Ap-leder Jonas Gahr Støre har kanskje innsett at han har tatt grundig feil. Vi husker alle Støres manglende forsvar av ytringsfriheten under Muhammedkarkaturstriden (her en samleside fra vårt gamle nettsted), der han foran åpent kamera allierte seg med mørkekreftene og lot Vebjørn Selbekk sitte igjen med «skylden». Noen år etter, i 2009, var Støre overbevist om at radikal islam ikke var noe problem i Norge, mens i Debatten i NRK 1. november 2012, der også Hege Storhaug deltok, sa han at ekstremisme «må frikobles fra islam».
Jonas Gahr Støre (Ap)
Nå maner den samme Støre til oppgjør med voldelig islamisme.
Til Dagens Næringsliv sier Støre at på samme måte som det ble tatt et oppgjør med kommunismen er tiden er inne for å ta et oppgjør med ekstremismen som springer ut av islam. Lite hører vi om dialog, det nye Norge eller det norske vi.
Overfor DN understreker han at angrepene i Paris må møtes militært i Syria, med politi og etterretning i Europa.
– Men så må vi ta resonnementet helt ut og spørre: Hvor oppstår betingelsene for terroren? Hva er grobunnen for at unge menn kommer dit i livet at de kan gjennomføre denne type grufulle handlinger, spør Støre.
Det ene sporet mener han er den økonomiske konteksten, om nedslitte forsteder, arbeidsledighet og utenforskap.
– Samtidig må kampen mot ekstremismen også føres mot det vi kan kalle militant og voldelig islamisme som springer ut av deler av islamsk teologi. Dette oppgjøret om ideologien må tas internt i de ulike muslimske miljøene, men storsamfunnet må støtte opp om de kreftene som leder an i et slikt oppgjør, sier Støre.
Ja, det er på tide at storsamfunnet støtter opp om de kreftene som leder an i et slikt oppgjør, for så langt har de samme blitt motarbeidet og marginalisert. Men innrømme det? Å nei du.
– I de siste årene har det blant andre vært Hege Storhaug som har alarmert mest om islamismen. Har dere i for stor grad avvist hennes advarsel fordi det kommer fra den kanten?
– Jeg er ikke enig i det. Det er en lang og konsekvent linje i sosialdemokratiet å avvise ekstremisme og vold som del av politisk handling. Den samme holdningen må ligge til grunn i avvisning av vold som springer ut av voldelig islamisme. Men samtidig har vi ansvar for å gjøre det på en måte som ikke rammer det store flertallet muslimer som ikke skal bære den børen av ekstremisters handling. Deres liv og bidrag til det norske samfunnet er jo i seg selv et oppgjør med ekstremister som vender demokratiet ryggen. Det skillet må vi klare. Vi må passe på at alle som lever lovlydig i tråd med norske verdier, ikke slås i hartkorn med disse ekstreme gruppene.
Hva er det Støre mener her? At Storhaug (og HRS) har ekstremisme og vold som del av en politisk handling? Det er i så fall en direkte avskyelig påstand fra Støres side og vitner om at han ikke aner hva Storhaug og HRS driver med. Vi kan jo også minne Støre om at hans eget integreringsutvalg (2011) fremmet en rekke forslag som var en blåkopi fra HRS. Og siden FrP uten skrupler, og bra er det, kopierer våre forslag så forlangte da også daværende innvandringspolitiske talsperson, Per-Willy Amundsen, at Ap skulle innrømme at dette var FrP-politikk. En slik innrømmelse kom selvsagt ikke den gang – og den kommer heller ikke til å komme nå.
Det er bra om Støre tar til vettet, men om han bare snur kappa etter vinden (målingene går ikke Aps vei, her er det FrP som kan juble) eller om han faktisk har innsett problemene, vil tiden vise. Foreløpig er jeg ikke overbevist.
Misforstått idealisme
Sosialmedisineren, forfatteren og debattanten Per Fuggeli har, ikke minst siden det ble kjent at han er alvorlig kreftsyk, vært omfavnet at venstresiden i norsk politikk. Samtidig har Fuggeli ikke latt en eneste sjanse gå fra seg for å utvise sin forakt for FrPs politikk.
Det må således kunne kalles en stor overraskelse når Fuggeli nå innrømmer i Dagbladet (bak betalingsmur) at han har tatt feil:
Fremskrittspartiet skal ha en slags takk for klarsyn og framsyn når det gjelder at vi er nødt til å være et land med grenser. Det skal de ha. Der tror jeg helt klart at jeg og deler av den menneskekjærlige og enfoldige venstresiden bør ta selvkritikk. Vi må innse det og ta følgende av det på en klok måte. (…) Jeg har hørt til dem som i en slags misforstått idealisme ikke har sett klart nok de ekstreme og farlige sidene ved islam.
Det er som Kjetil Rolness sier på sin FB-side: «Selveste godhetsgeneralen har altså skjønt at det ikke hjelper å ville godt, hvis man faktisk tar feil.»
Vår tids nazisme og kommunisme
Å peke på radikal islamisme som vår tids nazisme og kommunisme var inntil for noen uker siden, eller kanskje nærmere bestemt innen Paris-terroren 13.november, ensbetydende med en retorikk som skaper fremmedfrykt.
Den aller fæleste i denne klassen har selvsagt vært Hege Storhaug. Allerede i 2006 (i boken «Men størst av alt er friheten») foretok Storhaug en slik sammenligning til «alles» forferdelse. Det beviste bare hvor rasistisk og ufattelig kunnskapsløs hun er om islam. Men også Borten-Moe (Sp) prøvde seg på en slik sammenligning i 2010, han ble imidlertid raskt taus, ikke minst fordi SVs Snorre Valen gikk til harde motangrep og beskyldte Borten-Moe for å «etterape» FrPs politikk på feltet.
Nå er det imidlertid en sannhet, om vi skal tro politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit.
Radikal islamisme er vår tids nazisme og kommunisme. Men islamismen er mye eldre enn de to andre dødbringende ideologiene. Og enda vanskeligere å bekjempe. ( … ) I likhet med kommunistene og nazistene, deler islamistene menneskeheten opp i verdige og ikke verdige. Dem og oss. For islamistene handler det om troende og vantro. For kommunistene handlet det om arbeiderklasse og borgerskap. Nazistene hevdet at de som tilhørte den ariske rase var bedre enn alle andre. Vi har sett at slike ideologier ender med etnisk rensing, konsentrasjonsleirer og folkemord.
Skartveit har også kjøpt Muhammad Usman Rana sin analyse om at det er «brann i islams hus», og konkluderer med at den brannen er det muslimene selv som kan slukke. Tja, kanskje det, men det vil i så fall kreve at vi lytter til våre muslimske venner og ikke mørkemennene. Problemet er bare at mange av oss ikke ser, hører eller forstår forskjellene på dem. Vi kjenner ikke igjen Fanden på flat mark i vår angst for å bli beskyldt for å stigmatisere de evige stakkars muslimene.
Eller som Shakeel Rehman sier på sin FB-side: «Abid Raja var den nyttige idioten som var med på å bremse all refleksjon de siste 15 årene som talsperson for moskeene og muslimene. Han, sammen med sin venn Usman Rana, var de ivrigste stemmene for å kalle all kritikk for rasisme. De jobbet hardt for å vekke blasfemiloven til live. Når han først skulle lage en tenketank, Minotenk, hentet han inn en representant for Rabitamoskeen som daglig leder: Linda Noor. På Rajas dialogmøter var det ofte Rabitas fremmedgjøring som bestemte i kulissene. Rabita har sin del av (ansvaret for) å skape polarisering i det norske samfunnet. Han er nå for seint på banen etter å ha motarbeidet både unge sårbare, men modige feministiske kvinner og oss menn som tok til orde for å problematisere religiøs identitet.»
Bakkekontakt
Så til reiseguruen, frilansjournalisten og forfatteren Jens A. Riisnæs. Én skal være usedvanlig forkvaklet til sinns hvis Riisnæs blandes sammen med noe som er i nærheten av fremmedfiendtlighet eller rasisme. I helgas profilintervju i Finansavisen (ikke på nett, utdrag gjengitt i lederen) møter vi en usedvanlig frittalende Riisnæs, der han instendig oppfordrer Norge til å stenge grensene. «Politikerne forstår ikke vår tids store folkevandring. Det er farlig,» fastslår Riisnæs.
Faksimile fra Hegnar.no
Heller ikke statsminister Erna Solberg (H) slipper unna Riisnæs’ kritikk. Det samme gjelder de som gjennom tiår etter tiår har vært premissleverandører på feltet – med ett unntak:
Erna Solberg kan ikke noe om migrasjon. Ingenting. Og flinke Thomas Hylland Eriksen har åpenbart for lite empirisk grunnlag for sine kreative konstruksjoner. Det samme gjelder også «blodfattige» og «ulevd liv»-religionshistorikere og sosiologer. Med Kjetil Rolness som et modig og hederlig unntak.
«Ulevd liv» beskyldes også stortingspolitikere for. Skulle politikerne skjønt noe om folkevandringer måtte de ha levd helt andre liv, ikke minst ved å reise til «fjerne strøk» – uten delegasjoner, mener Riisnæs. Dette minner meg om da Stortingets kommunalkomité for en del år siden var på reise i Pakistan. Da de kom tilbake spurte jeg hvilke erfaringer turen hadde gitt og fikk tilbake et oppgitt skuldertrekk. «- Hva får vi se? Turen var organisert i hjel og vi skjermes for alt som kan lukte ubehagelig. Smørbrødene var like høye og drinkene de samme.» Riisnæs ønsker å sende politikerne til Tyrkia, fordi han mener Tyrkia er avgjørende for stabiliteten i Midtøsten og hele Vest-Asia. Vel, nice try, men så lenge politikerne ikke en gang klarer å bli enige med seg selv om grensene til Norge bør stenges, så tror jeg ikke de tør forlate landet uten et sikkerhetsmessig opplegg av en annen verden.
Men noen «sjakkbrikker» ser Riisnæs. Dette er folk som «forflytter seg mot et mål som er verdt å kjempe for.» Han navngir Janne Haaland Matlary, Inger-Lise Lien og Unni Wikan. Og kanskje overraskende for mange: Den «hvite dronningen» til Riisnæs er ingen ringere enn Hege Storhaug. Forklaringen er enkel: Riisnæs er oppgitt over «åndseliten» som opererer i det som har utviklet seg til en politisk korrekt sosial-sfære. Men de samme gidder ikke eller vil ikke skaffe seg «verderheftig informasjon – trolig av en eller annen form for ubevisst angst for å få sine idealer tilsmusset». Samme pass blir akademia tildelt:
Akademia i Norge er livredde for å mene noe, av frykt for å bli frosset ut. Det ser dessverre ut som om resultatet av de akademisk-intellektuelle idealistenes eksperiment med multikultur-prosjektet er like mislykket – og farlig – som Lenin, Trotskij og andre intellektuelles forsøk på å lage de perfekte samfunn for hundre år siden. Idealister må holdes i ørene av folk som har bakkekontakt. Men: hvem vokter vokterne?
Det burde journalistene gjort, svarer Riisnæs, men «det er bare så synd at så mange begavede folk driver med mindre og mindre viktige ting i denne sammenheng – inklusive NRK.»
Riisnæs har heller ingen betenkeligheter med å slå fast at han er den nordmannen som kjenner den muslimske verden best.
(…) Jeg har sett alt av muslimske samfunn, fra de nordligste ytterpunktene i Tatarstan der hvor Silkeveien krysser Volga, til Mindanao – Filippinenes nest største øy i øst – til Sudan og Swahili-kulturen i sør og Marokko i vest. Muslimske samfunn er dysfunksjonelle. (…) Denne dysfunksjonaliteten er bitt mer og mer synlig i kontrast til Kina, som har steget ut av massiv fattigdom de siste tiårene. Og Kina har greid det nesten umulige: Å få India til å ta seg sammen.
På spørsmål om hva som er galt med islam, står likestilling mellom kjønn høyt på agendaen:
Når en kultur eller en ideologi utelukker halvparten av befolkningen fra deltakelse i det offentlig rom, herunder det økonomiske utenfor hjemmet, så skaper det nokså raskt problemer i internasjonal konkurranse. Og hvis denne halvparten i tillegg er basert på kjønn, og det attpåtil er snakk om det «gale» kjønnet, så går det som det har gått: gutta har fått utviklet sine dårligste maskuline sider, uten balanserende feminine verdier, noe som er helt uten unntak er selv forutsetning for å lykkes i et moderne, globalisert samfunn. (…) Denne gjennomgående mislykketheten fører via en rekke mellomstadier til en så sterk grad av dysfunksjonalitet at du spenner på deg et bombebelte og sprenger deg selv i luften sammen med gamle, kvinner og barn. Historisk sett uovertruffent. Helt på den andre siden av skalaen er for eksempel buddhister, jainer – og for den sakens skyld: moderne kristne.
Det er akkurat denne dysfunksjonaliteten vi som samfunn må vokte oss vel for ikke å bevege oss mot. Da må vi både kjenne igjen trekkene og motarbeide dem. Da trenger vi voktere, også i systemet, men her sviktes det igjen, ifølge Riisnæs, som kaller Utlendingsdirektoratet (UDI) «et troll»:
Jeg har helt siden begynnelsen på 1980-tallet – altså i 35 år – vært skeptisk til at den reelle kontrollen har blitt gradvis – og hva verre er: åpenbart «politisk korrekt» – systematisk svekket. For eksempel har politiet blitt fratatt kontroll – og overført via UD, som ikke kan slikt, til et byråkratisk dysfunksjonelt troll: UDI og diverse småtroll. (…) UNE, og hva de nå heter alle sammen. Det er jo blitt et helt korporativt system, der enkeltelementene suger næring fra hverandre, særlig med tanke på selvforståelse, og når så mange av de som skulle være sannhetens kritiske voktere nærmest er blitt en del av dette systemet, så går det galt.
Systemet som har utviklet seg, ifølge Riisnæs, motarbeider rasjonell tenkning rundt sikkerhet og all annen konsekvensanalytisk og prioriteringsorientert tankegang.
På «do-good» området har vi fått en ukritisk holdning til forskjeller mellom kulturene, og det samme når det gjelder u-hjelp og innvandring. Denne uforstanden gjelder store symmetriforskjeller mellom de vestlige demokratier – og de totalitære eller fascistiske alternativene, restene av kommunismen og sosialismen . Og nå altså den ideologien som i snart halvannet tusen år har ridd Midtøsten, Vest-Asia og Nord-Afrika som en mare. Saudi-Arabia er verst. (…) På grunn av den ulykksalige bindingen mellom stokk reaksjonær wahabisme eller salafisme, og en «petro-trillionær» etter oljepris-haiken i 1973. Da blir det lett å hjernevaske barn og ung ei fattige land, og det gjør de til gangs.
Men det store spørsmålet er jo hvordan vi skal bli kvitt denne ukritiske holdningen som råder blant åndseliten, i akademia, i systemet og blant journalistene. Kanskje vi skulle stenge grensene til vi har fått tenkt oss om?