboob ur-Rahman, sympatiserer med Taliban. Er det da naturlig at Erna Solberg frekventerer disse lokalene i dialog med unge muslimer organisert i denne og andre moskeer? Hva vil hun oppnå? Signalet til de frihetsorienterte muslimene som holder seg unna moskéekstremismen må være dette: Solberg gir indirekte legitimitet til dem som definerer de frihetsorienterte muslimene som frafalne. Vi vet hva straffen er for frafall i de fire sunnilovskolene.
Ekstrem-islam er i kontinuerlig kamp mot jøder, kvinner, frihetsorienterte muslimer, kafir (vantro) og det verdslige demokratiet. Politisk ledelse ser ut til å famle i frykt, tilsynelatende uten å vite hvordan de skal forholde seg til verdikollisjonen. Ingen politiker har bedre forklart tilstanden enn tidligere britiske statsråd George Walden. «Om det islamske problemet lyver vi», sier han, og fortsetter slik: «Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt.»
Det er nettopp dette sammenstøtet som gjør at folk fra Rødt til FrP er dypt bekymret over folkevandringen vi nå opplever fra islamske stater. Hovedtyngden som kommer er unge muslimske menn. Den religiøse gruppen i Norge og Europa som har størst problemer med å tilpasse seg det verdslige demokratiets verdier – muslimene som følger Muhammeds tekster trofast – var allerede før folkevandringen den raskest voksende religiøse gruppen på kontinentet. Det er grunn til å tro at mange frykter hva som kan være under oppseiling, ikke bare mer terror men en generell forvitring av verdiene våre.
Den franske politiske tenkeren Alexis de Tocqueville mente at islam «aldri vil dominere lenge i en kultivert og demokratisk tidsepoke». Det er her vi står nå: Pilene peker mot et Europa som seiler inn i en ukultivert og udemokratisk periode. I en slik ny tidsepoke vil Muhammeds høyreekstremisme kunne dominere. Lenge. Trenger Stortinget å sponse disse moskékreftene i tillegg og slik forsere en potensiell avvikling av vår hardt tilkjempede frihet?