Lily Bandehy
Fysisk vold brukes sjelden i tvangs/arrangert ekteskap, men ved hjelp av å begrense valgmuligheter, ros og ris, psykisk press, utstøtelse og økonomisk press blir avtalen avgjort mellom to familier.
De to unge menneskene har ikke noe valg og kan under noen omstendigheter ikke skille seg senere. De to unge menneskene er blir dømt til å forsette å bo under samme tak og få barn sammen, uansett hvor ulykkelig de er.
Deres familier presser på for at de to skal ha forsette å bo sammen. De to unge menneskene blir ikke behandlet som selvstendige individer med valgmuligheter.
«Det handler ikke om at du selv kaller det for tvangsekteskap eller arrangert ekteskap, det handler om at det du gjør er fritt eller ikke» slår Ulrik Imtiaz Rolfsen fast. Partneren blir valgt innen slekten eller i samme klan, og med samme religion.
Jeg har opplevd dette selv. Forfatteren av boka er gift med lederen for islamsk råd Norge, og forsvarer denne ukulturen fordi hun er en praktiserende muslim og skal forsvare sharia. Hun får reklamere for sin bok i beste sendetid hos NRK.
I forrige måned lanserte Hege Storhaug en bok som til nå har solgt 17.000 eksemplar og er trykket i femte opplag (boken er gått i 7.opplag, totalt 26.000 eksemplarer, vår anm.). «Islam. Den 11. Landeplage» kom ut rett før terrorangrepet i Paris der 130 mennesker ble drept. Forfatteren beskriver episoder fra nærmiljøet til det som skjer i hele Europa, går gjennom statistikk og fakta for å forklare hvorfor ytringsfriheten er under press.
Hennes budskap er at Norge og Europa beveger seg mot i en ukultivert og udemokratiske tidsepoke. Hun kritiserer ikke islam som religion. Hun kritiserer islam som en politisk ideologi som bruker vold for å oppnå makt. Hun ønsker en reform av islam slik at islam kan tilpasse seg demokratiet. Og dette er et stort ønske hos mange sekulære muslimer. Forfatteren viser respekt for islam som privatsak:
«De to nevnte kvinnenes islam er ingen utfordring for et verdslig Norge basert på frihetsverdier nedfelt i FN universelle menneskerettigheter. Det er ikke personlig islam som har makt, langt i fra, det er lovreligion islam, den juridiske, og dermed også den politiske islam som har fått stadig sterkere innflytelse på muslimer i Norge og Europa».
Forfatteren er en frihetskjemper og religionskritiker. Denne forfatteren har vunnet VGs nominasjonsprosess til Årets Navn med stor margin. Men hun får ikke komme i Dagsnytt eller andre programmer hos NRK.
Tidligere generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, skriver i Aftenposten 6. september 2015: «For det er ikke stort bedre å være slave av publikum enn det var å være slave av partier». Men vi opplever at mange mediers redaktører er slaver av partier.
De partiene som har drevet en feil integreringspolitikk i mange år, med det resultat at hijabkledde kvinner har fått en hånd på rattet. De skal tas hensyn til, de skal løftes frem, de skal bli hørt, de skal være Norges ansikt. Og de med burkaer og hijaber får priser og støtte for å dra i øst og vest for å hindre «radikalisering». Bukken skal passe på havresekken.
Hva om NRKs redaktør hadde vært slave av det publikum som betaler dyrt for TV-lisensen og intervjuet Hege Storhaug om boken som gir oss et overblikk for hvorfor vi er hvor vi er nå? Men denne boka har ingen plass i NRK, fordi forfatteren er stemplet som islamkritiker og bærer heller ikke hijab.
Dette er ikke bare Hege Storhaugs problem. Mange kvinner med muslimsk bakgrunn opplever det samme.
Under en prisutdeling satt jeg sammen med en filmregissør og sanger, en komiker og forfatter og en lege som leder en stor organisasjon. Vi hadde alle muslimsk bakgrunn, ingen brukte hijab og alle er feminister som jobber mot kvinneundertrykkelse i religionens eller kulturens navn. Vi hadde det samme problemet. Fordi etniske norske og media ser på oss som at vi har blitt «for norske». Etniske nordmenn og de som har «blitt for norske» blir plassert i baksetet. De som har hijab har hånden på rattet. Fordi media skal ta «hensyn til» dem fordi de er en «minoritet», «ofre» eller «den svake».
Denne er resepten har blitt brukt av politikere og deres slaver i media og tv-kanaler i minst siste 20 år. Og hva er resultatet? Pasienten har blitt verre, nesten uhelbredelig. Samfunnet har blitt islamisert, ytringsfriheten har fått svart teip over munnen.
Vi kan sammenligne Europa med en båt. Hvor mye kapasitet har en båt? Kommer den tiden at båten blir så tung at kapteinen må kaste noen passasjerer i sjøen for å redde andre, da blir vi som har muslimsk bakgrunn de første ofrene uansett om vi sekulære eller praktiserende, er radikale eller liberale.
Vi går mot en økende motstand, hat og påfølgende diskriminering mot og av muslimer i Europa. Mange sekulære muslimer deler samme bekymringer som Hege Storhaug og vi ønsker ikke parallelle ukulturer. Den eneste utvei er at politikerne og media setter ytringsfriheten høyre enn religion. Og at sekulære muslimer og eksmuslimer blir hørt og får støtte. Det er viktig med kritikk av ukulturen som får næring av religion eller gamle tradisjoner.
Når demokratiet ikke har løsninger tar fascismen over. Dette er felles bekymringer for alle som elsker Norge.