SV-leder Audun Lysbakken mener at Sverige har vært et lys i Europa og at nabolandets forsøk på å stenge grensene ikke er et «uttrykk for en feilslått politikk».
– Solidariske krefter i Europa kunne ha funnet sammen og løst problemene, men i stedet har det kommet en lokal Per Sandberg i hvert enkelt land og fått bestemme. Det er en fallitterklæring for det europeiske samarbeidet, sier han.
Lysbakken sier han forstår at Sverige ikke lenger klarer å ta imot så mange flyktninger som landet til nå har gjort.
– Men det viser jo ikke at den svenske politikken har vært feil, sier han.
La oss derfor ta en titt på Sveriges vellykkede politikk og hva vi i så fall risikerer hvis SV får mer innflytelse på særlig norsk innvandringspolitikk enn det vesle partiet allerede har hatt.
Faksimile: Hegnar.no
Sverige, som hittil i år har registrert over 100.000 asylsøkere, har allerede boligmangel. I 246 av landets 290 kommuner er det mangel på utleieleiligheter. Gjennomsnittlig ventetid for en ettromsleilighet er nå på 2,5 år, 3,4 år for en fireroms. Hele 158 kommuner opplyser at de har for få leiligheter for ungdom, noe som ifølge Hyresgästföreningen er det høyeste antallet noensinne.
Arbeidsledigheten i april 2015 var på 7,8 prosent for landet som helhet, blant ungdom 23,9 prosent. Det er allerede mangel på ufaglærte arbeidsplasser, som i dag er anslått til å utgjøre små 2,5 prosent av arbeidsmarkedet.
Samtidig står Sverige som Norge overfor en eldrebølge. Det blir kostbart, men det blir ikke asylinnvandrerne som betaler for den. Innvandrere utgjør 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag.
I oktober anslo den svenske regjeringen at de direkte kostnadene for årets asylinnvandring vil komme opp i 27,5 milliarder kroner og øke til 60 milliarder kroner i 2016. Det er 6,4 prosent av statsbudsjettet eller nesten like mye som hele driften av det svenske helsevesenet. I 2017 forventes kostnadene å øke til 73 milliarder. Alene det siste beløpet vil legge beslag på all skatteinngang – avgifter ikke medregnet – fra rundt 750.000 gjennomsnittlige svenske skattebetalere i full jobb.
– Man er nesten uintelligent hvis man ikke er bekymret nå, uttalte ekspert på internasjonal migrasjon og forsker på økonomiske konsekvenser av- og holdninger til innvandring ved Handelshögskolan ved Gøteborgs universitet, Joakim Ruist, i november. Han la til at utgiftene aldri kommer til å bli tilbakebetalt – selv om asylinnvandrerne skulle finne seg et arbeid – og at de som tror det bedriver ønsketenking:
– Pengene blir ikke tilbakebetalt. Det er ikke skjedd historisk og det kommer slett ikke til å skje fremover, sa han til Jyllands-Posten og påpekte mangelen på arbeidsplasser for ufaglærte/uutdannede. Mottaket av asylsøkere vil føre til at det blir mindre penger til skole, sykehus og pleie av eldre, konkluderer Ruist.
Og hvordan ser mulighetene ut for at asylinnvandrere skal finne seg et arbeid? Omtrent sånn: en granskning avisen Dagens Nyheter (DN) gjorde våren 2015 viste at asylsøkere har store problemer med å komme inn på det svenske arbeidsmarkedet. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.
Det samme er for øvrig tilfelle i Norge og Danmark, så når våre egne politikere snakker varmt om at dette går fint fordi asylinnvandrerne nå skal komme raskt i arbeid, er det greit å ha dette i bakhodet:
I Norge viser tallene at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer i uka. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent av asylsøkerne i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
I Danmark er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet.
De som av uransakelige årsaker fortsatt skulle tro at den enorme asylinnvandringen er økonomisk lønnsom og/eller vil føre til – som det så smukt heter – «flere varme hender i eldreomsorgen», kan ta seg en titt på tilstanden i Malmö, Sveriges multikulturelle utstillingsvindu:
- Nesten halvparten av Malmø kommunes befolkning er under 35 år, 31 prosent er innvandrere og 11 prosent barn av innvandrere.
- Arbeidsledigheten i juli var på 15 prosent, mot Sveriges 7,7 prosent.
- 27 prosent av alle ansatte jobber i kommunen, tilsvarende 1,5 ganger landsgjennomsnittet.
- 70 prosent av befolkningen i arbeidssfør alder jobber, mot 80 prosent i Sverige generelt.
- 79 prosent av dem som er født i Sverige er sysselsatt, mot 54 prosent av innvandrerne.
- Målt i andelen elever som forlater grunnskolen med gode nok karakter til å gå på videregående skole, rangeres Malmø som nummer 281 av 290 kommuner.
- Malmø er den kommunen med størst barnefattigdom.
- Malmø betaler nest mest i sosialbidrag per innbygger av alle svenske kommuner.
- Byen genererer 10 milliarder kroner i skatteinntekter årlig, og er avhengig av over 4 milliarder i statlige subsidier årlig.
- Malmøs gjennomsnittlige skattekraft per innbygger har falt fra 2 prosent under landsgjennomsnittet i 1994 til 16 prosent under snittet i dag.
Resten av Sverige finansierer Malmø, fastslår nasjonaløkonomen Tino Sanandaji, som mener at hvis man skal diskutere Malmø, så kan en ikke unngå se på hvilken rolle innvandringen spiller. – Hvis det virkelig er slik at innvandring av mennesker fra den tredje verden lønner seg på lang sikt og gjør Sverige rikere, burde dette ha materialisert seg i Malmø. Allerede for 25 år siden hadde Malmø like mange innvandrere som resten av Sverige har i dag, sa han til Finansavisen. Ifølge det svenske statistikkbyrået, SCB, hadde svenskfødte i 2012 en arbeids- og selskapsinntekt på rundt 240 000 kroner, mens tilsvarende for innvandrere var 141 300 kroner. Så til tross for at andelen innvandrere i arbeidsfør alder er høyere enn befolkningen ellers, er altså arbeidsinntektene 41 prosent lavere.
Den økonomiske utviklingen i Malmö bekrefter mao rapportene fra Brochmann-utvalget og samfunnsanalysebyrået Agenda Kaupang: skatteinntektene går ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.
– Om dagens flyktningsstrømmer består knekker statsfinansene. De ansvarlige politikerne viser ingen innsikt om dette, skriver sjefredaktør Jon Åsberg i Affärsvärlden og kunne like gjerne snakket om Norge.
For Sverige kan vel bare gjøre som Lysbakkens Norge og riste litt hardere på pengetreet sitt? Beklageligvis har pengetreet – og så helt uforutsett, da! – visnet:
– I min tolkning er [penge]kassen tom. Og det ser ikke bedre ut nå enn i høst, snarere tvert imot. Det er tomt for penger, sa finansminister Magdalena Andersson (S) i januar 2015.
Og det var altså 11 måneder før svenske myndigheter i et brev til EUs medlemsstater kastet inn håndkledet og innrømmet det enhver med bena på bakken – altså ikke Audun Lysbakken – kunne se med det blotte øyet: Den enorme tilstrømmingen av asylsøkere til Sverige er en seriøs trussel mot den offentlige orden og landets indre sikkerhet. – Den truer selve det svenske samfunns evne til å fungere, skrev regjeringen.
I brevet advares det om at svenske myndigheter er under «ekstremt press» og hittil ikke har kontroll med de som har ankommet Sverige. Den svenske regjeringen skrev at menneskestrømmen er blandet og kan inkludere flyktninger økonomiske migranter, potensielle kriminelle som f.eks. smuglere, menneskesmuglere eller ofre for forbrytelser.
Den svenske regjeringen beskriver videre alvorlige problemer med å skaffe boliger, helsetjeneste og undervisning til alle som ankommer landet.
Da hadde svenske myndigheter allerede satt landet i en situasjon hvor man mangler 45.000 mottaksplasser bare for i år og hvor 40.000 bor allerede i telt.
– Sverige kan ikke lenger garantere boliger til alle flyktningene som kommer, sa innvandringsminister Morgan Johansson (S) i forrige uke og la til at også Sverige har grenser for hva det klarer. – Og der er vi nå, la han til.
Og om det svenske pengetreet er ikke lenger hva det engang var, så er heller ikke Folkhemmet det.
I innvandrertette byer og forsteder brer lovløsheten seg, islamismen og klanmentaliteten likeså. Parallellt skjer segregeringen av det svenske samfunnet raskt. I Sverige er det såkalte vippepunktet – når majoritetsbefolkningen begynner å flytte – for andelen ikke-vestlige innvandrere så lavt som 3-4 prosent.
Staten har abdisert, skriver Svenska Dagbladets Ivar Arpi:
I augusti i år attackerades en polisbuss med handgranat i Tumba utanför Stockholm. I den satt poliser. Det var ren tur att ingen dog. Det pågår ett krig mot polisen i Sveriges utanförskapsområden. I dessa områden luras poliser ofta in i bakhåll. Brandkår och ambulans väntar med att åka på larm tills de har poliseskort. Till vissa adresser undviker polisen själva att åka, om de inte har med sig en poliseskort. Denna nya, råa brottslighet är en mycket allvarlig konsekvens av den misslyckade integrationen. Och staten har abdikerat där den behövs som mest. I tomrummet har kriminella gäng tagit över.
Man har ikke engang kontroll i landets rettssaler lenger:
Ännu värre är att övergrepp i rättssak ökar konstant. År 2014 anmäldes omkring 5 000 fall av övergrepp i rättssak, vilket var en ökning med två procent jämfört med 2013 (BRÅ, 2015). Vad sker med tilliten till rättsstaten om man inte kan garantera säkerheten för vittnen och brottsoffer?
Klanmentalitet er på fremmarsj og det er ikke den svenske av slagsen – den Sverige i likhet med sine naboland har brukt over tusen år på å kvitte seg med – som har våknet. Den er kommet med det den svenske eliten mener er økonomisk, sosialt og kulturelt gunstig for Sverige:
Regeringen nämner inte heller med ett ord hur det framväxande klansamhället i Sverige anknyter till den organiserade brottsligheten. Eftersom de nämner polisarbetet mot maffian i Södertälje som en förebild för vidare insatser borde de även ha tagit med klanaspekten. Den organiserade brottsligheten göds av en klanmentalitet. Man håller ihop. I Södertälje var även politiker involverade. Och lojaliteten mot de egna gör även att färre vill vittna. Risken för repressalier är för stor. Rättskipningen flyttas från staten till ett parallellt system. Regeringen borde därför ha presenterat utökade vittnesskyddsprogram och möjlighet för vittnen till grova brott att vara anonyma. Det löser inte alla problem, och det finns risker med det, men det är ett nödvändigt steg.
Och det är ur samma miljö som unga rekryteras till jihadism och brottslighet. Det är ofta samma individer som lockas, enligt integrationspolisen Ulf Boström i Göteborg (GP 17/11). Många av dem som åker ned från Sverige för att strida för IS har kriminell bakgrund. Problemen hänger ihop.
I mai advarte Peter Santesson i Skånska Dagbladet om det samme:
Tidigare var detta en fråga som bara engagerade specialintresserade socialantropologer. Men klanstrukturer har på senare tid dykt upp i Sverige. I senaste numret av tidningen Fokus beskrivs hur den organiserade brottsligheten i Södertälje domineras av en handfull släkter.
Det är en skrämmande skildring av förgreningar som penetrerar hela lokalsamhället, ända in i politiken och myndighetsvärlden. Staten börjar vittra vid mötet med klanlogiken när den inte förmår hålla emot. Här krävs kunskap om hur man ska motverka detta uråldriga fenomen som nu är tillbaka.
Men blås i dem, de er sikkert bare lokale Per Sandbergere, for å si det med herr SV-lederens bevingede ord.
Sandbergere står i kø i Sverige, nemlig. Som for eksempel statskanalen Sveriges Televisjon (SVT) som skriver at den væpnede volden i Sverige eskalerer og at fem ganger så mange har blitt skadet eller drept i skyteepisoder i svenske byer enn i de øvrige nordiske landene. SVT beskriver situasjonen i Lysbakkens lysende land som ekstrem i forhold til Danmark, Norge og Finland.
Det er stort sprik i antallet skuddskadede i svenske storbyer kontra København, Oslo og Helsingfors i perioden 2010 til første halvår i 2015:
Stockholm 189
Göteborg 109
Malmö 63
Köpenhamn 30
Oslo 30
Helsingfors 10 (cirka)
Antall drepte i skuddløsninger i samme periode er 21 i Stockholm, 17 i Göteborg og 7 i Malmö, mens tallene for København, Oslo og Helsingfors er hhv. 6, 3 og 2.
I oktober 2014 oppgraderte det svenske Rikskriminalpolitiet boligområdene hvor de ikke kan opprettholde lov og orden til 55. I disse områdene anses kriminelle nettverk å ha stor negativ påvirkning på omgivelsene og preges av at oppgjør mellom kriminelle kan resultere i skuddløsning på åpen gate.
Det handlar om stadsdelar som präglas av ”öppen narkotikaförsäljning, kriminella uppgörelser som yttrar sig i grova våldsyttringar på allmän plats, olika former av utpressning och otillåten påverkan samt utåtagerande missnöje mot samhället”. Utvecklingen i områdena har medfört att det är svårt att utreda de brott som begås där.
Dessutom läser vi om fler och fler stadsdelar där poliser, brandkår, ambulanser, brevbärare, parkeringsvakter, budbilar och journalister har fått det svårare att arbeta. Hot och stenkastning har ökat.
– Vi holder på å miste grepet, sa etterforskningsleder Jacob Ekström i politiet.
– Vi håller på att tappa greppet. Den sista banken flyttade när någon skickade in raketer så att den brandskadades. Apoteket rånades gång på gång, och de tröttnade till slut. Försäkringskassan har flyttat därifrån. Det kastas sten på polis, ambulans och brandmän flera gånger i månaden – men det blir inga nyheter av sånt längre.
Orden är polisen Jacob Ekströms. Han talar om Rinkeby och Tensta.
– Om vi jagar en bil så kan den köra till vissa adresser i Tensta dit en ensam polisbil inte kan följa efter – för då blir det stenkastning eller upplopp. Det är no-go-areas. Vi når inte dit, fortsätter han.
Forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet på Brottsförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, bekrefter eksistensen av slike enklaver:
– Ja, det är rätt sensationellt att det finns enklaver i Sverige där svensk lag inte längre gäller, säger han långsamt och eftertänksamt.
Blant de identifiserte sonene er innvandrertette boligområder som Rinkeby/Tensta og Alby/Fitja i Stockholm, Bergsjön og Biskopgården i Gøteborg, Koppargården i Landskrona og Herrgården/Rosengård i Malmø.
I disse 55 områdene har politiet liten mulighet til å stanse kriminaliteten, da politiutrykninger møtes av stenkast og etterforskningen vanskeliggjøres av at folk ikke vil vitne, hvis de i det hele tatt anmelder.
Det er ikke bare politiet som blir angrepet i de aktuelle områdene. Også redningspersonell som ambulanser og brannutrykning blir jevnlig møtt med stenkast og aggressive ungdommer og unge menn når de ankommer. I perioder har hverken brannbiler eller ambulanser rykket inn i områder som Rosengård og Rinkeby uten politieskorte. Arbeidsforholdene for sistnevnte er blitt så ille at Ambulanseforbundet ved ordfører Henrik Johansson faktisk har krevd militærutrustning for de ansatte:
Han förklarar att förbundet i första hand vill att larmcentral och ambulanser ska ha tillgång till de uppgifter som polisen har om personer som kan misstänkas vara våldsamma eller har vapen. Men förbundet vill även att det införs vad Henrik Johansson kallar taktiska enheter.
– Akutsjukvårdare som är förberedda att åka in i en hetzon. De har kravallhjälm, skottsäker väst, benskydd och hölsterförpackning. De har en utrustning som är anpassad för att kunna jobba i en sådan miljö. De har naturligtvis också gasmask.
Brannmennenes Riksforbund krevde allerede i 2009 en lovendring for å få slutt på den jevnlige steinkastingen og andre angrep brannpersonell blir utsatt for under slukningsarbeid i de aktuelle områdene.
I perioder kjører hverken ambulanser eller brannbiler inn i disse områdene uten politieskorte.
I tillegg kommer andre offentlige tjenester som postlevering og busslinjer. I september meldte fraktselskapet DB Schenker at de ville slutte å levere i Rinkeby etter at selskapets sjåfører hadde blitt utsatt for mishandling, ran og steinkasting. Først etter å ha innført omfattende sikkerhetsrutiner gjenopptok man leveringen. Det svenske postverket har i perioder stått overfor tilsvarende problemer i Seved i Malmø, hvor personalet har fått voldsalarm etter gjentatte episoder med trakassering i området. I Koppargården i Landskrona skal politiet begynne å loggføre forbrytere uten å gå ut av bilene fordi området er blitt for utrygt for dem.
Tilværelsen er ikke så mye bedre for de lovlydige og integreringsvillige som av forskjellige årsaker er nødt til å bo i disse områdene. De har fått den islamske fundamentalismen å slite med i tillegg.
I sommer sto derfor flere Per Sandbergere, som blant andre hadde navn som Zeliha Dagli, Gulan Avci og Amineh Kakabaveh, frem med krav om at myndigheter og det øvrige samfunn nå griper mot islamistenes fremmarsj i svenske forsteder. Sandbergere som de er ble de naturligvis beskyldt for rasisme og islamofobi av Lysbakkens meningsfeller i SVs søsterparti Vänsterpartiet. Interessant nok har de to første bakgrunn fra nettopp Vänsterpartiet, mens Kakabaveh stadig sitter i Riksdagen for samme.
Alle tre fortalte at moderne krefter i innvandrermiljøene i årevis har advart om trusselen fra politisk islam uten å ha fått noe gehør hos svenske makthavere.
– Vi ville aldri akseptert at svenske kvinner eller jenter ble holdt som gisler og fikk sine friheter innskrenket. Hvorfor tillater vi det å skje i Husby, Rinkeby og andre forsteder?, spurte ordfører for Sveriges liberalfeministiske kvinneforbund Gulan Avci.
Kvinner og jenter er de første ofrene for fundamentalister som søker å påtvinge omgivelsene sitt levevis i svenske forsteder. Enkelte steder går såkalt sedelighetspoliti rundt i boligområdene og sentrum og oppfordrer små jenter til å iføre seg hijab. De stopper jenter for å ha på seg «feil klær» eller fordi de viser seg utendørs alene. Fenomenet er for lengst observert i Danmark, hvor kriminelle og fundamentalistiske miljøer nå overlapper hverandre. Beryktede islamistiske grupper som f.eks. Hizb Ut-Tahrir bruker innvandrerbander og kriminelle til å utbre shariasoner og påtvinge beboerne i ghettoområder sine ekstreme religiøse synspunkter.
– I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Vänsterpartisten Amineh Kakabaveh, som har grunnlagt den svenske avdelingen av den franske organisasjonen Hverken hore eller underdanig. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, fortsatte hun.
Kakabaveh fortalte om tobarnsmoren Seve Saleh, som har bodd i Husby i 13 år og mener at forstaden blir mer og mer lik Afghanistan. På skolen blir barna hennes irettesatt av fundamentalistenes barn. Islamister og fundamentalister sier til den lokale ungdommen at de må tilsløre seg, at svensk mat er haram og at de må lese koranen. Voksne muslimske kvinner med en annen livsstil enn islamistene blir irettesatt av islamister på åpen gate for hvordan de lever.
– Situasjonen er den samme i andre forsteder som Tensta, Rinkeby, Alby, Fittja, Rosengård, Bergsjön, Angered osv, skrev Kakabaveh og påpekte at den undertrykkende og kvinnefiendtlige æreskulturen skaper jihadister, som i guds navn kriger mot demokrati og for et mannlig diktatur:
Kvinnoförtrycket i Husby och många stadsdelar i Järvaområdet är allt mer kvävande, det finns ingen frihet här längre.
De flesta är oroliga för att fler kan rekryteras till jihadrörelsen Daeash/IS, men tycker att engagemanget är litet från myndigheterna.
Numera odlar våra manliga enklaver i förorterna inte bara hederskulturer som diskriminerar tusentals kvinnor, homosexuella och ungdomar utan de odlar förtryckarkulturer som kan skapa fler jihadkrigare, krigare mot demokrati och för en manlig diktatur, i guds namn dessutom.
Så langt den innvandringspolitiske stoda i Sverige – før inntaket av de forventede 360.000 nye asylsøkerne fra de overveiende samme regioner i løpet av inneværende år og neste.
Hvis Audun Lysbakken ikke oppfatter dette som et uttrykk for en fullstendig feilslått politikk – på absolutt alle måter – så forteller det svært mye om hvor politisk ansvarlige Lysbakken og meningsfeller i realiteten er. For ikke å snakke om hvor lite egnet de er til å ha makt til å påvirke ledelsen av et land.
– Vi har tyvärr ett antal konflikter som rasar, och vi vet inte riktigt var det hela tar vägen, sa utredningsjef ved Göteborgspolisen Robert Karlsson i forbindelse med den eskalerende volden og religiøse fundamentalismen i Sverige.
Norge er enda ikke kommet dithen, men hvis vi vil vite hvor det hela tar vägen er det bare å se til Sverige. Og vil vi ikke dit, så er det på tide å protestere enda mer høylytt og energisk mot dem i vår egen feilslåtte politiske og mediale elite som tar til orde for en nøyaktig like feilslått politikk som den svenske.