Torsdags kveld var Hege Storhaug på plass på Litteraturhuset i Fredrikstad for å lansere sin nye bok «Islam. Den 11. landeplage». Arrangementet var annonsert blant annet på Storhaugs forfatterside på Facebook hvor kun 29 hadde meldt sin interesse for lanseringen. Lanseringen var ikke annonsert i noen medier.
Mange fant veien til Fredrikstad og Litteraturhuset, også langveisfarende. Ei fortalte hun kom fra Sola i ens ærend, en annen hadde tatt turen fra Israel. Oslofolk hadde også funnet veien til Fredrikstad. Rundt 250 personer var tilstede (det var gratis, så det eksakte tallet finnes ikke) og fikk oppleve en uredd og ærlig Storhaug. Utvilsomt skaper boken interesse, det vitner også salgstallene om. Allerede før boken ble lansert, var 2.opplag bestilt (det første opplaget er på 3.000 bøker).
Men det like interessante er: Mens politiet var tilstede, glimret mediene med sitt fravær. Det er så vidt meg bekjent første gang i norsk historie at en bok som lanseres med politibeskyttelse ikke vekker en eneste journalist sin interesse. Jeg tror faktisk ikke at jeg skal si hva jeg mener om det, men det faller riktignok ikke til medienes fordel.
Fredrikstad var valgt som lanseringssted da boken nettopp åpner i Fredrikstad, på det lille stedet Lisleby som tidligere i år fikk stor oppmerksomhet – først fra avisen New York Times. På dette stedet, i Lislebygaten, har syv unge menn, med forskjellig familiebakgrunn, ulik etnisk opprinnelse og ulik religiøs bakgrunn, funnet et skjebnefellesskap i å bli IS-krigere i Syria og Irak – «en drøm som gikk i oppfyllelse», skriver Storhaug. I dag er ikke alle de unge mennene i livet lenger.
Storhaug åpnet lanseringen med et foredrag, deretter var det en samtale mellom Storhaug og Halvor Tjønn, sistnevnte som «djevelens advokat». Det er nok ikke den enkleste samtalepartneren en kan ha i en slik situasjon, som kjent har historiker, forfatter og tidligere Aftenpostenjournalist Tjønn selv god kjennskap til islam, ikke minst med boken Muhammed – Slik samtiden så ham. Det var også mulighet for spørsmål fra salen.
Den 11.landeplagen refererer seg til et foredrag som Arnulf Øverland holdt i Oslo Stundtersamfund i 1931, «Kristendommen – den 10.landeplage», der han sterkt kritiserte i svært harselerende vendinger kristendommen og den religiøse innflytelsen på samfunnet. Foredraget ble også publisert i en essaysamling. Han ble anklaget for blasfemi, men frikjent (1933) med henvisning til ytringsfriheten. Dette er den siste tiltalen vi har hatt for blasfemi i Norge. Eller som Storhaug sa: «Det gikk helt fint – til slutt.»
Etter at salen fikk bli med på en bildereise fra sentrale plasser i Pakistan, Storbritannia, Sverige, Frankrike, Norge, samt noen aktuelle personer fra ulike muslimske miljø, gikk Storhaug løs på det hun mener er det viktigste skillet vi kan gjøre i dagens Europa: skille mellom Mekka- og Medinaislam. Hun fortalte om den mislykkede forkynneren Muhammed i Mekka (610-622) som etter 13 år bare hadde klart å få 50-150 følgere. Storhaug mente hun skulle ha klart det bedre selv. Men så dro Muhammed til Medina, løftet sverdet, ranet karavaner, og tilkjempet seg makt med frykt og vold. I perioden 622-632 skapte han et gjennomislamisert samfunn der kampen mot jøder og kafir (vantro) sto sentralt, like sentralt var det å underordne kvinnene islamske lover. Hver gang Muhammed sto overfor et problem, fikk han en åpenbaring fra Allah. Som Storhaug påpeker «Islam er Muhammed i aller høyeste grad».
14 prosent av islams tekster er i Koranen. 86 prosent er sira (historiske Muhammedbiografier forfattet av muslimer) og hadith (Muhammeds ord og handlinger). Med andre ord, sier Storhaug, er 14 prosent Allah, resten er Muhammed. I dette perspektivet er det ikke så underlig at det tidligere var vanlig å kalle islam for muhammedanismen og tilhengerne for muhammedanere. Som kjent er ikke dette legitim praksis i dag. Samtidig gjør Muhammeds innflytelse på islam, mange kaller han da også islamstifteren, det vanskelig å forstå Koranen. Den er kaotisk og ubegripelig hvis du ikke kjenner livsløpet til Muhammed. Muhammeds handlinger utløste nemlig fortløpende koranvers (åpenbaringene fra Allah).
Men er det nå i disse tider «islamofobisk» eller «fremmedfiendtlig» å kritisere islam, så stiller det seg annerledes i historien. Opplysningstidens David Hume (1711-1776) påpekte at Muhammed «gir ros» når det handler om «tilfeller av svik, umenneskelighet, grusomhet, hevn og fordommer, noe som er helt uforenelig med et sivilisert samfunn. Ingen klar regel om rettferd synes å være ivaretatt … «. Bedre karakteristikker lød det ikke fra filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860). Han mente at Koranen er «en elendig bok ( … ) jeg har ikke vært i stand til å finne en eneste idé av verdi i den.»
Fra Høgskolen i Oslo
Storhaug gikk så til mer «hjemlige forhold», hva ulike politikere har sagt om islam, ulike erfaringer vi har med islam og hvilken islam som «truer oss», som igjen ble adressert både til organisasjoner og aktører. Hun karakteriserer Medinaislam som vår tids totalitære ideologi og dens følgere for «vår tids brune skjorter». Hun mener vi har en Medinanasjon i vår midte, som antakelig vil øke i omfang – ikke minst knyttet til den store folkevandringen vi nå erfarer. Et sentralt poeng for Storhaug her er at i en ukultivert og udemokratisk periode vil Medinaislam dominere – og det lenge. Derfor er det da også så sentralt at vi ikke gir slipp på demokratiet og frihetsverdiene (likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet) og at vi kjenner hvem som er våre venner og hvem vi skal vokte oss for. Mekkamuslimene er våre venner, Medinamuslimene er ikke det.
Men dette er nok for nyansert og for «farlig» stoff for journalistene. De fleste mediene har bestemt seg for at Storhaugs kritikk av islam er «ytterliggående», så da trenger de selvsagt verken lytte til hva hun sier eller skriver.
Det går nok bra – til slutt.