Bokdebatt: Fraværet av løsninger

Som kjent har informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, forfattet boken Islam. Den 11.landeplage til øredøvende taushet i de store, landsdekkende mediene. Boken ble utgitt, eller rettere sagt hasteutgitt, for om lag fem uker siden og har solgt særdeles godt. 5.opplag er underveis, noe som tilsier at 17.000 bøker er å finne i norske hjem. Internt i HRS er vi begynt å snakke om boka som den nye «husbibelen».

Nettopp tausheten fra mediene er tankevekkende, og var også ett av temaene under gårsdagens bokdebatt på Cosmopolite Scene i Oslo, hvor Kjetil Rolness, Linda Noor og Snorre Valen møtte Hege Storhaug i debatt, ledet av Fredrik Solvang. Mer interessant enn tausheten fra mediene finner jeg Valens påpekning om at fraværet av løsninger i Islam. Den 11.landeplage, samt hans «bekymring» for manglende selvtillit på vegne av våre (grunnleggende) verdier.

Tausheten

La meg starte med noen tanker om medienes taushet, men da må jeg starte et annet sted enn hos Storhaugs bok – nemlig hos HRS.

HRS er en politisk tenketank som siden oppstart har jobbet med ett mål for øyet – endringer i innvandrings- og integreringspolitikken. På slutten av 1990-tallet registrerte jeg at dette politikkområdet var dominert av den antirasistiske bevegelsen, der alle «forklaringer» handlet om rasisme (oss som de slemme og dem som de uskyldige). I møte med Hege Storhaug lærte jeg en helt annen historie. Jeg møtte spesielt unge kvinner som fortalte om «æresrelatert» vold og sosialt press. Om diskriminering fra sine egne, om ufrihet og kontroll. At dette kunne foregå i Norge, uten noen offentlig interesse og forståelse, forundret meg. Jeg lærte meg videre at de politiske tiltakene på feltet ikke var i samsvar med realitetene. Jeg lærte også hvorfor. For på Stortinget lobbet den antirasistiske bevegelsen uforstyrret. Politikerne fatter vedtak ut fra hva de forstår, men her var det åpenbart at slagsiden var total i beslutningsgrunnlaget.

HRS ble opprettet og vi startet en omfattende lobbyvirksomhet. Vår målsetting var kontakt med samtlige partier på Stortinget – og likebehandling. Sistnevnte besto av at vi fortalte det samme til alle politikerne, men sa aldri til noen hva vi ble fortalt av de samme. Den gang hadde vi god kontakt med samtlige partier, og kontakten var like god med SV som med FrP. Det gjorde vi ikke ustraffet. For da, i motsetning til nå (i alle fall for mange flere), ble en stemplet som spedalsk om en hadde noe som helst kontakt med stortingspartiet FrP.

Den første avisen som «la seg etter oss» var Dagsavisen. Spesialiteten deres var gjentatte påstander om at vi var «et underbruk av FrP». Det gikk faktisk så langt at vi hadde et møte med Dagsavisen der vi ble enig om at de aldri skulle skrive om oss. Jeg vet ikke hvem som var gladest for dette. Vel så interessante var det at samtlige organisasjoner innen dette feltet på denne tiden tok offentlig avstand til FrP – mens de samme hevdet å være «partipolitisk uavhengig». Vi, som faktisk praktiserte en slik holdning, ja vi ble satt i bås med partiet store deler av norsk medie yndet/ynder å hate.

Vi fortsatte likebehandlingen og et stadig mer irritert media skrev stadig verre ting om oss. Også ulike representanter fra ulike politiske partier prøvde å styre oss. De kunne ringe etter utspill fra FrP med beskjeder som «støtter dere FrP i dette, så kan ikke vi ha noe med dere å gjøre.» Kort sagt: det politiske spillet var viktigere enn saken. Vi nektet å være med på spillet. Vi avviste alle forsøk på å bli styrt av media eller politikere. Det koster.

Bare som eksempel: Jeg tror det var i 2002. Nadia (med opprinnelse fra Marokko) ble intervjuet av NRK Dagsrevyen om tvangsekteskap. Hun var på denne tiden, sammen med Jeanette, engasjert i HRS’ arbeid og var en av dem som lobbet mye med oss på Stortinget. Dagsrevyen spurte hvem hun mente hadde den beste innvandrings- og integreringspolitikken, og hun svarte, sikkert ærlig nok, FrP. Dermed var bråket i gang. Nå hadde «vi» (les HRS) plutselig «innrømmet» politiske bindinger til FrP. Minutter etter sending var SV på telefonen. Vi hadde da blitt innstilt med 1 million kroner på statsbudsjettet, også med SVs stemmer, men det Dagsrevyinnslaget kostet oss 500.000 kroner. Slik er det politiske spillet.

Vi vek imidlertid ikke én tomme. Selvsagt merket FrP seg det – og det samtidig med at de tok mer og mer fatt i våre forslag til tiltak. FrP begynte å jobbe for at vi skulle få en økonomisk støtte som var i et noenlunde rimelig forhold til hva andre organisasjoner (som stort sett er interesseorganisasjoner eller såkalte antirasistiske organisasjoner) mottok – og dermed mente mediene at ytterligere «bevis» for kobling til FrP var etablert.

Medier hadde bestemt seg: vi skulle vekk. I perioden 2002-2010 ble vi utsatt for tre såkalte drittpakker i mediene. Spesielt aktiv var VG i to av dem, begge med Kadafi Zaman (nå TV2) som journalist, men også nevnte Dagsavisen, Klassekampen og Dagbladet var «godt med». I den siste (2009) var det Dagbladet som ledet an, men til gjengjeld heiv så godt som alle medier seg med, inkludert Aftenposten og NRK. Men enda mer spesielt var det at forvaltningsorganet IMDi (som forvalter statstøtten vi mottar) viste seg å være en sterk anti-HRS aktør. For HRS klarte å få daværende regjering til å iverksette en granskning av oss, da vi så på det som en mulighet til å bli renvasket. I mediene kom det selvsagt ikke frem at initiativet kom fra oss, lobbet frem ikke minst gjennom daværende statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap). Da granskningen var ferdig fra IMDi, og intet kritikkverdig var funnet, utover at IMDi gjentok alle beskyldninger som var fremmet i mediene, så het det at ingen granskning hadde funnet sted. Sa SVs daværende statsråd på feltet, Audun Lysbakken.

Siden har ryktene om HRS versert, men vi har fortsatt med våre analyser og vurderinger. For å ta kortversjonen: I dag, spesielt etter den folkevandringen vi står oppe i, er «alle» blitt HRS-ere. Det er åpenbart at HRS hele tiden har hatt rett, men det er vanskelig å svelge at man har tatt feil. I alle fall for en politiker og ikke minst for en journalist som like åpenbart helst ikke skal ha en politisk agenda.

Bedre blir det selvsagt ikke av at HRS for flere år siden meldte i våre årsrapporter og søknader at vi fremover ville stå i en verdikamp. Ikke minst knyttet til islam. Vi pekte på mulig radikalisering før det var et tema. Vi ble beskyldt for å være svartsynte, pessimistiske og – det sedvanlige – bidra til muslimhat.

Så også med Storhaugs Islam. Den 11.landeplage. Folk som ikke har lest boka, og som antakelig heller ikke vil lese den, har sterke meninger om hva den handler om og enda sterkere meninger om personen Storhaug og HRS. Det er nok av rykter man kan google seg frem til og som benyttes som sannhetsbevis.

Folket har sett det nå. De reiser seg og makta folket har er et fantastisk skue. Derfor selger boka godt, og derfor klarer ikke mediene og andre aktører å ta knekken på HRS. Medienes taushet om utfordringen med innvandringen, integreringen og islam får bare enda flere til å reise seg. Mediene har tapt. Deres taushet om det substansielle som Storhaug (og HRS) bringer frem, med desto større fokus på person og slurvete tabber, gir oss bare mer makt.

DU KAN SE STORHAUGS FOREDRAG OG DEBATTEN HER

Løsninger

Så tilbake til Snorre Valen (SV) og løsninger.

HRS har skrevet en rekke notater, rapporter samt en bok (Feminin integrering, som også ble oversatt til engelsk). På begynnelsen av 2000-tallet levde vi 100 prosent etter mottoet «Aldri kritiser uten å ha forslag til tiltak». Men hva skjedde? Jo, i alle våre arbeider listet vi opp tiltak, presise, konkrete og ettergått i minste detalj fra vår side. Ville tiltak X få betydning for Y? Hva sa lovverket? Forskrifter? Hva ville det korrespondere eventuelt kollidere med? Vi sjekket gjerne tiltaksforslag med jurister, politiet, ambassadepersonell eller hvem det nå skulle være ut fra det angitte tiltaket, for å sikre oss at det politisk bare var å trykke på «startknappen».

Men vi tok feil. Det er ikke slik politikken fungerer.

Politiske partier må selv «finne opp» tiltaket. Når vi kom med detaljerte forslag var det jo for det første åpenbart at det kom fra HRS, dertil tilgjengelig for alle, men enda «verre»: FrP var rask på ballen. Og særlig Carl I. Hagen. Så Per Sandberg. Deretter Per-Willy Amundsen. Dermed var løpet kjørt for de andre. Ingen kunne støtte et forslag fremmet fra FrP. Så mye for «demokratiet». Så mye for et velfungerende flerkulturelt og flerreligiøst samfunn.

På gårsdagens debatt fortalte Valen at han som ett av sine første forslag som stortingsrepresentant foreslo at staten ikke skal finansiere noen trossamfunn som diskriminerer kvinner eller homofile. Dette som et tilsvar til at Storhaug mener at den norske stat ikke skal finansiere trossamfunn/organiseringer som utgjør en trussel mot det åpne frie demokratiet. Videre hevdet Valen at det partiet som var mest imot et slikt forslag var FrP, tett fulgt av Høyre, hvorpå han viste til en debatt med Per-Willy Amundsen hvor sistnevnte skulle ha sagt noe slikt som at dette ville være et grovt overgrep mot muslimer.

Men her husker Valen enten litt dårlig eller så snakker han mot bedre vitende. Tvert om hevdet den samme Valen den gang at FrPs utspill om å frata muslimske trossamfunn statsstøtte var hyklersk og «religionsrasisme». I adressa.no (2009) het det:

– Frp leker sekulære og sier at muslimer må fratas statsstøtte om de diskriminerer noen. Samtidig er Frp de hardeste tilhengerne av statskirken, som er den største sammenblandinga av religion og politikk.

I 2010 fremmet FrP et forslag om å forby moskéfinansiering fra ekstreme miljøer. Dette som et svar på at Saudi-Arabia sto (står) for finansiering av både bygging og drift av moskeer og såkalte muslimske «kulturhus» i Norge. Avsløringen kom for øvrig fra HRS, og vi var også aktive og behjelpelig med å få stoppet slike mosképlaner i Tromsø.

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen mener et generelt forbud forbud mot støtte til moskeer fra totalitære, islamistiske regimer som bryter menneskerettighetene må til for å stoppe de som vil føre feil ideologi inn i Norge med pengemakt.

– Det er helt klart for å fremme sin egen avart av islam. En form for islam som er menneskefiendlig, og handler om undertrykkelse med negative holdninger til elementære menneskerettigheter. Dette ser vi at Saudi-Arabia gjør over hele verden, sier Amundsen til NRK.

Da forslaget ble fremlagt for Stortinget stemte ikke SV for.

Selvtillit på verdier

Storhaugs bok ble videre hevdet å fremholde en manglende selvtillit på våre verdier. Dette ble fremholdt både av Snorre Valen og Linda Noor.

Det er i mine øyne en svært freidig påstand.

Da HRS ble opprettet satte vi oss ned og prøvde å definere hvilket verdigrunnlag HRS skulle tuftes på. Det tok oss minst to år å komme frem til hvilke verdier vi mener nasjonen Norge ikke skal gå på akkord med (vi har for øvrig alltid kalt dette grunnleggende verdier eller frihetsverdier, ikke «norske verdier», «kristne verdier» eller «våre verdier», da vi mener verdiene er universiell for åpne, frie demokratier). For oss er dette først og fremst:

• Likestilling (mellom kjønn)
• Likeverd mellom mennesker (uansett etnisk, nasjonal eller religiøs bakgrunn)
• Religiøs frihet (som omhandler retten til å velge religion eller fravelge enhver religion)
• Ytringsfrihet

Det var ingen enkel sak å komme frem til disse verdiene, men vi mente det var særdeles viktig – og samtidig minnet vi samtlige politiske partier om betydningen av å gjøre en slik «verdivurdering». Hvilke verdier vil Norge ikke gå på akkord med i takt med økende innvandring? Hva står nasjonen Norge opp for?

Og igjen, FrP var rask på ballen, neste ut var Arbeiderpartiet. For sistnevnte skriver vi 2011, og det var da Ap’s integreringsutvalg la frem sine tiltak. Utvalgets presisering av samfunnets verdigrunnlag hadde tydelig hentet sin inspirasjon fra HRS:

– Når samfunnet blir mer mangfoldig, må samfunnet være tydelig på sitt samfunnsfundament. Vi mener det sterke norske samfunnsfundamentet bygger på demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Dette fundamentets muligheter og forpliktelser gjelder for alle, uavhengig av etnisitet, religion eller politisk og kulturell tilhørighet. Det er her vi finner verdigrunnlaget for integreringspolitikken, sier Støre.

Skal man ha selvtillit på verdigrunnlaget må man altså kjenne det først. La meg ta en liten test på verdigrunnlaget opp mot islam: Representerer islam likestilling? Representerer islam likeverd? Representerer islam religiøs frihet?Representerer islam ytringsfrihet?

Jeg tror alle ser at vi har en utfordring, men «noen» kan ikke si det høyt. Da er det langt lettere nettopp å hevde at det er «noen» som mangler selvtillit på verdier. Men disse noen har altfor lenge vært våre ledende politikere. Jeg skal ikke påstå at det først og fremst handler om naivitet, jeg tror dessverre det er enda verre: Det er fortsettelsen på det politiske spillet.

Så selv om jeg har stor sans for en politiker som Snorre Valen og mange andre, så tillater jeg meg å etterlyse politisk integritet. Det er mangelvare hos alle politiske partier, der det bare er noen stjerneskudd, eller utskudd, som trer frem. I HRS er vi totalt uinteressert om forslag som bidrar til et velfungerende samfunn kommer fra SV, Ap, FrP eller andre. Vi er ikke interessert i «brede forlik» på Stortinget heller. Vi, og antakelig hele det norske folk, er interessert i tiltak som fungerer.

Det fordrer faktisk to ting: at man kjenner problemkomplekset og har avklart hvilke verdier en ikke går på akkord med. Så gjelder det å stå opp for det.

HRS takker debattdeltakerne og debattleder for en ryddig og sivilisert debatt i går, en debatt til etterfølgelse. Så jeg sier som Snorre Valen sa da han gikk: – Hurra for demokratiet!

Noen lenker til gårsdagens debatt:
Adressa: Storhaug i spissen for bokdebatt med politibevoktning
Aftenposten: Skarpe fronter på debatt om Storhaugs islambok
Nettavisen: Stort sikkerhetsoppbud under Storhaug-debatt
Dagbladet: Står det overhodet noe i den boka som er feil?
Nettavisen: Storhaug: -Er så lei av dere naive politikere
Aftenbladet: Debatt om islam: Nekter å godta at vår tid er forbi

– og kanskje den mest spektakulære: Dagbladet som prøver å diskvalifisere debattleder Fredrik Solvang. Vi ønsket en mest mulig profesjonell debattleder på et betent tema – og debatten ble ledet på forbilledlig vis av Solvang. Dagbladet ser derimot bare problemer. For øvrig litt interessant at etikkeksperten som Dagbladet benytter som sannhetsvitne selv holder en rekke kurs i etikk – som han, etter hva jeg forstår, tar seg betalt for.