Hadia Tajik har foreslått et hijab-forbud i barneskolen og har således stukket hånden inn i et vepsebol.
Student Muniba Ahmad er forutsigbart skuffet over at noen kan finne på å mene noe om hijaben hennes, hhv. religionshistoriker og religionsviter Hiba Khan og Osamah Rajpoot mener Tajik flørter med «ytterste høyrefløy», mens lederen for ekstremistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, har tatt et dypdykk i forskjellige ordbøker for å definere ordet «seksualisering».
Som absolutt ikke har noe med tildekking av kvinner å gjøre, tenk! Det handler nemlig bare om å kle seg sømmelig.
Selve hensikten med å kle seg på en mindre attraktiv måte, om det skulle være å bruke løse bukser fremfor tights, kjoler fremfor bukser, hestehale fremfor stylet hår eller et tøystykke på hodet fremfor åpent hår, er per definisjon å forebygge seksualisering ut fra ens personlige overbevisning om hva som er sømmelig.
Dette lyder jo riktig flott, helt til man husker at dette er den samme Qureshi hvis organisasjon senest i mai gjorde oppmerksom på at miniskjørt er en indirekte invitasjon til seksuell trakassering og voldtekt:
Påstanden er altså at islamsk tildekning av kvinner forebygger og forhindrer seksuell trakassering og voldtekt.
Om Islam Nets kvinnesyn ikke er direkte sjarmerende, later også deres mannssyn mye tilbake å ønske, ettersom man tilsynelatende tror at menn er ute etter å «prøve seg» på enhver kvinne som beveger seg i det offentlige rom. Ordtaket «På seg selv kjenner man andre», rinner en i hu, for seksuell trakassering på åpen gate er ikke veldig vanlig i liberale, likestilte demokratier som Norge.
Men vi er altså liberale, så hvorfor skal vi legge oss borti de helt uskyldige 20 grammene med stoff, som hijaben så moteriktig ble omtalt av tilhengerne på for noen år siden? Bryr det egentlig ikke-muslimer hva muslimske kvinner har på hodet?
Nei, i grunn gjør det ikke det. Det som bryr oss er kvinnesynet som ligger i bunnen og hvilke følger det har for samfunnet som helhet – ikke minst kvinners bevegelsesfrihet i det offentlige rom.
Student Ahmad synger til dels den samme sangen:
For muslimske kvinner som selv velger å bære hijab, er det ikke annet enn en ære å bære hijab. Den fremhever vår verdi og forsterker vår posisjon.
Hvilken posisjon er så det?
Svaret på det får man raskt ved å ta en ørliten kikk på kvinnenes stilling i hele den islamdominerte verden, som de 57 medlemslandene i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Rekk opp hånden alle frie kvinner som ønsker seg en slik tilværelse.
Men la oss ta en titt på Ahmads medsøstres verdi og forsterkede posisjon i samfunnene hvor tildekkingen av kvinner – og det dertilhørende kvinnesynet – er nær sagt total.
I 2009 møttes aktivister fra 17 arabiske land i Kairo på den første regionale konferansen om det som til da hadde vært et tabubelagt tema. Konferansen konkluderte med at arabiske menns seksuelle trakassering i regionen er svært utbredt og får pågå uhindret fordi det ikke er straffbart etter loven, kvinner lar være å rapportere det og fordi myndighetene ignorerer det. Den seksuelle trakasseringen inkluderer beføling og verbale krenkelser, og er en daglig opplevelse for kvinnene i den arabiske regionen. Det gjør at kvinnenes bevegelsesfrihet etterhvert blir innskrenket og tvinger dem vekk fra det offentlige rom.
Og i motsetning til hva som hevdes blir også kvinner som i utgangspunktet er fullt tildekket utsatt for seksuell trakassering fra fremmede menn på åpen gate.
I Egypt har menns seksuelle trakassering antatt en epidemisk karakter. 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. 68 prosent av slik trakassering er verbal. I en FN-studie fra 2013 hadde tallet økt til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling.
Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. De har alle et fellestrekk når det gjelder tildekning av kvinner, for ikke å nevne fravær av miniskjørt.
Og den sømmelige tildekningen gir ingen beskyttelse. Diana Farid i kampanjegruppen Egypt’s Girls are a Red Line, opplyste at selv kvinner som bærer det heldekkende plagget niqab blir trakassert. – Det utgjør ingen forskjell i det hele tatt. De fleste egyptiske kvinner bærer hijab og de fleste av dem har opplevd seksuell trakassering.
Samtidig innrømmet to tredjedeler av de egyptiske mennene at de hadde trakassert kvinner seksuelt. Flertallet var imidlertid av den oppfatning at kvinnene hadde seg selv å takke, altså til tross for at tildekkede egyptiske kvinner daglig blir utsatt for det samme.
I Jemen har hele 90 prosent av kvinnene blitt utsatt for seksuell trakassering. Aktivisten Amal Basha opplyser at 90 prosent av landets kvinner er tildekket fra topp til tå.
En studie fra Libanon viser at mer enn 30 prosent av landets kvinner har blitt seksuelt trakassert.
– Vi har å gjøre med et fenomen som begrenser kvinners bevegelsesfrihet… og truer kvinners deltagelse i alle aspekter av livet, sa den egyptiske aktivisten Nehad Abdul Komsan, som organiserte den aktuelle konferansen med finansiering fra FN.
– De religiøse lederne legger alltid skylden på kvinner, og tvinger dem til å leve i konstant frykt fordi det alltid er noen der ute som følger etter dem, kommenterte Amal Basha. Hun la til: – Hvis en trakasseringssak blir rapportert i Jemen, blander tradisjonelle ledere seg inn for å dekke over episoden, fjerne bevis eller terrorisere offeret.
I følge den saudiske aktivisten Majid al-Eissa rapporterer også de fullstendig tildekkede og tilnærmet totaltsegregerte kvinnene i Saudi Arabia om seksuell trakassering. Han organisasjon, the National Family Safety Program, arbeider for å innføre en lov som kriminaliserer vold mot kvinner i det konservative, muslimske landet der flørting ofte ender i regelrette overfall.
Sosiologen Said Sadek ved det amerikanske universitetet i Kairo setter fingeren på det virkelige problemet: en islamsk konservatisme – av den arten Islam Net og flere norske moskèer samt talspersoner bekjenner seg til – som har vært på fremmarsj siden slutten av 1960-tallet og gamle patriarkalske holdninger.
– Religiøs fundamentalisme økte og fundamentalisene begynte å gå målrettet etter kvinner. De vil at kvinnene skal gå tilbake til hjemmet og ikke arbeide ute. Den patriarkalske kulturen aksepterer ikke at kvinner er høyere på rangstigen enn menn, som at noen kvinner har utdannelse og får arbeid, mens noen menn blir liggende etter, så en måte å utligne status på er å sjokkere kvinner og påtvinge dem en seksuell situasjon alle steder. Dette er ikke faraoenes kultur; det er beduinenes kultur, forklarte Sadek.
For øvrig glemmer tilhengerne av tildekning å nevne at det ikke bare er miniskjørt som utgjør en indirekte invitasjon til seksuell trakassering og voldtekt. For trang niqab kan også gjøre susen.
I 2012 stilte BBC en gruppe egyptiske tenåringsgutter om deres mening om at flere jenter/kvinner ble seksuelt overfalt i en park av en guttegjeng. De fikk svar på tiltale, kvinnene hadde brakt det over seg selv:
– Hvis jentene kledde seg respektabelt ville ingen røre dem, sa en. – Det er måten de kler seg på som får guttene til å gå til dem. Jentene kom hit og ville dette – selv kvinner i niqab [plagg som dekker hele ansiktet bortsett fra øynene, og som regel bæres sammen med en svart kappe som dekker hele kroppen], forklarte han.
De mente da også at guttene ikke kunne klandres for de seksuelle overgrepene og at det er forskjell på kvinner som bærer løse niqaber og trange niqaber. – En kvinne som bærer trang niqab er ute etter det, opplyste de unge herrer.
Disse guttenes holdninger er et av de glade resultatene av den kvinnefiendtlige tankegangen bak blant annet tildekking av kvinner.
Også i Iran er hijab påbudt uten at det hjelper stort, snarere tvert i mot: – Hijab har gjort den seksuelle trakasseringen i Iran verre, skriver the Guardians korrespondent i den uavhengige mediaorganisasjonen Tehran Bureau.
Korrespondenten påpeker paradokset: Mens kvinner gjemmer hver eneste del av kroppen unntatt sine ansikt og hender, øker den åpenlyse seksuelle trakasseringen, ikke omvendt. Det er åpen jaktsesong på landets kvinner hele året.
Den voldsomme stirringen på åpen gate følges ofte av lyder, fortsetter hun. Mennene smatter med tungen eller lager kysselyder ut i luften. Hun er i det hele tatt overrasket over alle lydene den menneskelige munnen kan lage: plystring, hissing, smatting, slikking, stønning. Av og til kommer mannen bakfra og lager hisselyder direkte i kvinnens øre, av og til kaster mannen seg rundt og gjør det samme akkurat i det man tilfeldigvis passerer hverandre på gaten.
– Hver gang sender det frastøtende uttrykket for ubehersket lyst grøsninger nedover ryggraden min, skriver hun. Ikke sjelden tyr mennene til verbal trakassering og profaniteter i tillegg.
Å bli forfulgt av menn til fots eller i biler er heller ikke uvanlig:
– Seksuell trakassering på offentlige steder er en hverdagsforeteelse i Iran, konstaterer korrespondenten. Hun trodde først at hennes utenlandske utseende og liberale klesstil var årsaken, men det viste seg at unge kvinner med forskjellig stil og bakgrunn blir utsatt for akkurat det samme. Det hele skjer på åpen gate i fullt dagslys.
Også intervjuobjektene i Guardians artikkel er blitt foret med den samme påstanden som nå jevnlig blir fremsatt av muslimske ledere, organisasjoner og deres støtter i Europa: at hijab er til for å beskytte kvinnen mot menns begjær.
Under oppveksten i et islamsk land hvor hijab ikke er påbudt, har f.eks. 26 år gamle Sahar alltid blitt fortalt at kvinnens kropp er «awra» (intime deler av kroppen som må tildekkes) som kan spre «fitna» (sosialt kaos) blant menn. Sahar er ikke fra Iran, men hun har studert i Teheran et år. – Men da jeg kom til Iran, hvor hijab er påbudt, ble jeg fortsatt trakassert på åpen gate. Menn stirrer aggressivt på meg, snakker til meg, kaller meg ting. Jeg føler meg naken og verdiløs, sier hun.
Å endre påkledning løste ikke problemet. Sahar trodde at en chador ville beskytte henne, men en dag ble hun vitne til at andre kvinner i chador ble trakassert og innså at menn fortsatt ville jakte på henne uansett hva hun var kledd i. Det holder at hun er kvinne.
Den 23 år gamle kjemistudenten Aisha mener det hele skyldes kjønnssegreringen som praktiseres i Iran og som stadig flere i Europa dessverre tar til orde for at bør innføres i visse tilfeller her.
– Jenter og gutter blir skilt fra hverandre fra barneskolen og til slutten av obligatorisk utdannelse. De får aldri en sjanse til å interagere og når de plutselig får det, kan de ikke føre en normal konversasjon. Det er som om enhver interagering er indirekte seksuell, sier hun.
Det blir argumentert for at å kjøre forbi, plystre, rope eller invitere kvinner inn i bilen er iranske menns måte å sjekke kvinner på. I fraværet av barer, klubber eller andre steder hvor begge kjønn kan omgås sosialt, blir gater, parker og kollektivtransport et sted for flørting. Bare med den forskjellen at seksuell trakassering ikke er flørting.
– Det er som en jakt hvor hele byen blir en gigantisk jaktmark. For kvinner kan en tur på gaten bli en smertefull, skremmende erfaring, fortsetter the Guardians korrespondent.
Å sitte alene på en parkbenk anses som en åpen invitasjon, forteller den 20 år gamle franske studenten Lucille, som ble seksuelt trakassert av en mann som først høflig spurte om å få slå seg ned. Mennenes atferd utfolder seg i fullt dagslys, tilsynelatende med alles godkjennelse. Myndighetene som etter sigende skal beskytte kvinner griper ikke inn.
Kvinnenes følelse av innskrenkelse og hjelpeløshet er overveldende. Fordi det ikke dreier seg om voldelige angrep, føler kvinnene at de ikke kan verge seg mot fenomenet. Siden mennenes atferd ikke medfører noe sosialt stigma eller straff, er de frie til å forfølge og beføle kvinner i full offentlighet og folks påsyn, mens Irans moralpoliti i stedet arresterer kvinner for å ha på hijaben feil eller for stramme bukser.
Det eneste forsvaret iranske kvinner har mot menn som seksuelt trakasserer dem, er en annen mann. Da blir hun brått hans eiendom som ingen annen mann har lov til å plage eller berøre.
Når Guardian-korrespondenten spør iranske menn om hva de tenker om saken, møter hun en rekke interessante reaksjoner. De blir pinlig berørt og endrer samtaleemnet eller de rettferdiggjør det med at det ikke er seksuell trakassering, men flørting. En sjelden gang erkjenner de problemet. Men når hun konfronterer dem med den psykiske byrden iranske kvinner bærer, blir det som regel møtt med uforstående blikk eller benektelse.
Så tenker du kanskje at dette bare er et utslag av ekstrem-islam, men da bør du tenke om igjen. Senest i september inviterte de norske organisasjonene Visjon Forum, Mira-Senteret og Pakistansk familienettverk til debattmøte, hvor de blant annet ville diskutere hijab utfra denne spenstige vinkelen: «Islamofobi og forakt mot hijab – et uttrykk for rasisme?»
Offentligheten har i årevis blitt fortalt at hijab beskytter kvinner fra menns blikk eller seksuelle tilnærmelser, samt mot objektisering og seksualisering av kvinner. Som vi her har sett, er dette langt fra tilfelle. Påstanden impliserer dessuten at kvinner er ansvarlige for mannens seksualitet og/eller påfølgende handling.
Det kan derfor tenkes at forakt for eller misnøye med hijab og tankegangen bak tildekking av kvinner i stedet er uttrykk for legitim og velfundert skepsis, bekymring og sunn fornuft.
Heldigvis finnes det modige menn og kvinner både i den muslimske verden og i Vesten som forsøker å få den utbredte seksuelle trakasseringen og det dertilhørende ufyselige kvinnesynet på dagsorden.
I liberale, likestilte land som Norge står imidlertid organisasjoner som Islam Net og andre som deler deres syn på dette området fritt til å spre de samme avskyelige holdningene videre til unge muslimer.
Men er ikke dette hovedsakelig et problem for muslimske kvinner? Nei, det er ikke det. Hijab og øvrig tilsløring er et symbol og som symboler flest har det to funksjoner: Det viser hva brukerne er og dermed hva alle ikke-brukere er. Tatt i betraktning det bakenforliggende kvinnesynet, får symbolikken og tankegangen bak konsekvenser for alle kvinner.
Å forsvare det symbolske uttrykket for en foreldet, misogyn tankegang er ganske enkelt å bidra til at patrialkalske samfunns seksualiserte, kvinnefiendtlige tankegang får befeste seg ytterligere i Norge.
For det er bare å innse det, får holdningene som ligger til grunn for tildekking av kvinner i det offentlige rom utbre seg, vil etterhvert ikke engang burka være nok til at kvinner får gå i fred på gaten. Med mindre den er tilstrekkelig løs i snippen da, selvsagt.