Møtet mellom Tajik og Storhaug beskrives av flere som en «tung symbolhandling», også på sosiale medier som Facebook og twitter, noe jeg sier meg enig i. Ikke minst fordi Tajik og Storhaug liksom skal være meningsmotpoler, noe den siviliserte og interessante debatten bevitner om at slik er det ikke. Det hjelper altså å snakke sammen heller enn å snakke om.
Faksimile fra Aftenposten
Vi er blitt fortalt fra det politiske miljøet at Tajik har lite til overs for HRS. Noen forklaring på dette har vi aldri fått, men vår tolkning har vært at Tajik har forholdt seg til hva hun er blitt fortalt om oss og ikke hva vi egentlig står for. Som kjent er ryktene om HRS mange og hadde jeg kun forholdt meg til dem, hadde ikke jeg heller likt HRS.
Personlig tror jeg at Tajik fikk et noe mer nyansert syn på HRS etter møtet med Jeanette. Jeg tror også at Tajiks rådgiver, Svein Tore Bergestuen, kan ha hatt innvirkning her. Bergestuen jobbet for mange år siden i P4 hvor han ledet det populære debattprogrammet 17:30, hvor HRS mange ganger var gjester. Dermed kjenner Bergestuen til vårt arbeid fra flere år tilbake og jeg betviler at han har tolket det til noe annet enn at vi har sterke meninger, men at disse ligger godt innenfor hva som er akseptert. I tillegg vil jeg tro at han har sett på oss som rimelig avantgarde i innvandrings- og integreringspolitikken. Uansett; da Jeanette publiserte sitt åpne brev til Hadia Tajik med spørsmål om ekteskapet var mellom en muslim og en ikke-muslim, som etter Jeanettes vurdering ville være av enorm betydning for tusenvis av andre muslimer i Norge, ikke minst muslimske jenter, manglet det ikke på kritikk (det fikk støtte også). Det het blant annet at spørsmålet var av altfor personlig karakter og en politiker av Tajiks rang burde ikke svare på noe slikt. En av de sterkeste kritikerne var kanskje nettopp Aftenpostens Harald Stanghelle.
Men Hadia Tajik blåste alle av banen med svaret sitt, et svar som Jeanette satte umåtelig stor pris på. Litt senere møttes de to (Bergestuen og jeg deltok også på dette møtet), et møte som Jeanette var takknemlig for og i min tolkning var også Tajik fornøyd.
Når så Tajik tar initiativ til å møte Hege Storhaug til debatt for første gang, og det foran åpent kamera, tror jeg det kan knyttes til en dobbeltbundet strategi (stort sett alt i politikken er strategi og kommunikasjon). For det første antar jeg at hun har skjønt at HRS har noe å fare med (selv om det sikkert er mye vi er uenige om, spesielt når vi kommer til tiltak) og for det andre vil hun (og Arbeiderpartiet) styrke eiendomsretten til innvandrings- og integreringspolitikken. Sistnevnte betyr igjen å svekke dette politikkområdet hos den politiske konkurrenten Fremskrittspartiet, som nå både sitter i Regjering og gjør det bra på meningsmålingene.
Det som sterkest får meg til å tro at begge disse faktorene er tilstede, var hvordan debatten utviklet seg når det kom til spørsmålet om hijab på barn, sistnevnte er også det som har fått mest medieoppmerksomhet.
Tajik svarte ja på spørsmålet om hijab på barn bør forbys. Som kjent har barnehijab mange ganger blitt diskutert, men ingen politiske partier har klart å sette ned foten, utenom FrP. I 2010 ble det fremsatt et representantforslag på Stortinget (51 S) fra FrPs Tord Lien, Mette Hanekamhaug, Bente Thorsen, Per-Willy Amundsen og Solveig Horne om bruk av hijab i barneskolen. Forslaget om å innføre et forbud mot bruk av hijab i barneskolen fikk kun FrPs stemmer. Jeg skrev den gang at den politiske hodepinen nettopp var at forslaget kom fra FrP, da det politiske spillet (igjen) var viktigere enn å faktisk sette nasjonens interesser i front. Men i samme artikkel skrøt jeg av SV, som da satt i regjering, da flere SV-ere, ikke minst daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen, sa at det er «uønsket med barnehijab». Noe forbud klarte derimot den samme Halvorsen ikke å gå for.
Når Tajik nå sier ja til et forbud mot hijab i barneskolen, er det en klar verdimessig dreining fra hennes og Arbeiderpartiets side (jeg går ut fra at hun har mange i Ap med seg). Denne verdidreiningen er absolutt til det bedre, fordi en da også ser at de grunnleggende frihetsverdiene, som for eksempel likestilling, trues av en slik praksis/atferd. Her må jeg jo legge til at det er ikke så lenge siden den samme Tajik sto på barrikaden for at hijab skulle tillates til politiuniformen.
Hijab er et seksualisert plagg (tildekking for ikke å vekke mannens lyster) i tillegg til at det er en sterk muslimsk markør. Som jeg har sagt mange ganger tviler jeg på at noen barn ønsker å være religionsmarkører for sine foreldre eller miljø. Hijab kan også være hemmende for det samme barnets utfoldelse og kan bidra til segregering. Jeg kjøper heller ikke argumentet at et slikt forbud er brudd på religionsfriheten. Religiøs frihet handler vel så mye om å slippe å bli påtvunget religiøse markører i det offentlige rom, som igjen fordrer gjensidig respekt. En slik respekt må kunne forventes, og ivaretas ikke den, så taler det igjen for et forbud.
Så langt er det altså bare FrP som har innsett betydningen av et slikt forbud, men vi registrerer jo at det under denne Regjeringen ikke er kommet noe slikt forslag. Det tyder på at det er Høyre som er bremseklossen. Det er dette handlingsrommet jeg tror Tajik utnytter. FrP blir bundet på hender og føtter av Høyre og da smetter Ap inn som «et statsbærende parti», som Stanghelle viste til i debatten. Tajik/Ap får igjen solgt inn budskapet om Aps «strenge, men rettferdig politikk», mens FrP kan bli stående uten gjennomslag i egen Regjering. Jeg stiller meg vel også noe tvilende til at KrF vil støtte et hijabforbud, selv om det er barn vi snakker om.
Da kan vi bare håpe på én ting: At forslaget om forbud mot hijab i grunnskolen igjen legges frem for Stortinget. Spørsmålet er av hvem.