Krimforfattere skriver ofte rene spenningsintriger uten andre ambisjoner enn å underholde, men noen få lever opp til salige Georg Brandes krav om å skrive bøker som ”setter problemer under debatt”. Juristen og politimannen Terje Bjøranger hører til disse. Med Den tredje søsteren (2010) gir han en innsiktsfull skildring av restaurantfamilien Siddique og det norskpakistanske miljøet i Oslo.
Jeg leste krimmen i forbindelse med arbeidet med boka Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet. Mange av informantene mine lever tett på nettopp norspakistanerne i Groruddalen, og dette samlivet er ikke helt vellykket. Det bor 35 000 norskpakistanere i Norge, de aller fleste i Oslo og Akershus. Innfødte nordmenn kommer generelt sett ikke særlig godt overens med dem, fikk jeg inntrykk av.
Av og til kan kanskje en krimroman kaste lys over samfunnsforhold.
Terje Bjøranger er velkvalifisert som veiviser i dette kompliserte og vel også delikate feltet. Han jobbet i UDI fra 2002 til 2009, fra 2004 var han leder for et kompetanseteam mot tvangsekteskap og æresrelatert vold, et samarbeidsprosjekt mellom barnevern, politi og UDI, og de jobbet med mellom fem og seks hundre saker.
Krimromanen er – slik jeg ser det – hans omskriving eller fiksjonalisering av dette fagstoffet. Han har laget en spenningsfortelling om ”æresdrap, tvangsekteskap og familietradisjonen i en familie bosatt i Oslo med opprinnelse i Pakistan,” for å bruke hans egen formulering i forordet. Æresdrap er en kollektiv handling utført for å utligne eller begrense skam, og baserer seg på en familiebeslutning. Æresdrap er ikke handlinger utført av et individ i affekt, lik det klassiske sjalusidrapet.
I sosiologien har ekteskap på tvers av etniske grupper lenge blitt sett på som kanskje det ypperste tegn på integrering. Den tredje søsteren skildrer en minoritet som overhode ikke godtar at noen gifter seg ut av gruppa, ei heller velger sin egen ektemake. I krimromanen er foreldrene til de norske kjærestene positive til en norskpakistansk svigerdatter, men det er helt utenkelig for familien til de tre søstrene å godta etnisk norske svigersønner. Familien Siddique har lang botid i Norge, og døtrene er alle født i Norge og er norske statsborgere, men det hjelper ikke.
I den familieatmosfæren som rår hos Siddique, er ikke faktisk adferd det avgjørende, men ryktet. En jente som har hatt anledning til å tape jomfrudommen, ved for eksempel å ha vært alene med en gutt en kveld, har allerede tapt sin renhet, sin ære. Dette kolliderer selvsagt med utbredt norsk og vestlig ungdomskultur.
Angsten for ryktet fører til at foreldre, brødre, fettere og onkler gjør alt for at rykter ikke skal oppstå. Det betyr meget streng kontroll.
Hovedpersonen Nadia formulerer jenteidealet slik: ”Jenter skal være prektige. Skal omtrent ikke se en gutt før de er gift.” Å ha kjæreste er helt, helt uaktuelt. Pakistanske foreldre er ”sykt opptatt av ekteskap. Ekteskap, ekteskap, ekteskap er alt som står i hodet på dem,” sier hun.
Alle i familien Siddique har hentet ektefelle fra landsbygda hjemme i Pakistan. Med tydelig understatement sier Nadia til den hemmelige kjæresten sin, norske Emil, at ”du er ikke den perfekte svigersønnen for dem. Veldig langt ifra (…) Dette er den perfekte svigersønnen deres: han er voksen, jeg mener mellom tretti og førti, han er helst i slekt med oss, han er i den samme kasten – det er viktig, og han er rik.”
Hvem er det som mener slike ting, lurer en forskrekket Emil på. Nadia svarer: ”Folka i Oslo. Andre pakistanere. Slektninger. De bestemmer alt.” Kommer man hjem med feil kjæreste, så vil faren ”frike totalt ut” og mora ”hadde besvimt”, forteller Nadia til Emil. Og legger til: ”den yngste broren min hadde sikkert skutt deg på flekken. Han er helt idiot og skal være så jævlig macho. Ingen rører eller ser på søstrene hans. Men selv er han sammen med en norsk berte; skjønner du?”
Seksuell likestilling er helt uaktuelt, normene for de to kjønn er totalt ulike. Om kjønnsforskjellen, uttaler faren: ”Jenter er ærbare for hele familien sin. De er familiens gull, kan du si.” Sønnen Ali kan godt rote rundt, sier han, slik er nå en gang gutters natur, men en dag skal han ”gifte seg med en ordentlig, pakistansk jente”. Bengt, kjæresten til den tredje av de ugifte søstrene, jusstudenten Samira, oppsummerer sin kunnskap om pakistanske jenter slik, etter å ha lyttet til Samiras utallige historier om miljøet: ”De får mindre og mindre frihet jo eldre de blir. Og de er ferdig utdannede skuespillere før de er femten. De spiller roller. Én rolle hjemme, én for venninner, én på studiet … Jeg hadde blitt sprø.”
Nadia går ikke med hijab, men ”de vet at de har kontroll på oss uansett. De trenger ikke træ det tøystykket nedover hodet på oss for å kjenne seg trygge,” sier hun. Om jenter går med hijab eller ei, trenger altså ikke bety så mye om hvilke livsvilkår jentene lever under. Liberal overflate kan skjule en repressiv familiekultur, ifølge denne krimmen.
Skole og bibliotek blir fristeder for jenter som Nadia. Det gjør at de oppnår gode skoleresultater. Brødrene og fetterne slutter opp om machoverdier, og de bruker mye tid å overvåke og å bringe og hente jentene, og gjør det i snitt dårlig på skolen.
En tradisjonell disiplineringsform for jenter, er å bli satt på pidestall. Det skjer også i det pakistanske miljøet. Nadia har gjennomskuet faren: ”Nadia var hans øyenstein, hans `lille, lyse perle`. Han gjorde alt for henne, kjøpte alt til henne, enten hun ba om det eller ikke. Nadia var pappas jente. Prisen, ifølge Nadia, var at hun etter hvert ikke turte annet enn å være lydig mot ham og moren, av ren takknemlighet. (…) Nadia følte seg kjøpt og betalt. Faren kunne komme hjem med smykker eller klær til henne, uten grunn. Hun følte seg fanget. Familien var rundt henne hele tiden”.
Mødrenes bidrag til disiplinering skildres godt i denne karakteristikken av mamma Siddique: ”Hun styrte jentene ved hjelp av kjeft, gråt, besvimelser og påføring av skyld og skam.”
Ikke lett å stå imot for en datter.
En eldre søster av Nadia, journalisten Nazma på 24, har også en hemmelig kjæreste – Imran. Han er norskpakistaner, men han er – ille nok – håndverker og fra feil kaste. ”De ville heller ha giftet bort Nazma til en analfabet, kriminell og narkoman fetter enn til meg,” sier Imran. I Pakistan, og blant norskpakistanerne, er det ALI-yrkene som gjelder, forteller Nazma: advokat, lege, ingeniør: ”Håndverker er lavt, sier hun”. Kort prøver hun å forklare deler av kastesystemet, som hun mener i alle fall for foreldregenerasjonen er så viktig: ”Det handler om jordeiere, de som bare er håndverkere eller de som tror de er etterkommere etter profeten Muhammed.” Men å skrive om et tema som kaste for et norsk publikum som journalist, er uaktuelt for Nazma: ”Jeg blir frosset ut av både familien og andre pakistanere hvis jeg bråker med det der. Jeg får ikke lov. Siden jeg ikke er gift, er jeg fortsatt pappas jente.” Ikke rart at hun sukker: ”Det er skikkelig slitsomt å være pakistaner noen ganger, sa hun, og lo over sin egen formulering.”
Familier basert på en kollektivistisk æreskultur får lett store problemer i en vestlig individkultur. Naboer kan bo i samme land, men høre til to verdener; det er slik jeg tror at mine informanter oppplever det. Da familiefaren i denne krimmen til slutt tviler på sine pakistanske verdier, etter å ha sett sin egen familie oppløst i vold, sier ha da også til seg selv: ”Norge var et helvete på jord for den som måtte leve etter hans egen slekts regler! Et helvete på jord!”
Den tredje søsteren forteller også indirekte mye om fordelen ved å etablere seg som en pakistansk kjernefamilie langt unna andre landsbygdpakistanere; de unnslipper de giftige ryktene, særlig jentene kan vokse opp mye friere og norskere, og gjennomen en bred deltakelse i samfunnet kan de bli fullverdige medlemmer. Den sier også mye om hvordan noen få, men brutale drap setter støkk i hele gruppa. Budskapet er: Hvis du lager bråk, kan det samme skje med deg.
Etterforskning av alvorlige forbrytelser er også ekstremt vanskelig i disse storfamiliene, slik er det også i krimromanen til Bjøranger; alle holder tett, det er farlig å si for mye. Politiet er en fiende, med det resultatet at det er påfallende få tips i forhold til liknende saker i andre miljø. Er du en ”tyster” her i Norge, kan din familie i Pakistan – tilnærmet lovløst som det er i Punjab, får vi inntrykk av – lide. Et vitne som ikke vil si noe, unnskylder seg slik i boka: ”Dette er en familie som gjør som den vil. De kan ødelegge meg, ødelegge butikken min. De har makt, skjønner du? Politiet kan ikke gjøre noe. De har makt der nede, i Pakistan. Jeg har familie der. Vil ikke at noe skal gå utover dem. Moren og faren min bor fortsatt der nede.”
Jenter som stikker av, eller blir frosset ut, eller blir drept, snakkes det ikke om lenger; for familien er de døde, glemt, eksisterer ikke lenger. Som en syk gren på et frisk tre, må de skjæres av og kastes. De drepte søstrene i Bjørangers krimroman, gravlegges i landsbyen hjemme, men uten gravstøtter.
En av personene i boka oppsummerer det norskpakistanske miljøet på denne måten – og det er neppe feil å oppfatte ham som et talerør for forfatteren selv: ”De hadde flyttet med kroppen, men ikke med hodet. De hadde migrert på grunn av dårlig økonomi og dårlige levekår, men de hadde aldri planlagt å bli en del av skikkene i det nye landet. Tvert imot; de la opp til strategier for å hindre at avkommet ble påvirket av landet de bodde i. Ungdommene, som lett ble en del av samfunnet rundt seg, betalte regningen for familiens valg.”
I stedet for å omfavne det nye samfunnet og la barn og etter hvert barnebarn gå opp i et ekte, fargerikt fellesskap, etablerte en stor andel av norskpakistanerne noe som heller ligner på en koloni, et ”settlement”.
Og på den måten forble mange fremmed i andres land.
Terje Bjørangers bok «Den tredje søsteren» kan kjøpes her.
Kagge forlag
Utgivelsesår 2010
ISBN13 9788248909613
422 sider