Finansavisens journalist Ole Asbjørn Ness, selv forfatter og islamkyndig, anmelder Hege Storhaugs islambok. Det er ikke småtteri Ness slår fast: «Hege Storhaug skriver seg med denne boken inn i norsk litteraturhistorie.»
Ness mener at kulturradikale Arnulf Øverland, forfatter av foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», som han ble blasfemitiltalt for (frikjent i 1933) «ville vært stolt av henne». Han skriver videre at «Anmeldere flest og prateklassen vil lyse henne i bann slik de alltid gjør når en klassiker melder sin ankomst».
Anmeldelsen i Finansavisen (lørdag, ikke på nett), er en hyllest av Storhaugs bok, Islam. Den 11. landeplage, der Ness samtidig tar et oppgjør med de «pene salongene». Under tittelen «Hege Storhaug hater imamer og elsker muslimer» åpner Ness med et bilde. Forestill deg at en afroamerikaner reiste til Sør-Afrika under apartheidregimet, og ved tilbakekomst til USA rapporterte om et konsekvent undertrykkende system basert på rase. Beskjeden fra kritikerne var at han burde være mer nyansert. Ville han blitt opprørt? Ville han også blitt opprørt over at stadig flere apartheidtilhengere innvandret til USA og forfektet at apartheidideologien var til det beste for et samfunn?
(saken fortsetter under bildet)
Boken går nå i 6. opplag, totalt 22 000 bøker.
Ness mener Storhaug er det nærmeste Norge kommer en slik afro-amerikaner. For Storhaug handler det dog om opprørthet over et kjønnsapartheid som er importert til Norge og Europa. For sin frihetskamp mot vår tids nye mørkekrefter, må Storhaug i Norge «bare leve på hemmelig adresse, med politibeskyttelse på alle offentlige opptredener, og med jevnlig brunbeising og latterliggjøring i norske medier», skriver Ness, som understreker at han har lest «titalls bøker om islam».
Ness nevner eksempelvis Bruddet av Kari Vogt og Anders Heger, der forfatterne ikke klarer å «forklare hvor den (islamismen) kommer fra. Den er en sykdom i islam, en brann i islams hus. En midlertidig galskap. Bare man får stoppet disse ekstremistene som vil bruke vold, så trer det egentlige islam frem, og det er bra».
Ness peker på at Storhaug viser hvor volden og ekstremismen kommer fra. Det handler Muhammeds tid i Medina som voldelig leder:
«Alle skriftstedene må tolkes i lys av Muhammeds liv, og han var en kriger. Krigsfanger ble ved flere anledninger slaktet, kvinner og barn solgt som slaver og kritikere drept. Et eksempel til etterfølgelse?»
Ness mener at «å sammenlikne Jesus med Muhammed er litt som å sammenlikne Gandhi med Djengis Khan. Betydningsfulle politiske størrelser, med ulik strategi, for å si det pent». At islam ikke har noe med islam å gjøre, slik det gjerne hevdes fra en del hold, mener Ness at Storhaug har parkert. Enten det er Den islamske staten, Edrogan, Boko Haram eller Taliban, «alle de autoritære gærningene, kan faktisk ett og annet om islam».
I boken bruker Storhaug «godteposen» som et bilde på islams to ansikt:
«Islam har to ansikter. Et fredelig som blir hentet frem for å vise oss hvordan islam egentlig er. Og et krigersk som har forrang. En godtepose er bildet Storhaug velger, hvor vi bare blir servert de søte bitene.
Storhaug byr på det sure.»
Ness trekker frem at Storhaug advarer sterkest mot ikke-voldelige krefter i islams hus som kjemper mot frihetsverdiene:
«Hun argumenterer for at islams hus ikke er noe trivelig sted i utgangspunktet. Det er et sted der kvinner underordnes menn, hvor hån av profeten er ansett som den verste av alle forbrytelser, hvor den samme profeten har gitt innspill til alle livets områder. Gode muslimske menn skal for eksempel ikke bruke silkeslips, profeten var ikke noen tilhenger av silke for menn.
Det er komisk, men nåde den som gjør en morsomhet av det.»
Ness viser også til bøker fra Esposito og Lewis:
«Det nye i Storhaugs bok ligger i helheten. Hun våger å sette puslebitene sammen: Islam er årsak til problemene, ikke en del av løsningen. Alle har hatt det på tungen, endelig er det en som er modig nok til å si det, uten at det egentlig er fremmedfrykt som taler.»
Selvfølgelig kunne boken vært mer nyansert, som også mange andre bøker kunne vært, sier Ness, og fortsetter slik: «men å etterlyse en mer nyansert bok om islam fra Hege Storhaug er litt som å be en jøde som har besøkt Auschwitz om å skrive nyansert om nazismen. (…) Hennes styrke er engasjementet: Denne boken er et rop, vi må våkne. Vi må ikke tåle så inderlig vel, den uretten som rammer kvinner og muslimer i islams navn».
Morgenbladet prøvde å avfeie Storhaug under tittelen «Farvel Storhaug», signert Olav Elgvin, som leste boken «pinlig vrangt», skriver Ness, som er av en noe annen oppfatning:
«I Norge er Hege Storhaug debatten, og Morgenbladet er p.t. utmeldt. (…) Arnulf Øverland ville vært stolt av henne. Kulturradikalismen er død i Dagbladet, men denne boken gjør den levende igjen utenfor den avisens politiske korrekte ortodoksi. Fritenkerne blant oss må applaudere det.
Hege Storhaug viser at hun avskyr imamer, men elske muslimer. Muslimer fortjener bedre enn den overtroiske, fordomsfulle og trangsynte suppa som har kokt siden 600-tallet, mener hun. Det kan være at hun har et poeng.»
Fritenkeren og forfatteren Ness mener også at boken er skrevet i «et enkelt, medrivende språk».
Dersom Finansavisen hadde kastet terningen, ser det ut til at antall øyne ville medført anfall hos anti-Storhaugene, som aldri maser om annet enn «alle feilene» hun angivelig gjør: som f.eks. å være «Fjordman-tilhenger» (nei, har hun fortalt, til ingen nytte), at hun tilsynelatende har deltatt i et «fellesintervju» med bl.a. Fjordman, Bat Ye’or, Lars Hedegaard (nei, hun satt på kontoret i Oslo og ble intervjuet per e-post, men de døve hører ikke), at hun er tilhenger av «Eurabia-teorien» (nei, sier hun, uten at det hjelper) og ikke minst: hun er jo så «uetterrettelig når det gjelder tall». Sistnevnte gikk til og med Kjell Erik Eilertsen (Finansavisen, som har drevet frem innvandringsregnskapet på bakgrunn av SSB-tall sammen med Ole Asbjørn Ness) i et forsvar til Hege Storhaug på den åpne facebook-profilen til Kjetil Rolness.
Det er med andre ord lite som endrer seg. Vi beviser gang på gang i den offentlige samtalen at vi ikke kan benytte uenighet konstruktivt. Personangrep derimot, det blir stadig flere nedrig dyktig på. Det er en kjedelig utvikling.