Det er mennesker bak tallene. Mennesker som er, eller vil bli, dertil på kort sikt, bidragsytere, og som Norge trenger. Mennesker som flykter fra dårlige kår, elendige regimer, krig, sult, overfylte leirer, mennesker som vi har moralsk plikt til å hjelpe, ikke minst fordi vi er ett av verdens rikeste land og har god plass.
Hørt det før?
Men hva skjer når menneskene bak tallene blir så mange at systemet ikke takler det? Hva skjer når de faktiske tallene forteller at mange ikke blir bidragsytere i det norske samfunnet, men tvert om forblir stønadsmottakere som naboen finansierer? Hva skjer når tallene forteller at Norge ikke trenger deres (eventuelle) arbeidskraft? Hva skjer når mange av asylsøkerne ikke har noe beskyttelsesbehov, men tvert om ønsker seg «et bedre liv» – hva sier det om vår moralske plikt? Hva skjer når finansene til «verdens rikeste land» tømmes i rekordfart og den velferden du har trodd på, og som mange lever av, må strammes inn? Hva skjer når vi må bygge tusener på tusener av nye boliger til mennesker som ikke kan betale for seg? Hva skjer når vi må bygge to-tre nye klasserom i uka for å gi alle barn en mulighet for grunnskole? Hva skjer med en liten nasjon når de mange som kommer, kommer fra land der folketallet vokser i rekordfart? Hva skjer med en liten nasjon, hvis folketall står stille på grunn av lav fødselsrate, samtidig som titusener på titusener innvandrer, dertil med en helt annen kultur og religion?
Skal vi si «det er jo bare tall»? Og «de mente det sikkert godt»?
Lørdagens Finansavisen (ikke på nett) sier det rett ut: NULL KONTROLL – og det på de fleste felt.
Asylsøkertallene til Norge og Sverige, samt tall for de som kommer over Middelhavet, forteller det meste med sine stadig nye rekorder, men likevel opplever vi at lite eller ingenting skjer. Grensene er åpne, mottakssystemet er under et uakseptabelt press, vi klarer knapt å huse de som kommer, og hvilke problemer vi kan stå overfor i fremtiden er det ingen som har den minste anelse om. Ikke har vi anelse over hvor mange som vil komme heller, selv om det svirrer noen tall rundt det også, tall som Finansavisen forrige helg knuste med sin økonomiske kynisme.
Langsiktig planlegging ut fra realistiske tall på innvandringsfeltet har vært og forblir en mangelvare i norsk politikk. Langt viktigere har det vært å forføre det norske folk med urealistiske data i integreringens navn. Da blir selvsagt vi som prøver å holde tunga rett i munnen og forholde oss til fakta kritisert for at vi er konsekvensetikere heller enn sinnelagsetikere – en metadebatt som Morten Strøknes finner at det nå er tid for.
Uansett «spåmenn» på dette feltet, ikke minst når det gjelder realistiske tall for innvandring, har vi truffet langt bedre enn Statistisk sentralbyrå (SSB). Det er fordi vi ikke sitter med nesa i tallene hele tiden, men løfter blikket og ser ut i Norge og verden for øvrig. Når f.eks. SSB og andre unnskylder seg med at «dette kunne ingen vite», så vet vi at andre, inkludert oss selv, har «visst» eller i alle fall antatt. Vi har tatt slike antakelser alvorlig, blant annet fremmet av den danske demografen og professor emeritus Poul Chr. Mattihiessen.
Poul Chr. Mattihiessen representerer det som er mangelvare i Norge, forskere og politikere med meningers mot.
Mattihiessen var nylig invitert til Stortinget, nærmere bestemt til et seminar i regi av Utenriks- og forsvarskomiteen. Temaet var migrasjonskrisa og demografi. Det må ha vært underlig for Mattihiessen å stå foran et knippe av våre folkevalgte og gjenta hva han sa for 16 år siden, i et toppoppslag i Jyllands-Posten 29.august 1999, da han advarte kraftig mot det omfanget innvandringen allerede da hadde fått og dens sannsynlige fremtidige konsekvenser. «Innvandringen vil forandre Danmark, sa han. Innvandringen vil få konsekvenser som ingen synes å ville diskutere, men som vil ramme midt i den danske befolkningens kultur, religion, og levevis. Den danske nasjonen vil gjennomgå en omfattende endring, og den helt avgjørende faktoren vil bli den muslimske befolkningen, fortsatte han.»
I januar i år spådde han at strømmen av asylsøkere til Europa ville kunne øke voldsomt fremover, skriver Finansavisen, og legger lakonisk til: han fikk rett.
Viktigere er imidlertid Mattihiessens hovedpoeng, nemlig at befolkningen i Asia og især Afrika vil øke voldsomt frem til 2050, samtidig som folketallet i Europa vil holde seg konstant.
– I dag har Afrika 1,2 milliarder innbyggere, og Europa 500 millioner. I 2050 vil Europa fortsatt bare ha 500 millioner innbyggere, mens folketallet i Afrika vil ha vokst til 2,5 milliarder innbyggere. Det migrasjonspresset vi nå ser i Europa er bare begynnelsen, forklarer han til Finansavisen.
Finansavisen legger til at hvis vi hører Flyktninghjelpens Jan Egeland, Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre eller statsminister Erna Solberg (H) snakke, så sitter vi med et inntrykk av at «strømmen av asylsøkere er et resultat av ekstraordinære kriser.» Der er ikke Matthiessen:
– Enkelte av asylsøkerne er forfulgt, men de fleste er bare på jakt etter et bedre liv, uten at man kan klandre dem for det. At tallene blir ekstra store for øyeblikket kan vi trolig takke Angela Merkel og Stefan Löfven for, mener han.
Merkels politiske skjebne kjenner vi ikke enda, ei heller Löfvens, men sistnevnte ser ut til å miste vel så mye, om ikke mer, politisk troverdighet enn førstnevnte. Bedre blir det heller ikke hvis islam skal bringes inn i debatten, og Finansavisen påpeker da også at det er «uvant for en norsk journalist» når han snakker om «elefanten i rommet»:
– Problemet er muslimer. Det er muslimer man har størst integreringsproblemer med.
Matthiessen politiske ukorrekthet er uvant for en norsk journalist som er vant til at norske professorer gjerne omtaler islam som en «primitiv ørkenreligion» når båndopptageren er av, men som helst ikke vil mene noe om temaet når den er på.
– Islam er ikke forenlig med vestlig kultur. Den har et helt annet syn på kvinner, demokrati og ytringsfrihet. Dette gjør at det er vanskeligere for muslimer enn å bli integrert enn andre.
Ser man på sysselsettingsstatistikken for Norge, er et mønster tydelig: Innvandrere fra islamske land – definert som at landet er medlem av OIC – organisasjonen for islamsk samarbeid – har lavere arbeidsdeltagelse og skoleresultater enn andre innvandrergrupper. Det skal man ikke snakke om i Norge, da stigmatiserer man, og gjør alt verre.
Selvfølgelig skiller Matthiessen mellom muslimer, hans skille går på «rabiate og moderate muslimer», ikke ulikt det skillet som Hege Storhaug drar opp i sin siste bok, men der skiller hun mellom Mekka- og Medinamuslimer. Men det underlige er at de som faktisk prøver å nyansere på dette feltet, også er de som beskyldes for å generalisere – og å være islamofobe. Vi skal for alt i verden unngå å snakke om de utfordringer som islam byr på, selv om det finnes en eller annen som ikke lar seg dupere av et slikt press, f.eks. Jon Hustad: «- Hvorfor skriver vi så mye om asylstrømmen? Jeg tror svaret er islam, og trusselen det utgjør mot vår kulturkrets,» fastslo han i Nettavisen.
Likevel mener Matthiessen at noe av det viktigste vi må gjøre er å skille mellom asylsøkere og flyktninger. Slik var det faktisk frem til 2010 i Norge, da den rødgrønne regjeringen kom til at et slikt skille ikke lenger var formålstjenelig, hvorfor har jeg aldri fått svar på, men i alle fall kom dem til at alle som fikk opphold i Norge – og deres familiegjenforente – fikk statusen flyktning. Jeg vil anta at når de rødgrønne kunne endre dette ved forskrift (trenger ikke behandles i Stortinget) så er det ingenting i veien for at H/FrP-regjeringen kan endre det tilbake ved forskrift.
At Europa har gitt opp å vokte sine grenser, skyldes manglende politisk vilje, sier Matthiessen, for det vil til syvende og sist innebære at man fysisk avviser de som prøver å ta seg inn i landet. Det skjønner vi alle «ser stygt ut», og for Norge sin langstrakte grense vil det neppe være praktisk mulig å gjennomføre. Om vi innførte punktstenging, f.eks. ved Storskog, måtte vi dessuten ha politikere med mot slik at medienes krisehistorier ikke tok fra dem nattesøvnen. Eller som Finansavisen skriver:
Ungarn gjør det, men Ungarns leder Orban har tydelig autoritære trekk, og har uttrykt beundring for Vladimir Putin. Det er neppe et eksempel til etterfølgelse verken for Angela Merkel eller Erna Solberg.
Beundringen for Putin er det vel så om så med i den norske regjeringen, men det kan vi selvsagt ikke si høyt. Vi snakker en stormakt som neppe har noe særlig til overs for NATO-landet Norge, dertil med «vår egen» Jens Stoltenberg som NATO-sjef. Men mens Europa venter på at EU skal ta grep for å få stengt yttergrensene, kan det være at det nettopp er Putin og Tyrkias Erdogan som blir sittende med makta. Merkels forsøk på en avtale med Tyrkia ser ikke ut til å fungere, så hun er avhengig av at Erdogan stenger grensen for henne – på samme måte som Norge er avhengig av at Russland tar kontroll over vår grense. Som kjent gjør ingen av dem det på den måten vi ønsker, i alle fall ikke enda, men det er vel ting som tyder på at det heller kan bli verre.
