«Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden. Hvis denne realiteten blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt». Ordene tilhører «euroislamisten» Tariq Ramadan, og de peker unektelig mot voldelige opptøyer om politikerne skulle utfordre islams makt i det «nye» Europa. Ordene minner mye om hva Mohammad Usman Rana – Aftenpostens prisbelønte skribent – også antyder.
Professor Truls Wyller er en av de få akademikerne som tør utfordre islam med fakta og fornuft, sist på fjorårets avrundende dag. Wyller peker på det samme som vi på rights.no har gjort: Dette såkalte Letter to Baghdadi (Den islamske statens leder) fra rundt 120 internasjonale såkalte lærde, er gjennomsyret av totalitært tankegods. Brevet inneholder 24 korte punkter, og det er disse punktene det henvises til i debatten som Mohammad Usman Rana og Bushra Ishaq fortsetter å føre i det nye året. Går man dog til utredningen av punktene, trer Medina-islam under Muhammeds brutale velmaktsdager inn på scenen. Hvert eneste punkt er begrunnet i et vell av islamske tekster fra Koranen og hadith. Det finnes ikke en eneste verdslig referanse. Det gjøres heller ikke ett forsøk på å avvise islamsk lovverk, tvert om. Derfor heter det at man ikke skal «drepe uskyldige» hvis det ikke foreligger «saklig grunn». Derfor heter det at man ikke skal drepe journalister «hvis de er ærlige og ikke spioner». Derfor heter det at «islamske straffemetoder» (altså hudud, pisking, steining, henrettelser og avkapping av lemmer) er «fastsatt i Koranen og hadith og er udiskutabelt obligatorisk i islamsk lov». Spørsmålet «de ledende ortodokse sunni-teologene», for å sitere Usman Ranas velmenende beskrivelse av dem, er hvilke forhold som skal råde i et samfunn før det er legitimt at straffene innføres. De lærde snakker om den gradvise islamiseringen av et folk som slik forberedes og tilvendes å leve under en samfunnsorden der islams absolutisme i siste instans er allestedsnærværende.
Usman Rana og Ishaq sier blant annet dette: «Teologene fordømmer kalifatet (…).» Ja, teologene fordømmer IS-kalifatet, fordi kalifen, Baghdadi, er en selverklært kalif. I henhold til Rana og Ishaq, formoder jeg, da de er på lag med de 120 lærde, er det et islamsk krav at det skal være samstemmighet i den (sunni-) islamske verden når en kalif utpekes.
Videre definerer de to debattantene sin verdensanskuelse som «main stream islam», altså er disse lærdes islamanalyse og ønske om et kalifat basert på sharialovverk, et main stream muslimsk ståsted. Måtte Gud forby at det er sant.
Så kommer det da en innrømmelse: tolkningen til IS er mulig grunnet islams tekster:
«Hvis vi ikke skal ty til forenklingen om at Daesh ikke har noe som helst med islam å gjøre, og skal ta ansvaret for å bekjempe dem teologisk, må vi nødvendigvis argumentere innenfor teologiens rammer. Vi må vise at Daesh og ekstremister har en dekontekstualisert (løsrevet) tilnærming til de hellige kildene, at de er bokstavtro og at de bryter med etablerte islamske tolkningstradisjoner.
Det handler om å erkjenne at det i islamsk virkelighet har eksistert begreper og elementer som terroristene misbruker.»
Man burde kanskje spørre Usman Rana og Ishaq om hva de synes om Muhammeds islam i Medina («misbrukte» Muhammed sin islam?), den islam som vokste frem under hærførereren, politikeren og juristen Muhammed, den islam som skapte starten på islams tidsregning i 622. Tidsregningen startet altså ikke med et barn som ble født i en stall, eller en mann som fortalte om guddommelige åpenbaringer.
Usman Rana var nylig også i Urix i NRK med mye av det samme. Men her la han til noe meget interessant. Han sier:
– Når man lukker døren for å være åpenlyst praktiserende i det norske samfunnet, åpner man samtidig en dør for at de unge muslimene som føler de ikke blir akseptert, blir ofre for ekstremistenes propaganda.
Åpenlyst praktiserende er vel kjønnssegregering, hijab på barn, niqab på kvinner, islamsk kleskodeks inn i offentlige institusjoner, praktisering av sharia i familieanliggende knyttet til ekteskap, skilsmisse, barnefordeling med mer. Tillater vi ikke dette, vil unge altså omfavne ekstremisme, vold og terror. Er ikke dette et ekstremt synspunkt i seg selv og svært stigmatiserende overfor muslimer? Er det virkelig slik at dersom man ikke får viljen sin ideologisk til praktisering av eksempelvis kvinneundertrykking, ja, så kan man fort ende opp som terrorist?
Statsminister David Cameron
David Camerons nytale i Birmingham i fjor er det verdt å peke på igjen. Cameron har forstått at Usman Rana og Ishaqs tankesett er en del av det europeiske ekstremistproblemet. Cameron løfter nå frem frihetsverdiene som samfunnets umistelige lim. Derfor går han løs på mellomstasjonene, springbrettene, som skaper voldelig ekstremisme, som moskeer og bevegelser som aktivt nører oppunder Medina-islam. Vi «slåss mot en ideologi», «en ekstrem ideologi», sier Cameron:
«(…) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering».
Dette er ærlige tanker vi ikke ser på lederplass i toneangivende norske medier, som nettopp fremmer det motsatte synet: Vi må støtte oppunder de ikke-voldelige Medina-muslimene som jobber for et islamstyrt samfunn. Dette så vi et grelt eksempel på i Aftenpostens lederartikkel etter demonstrasjonen mot Den islamske staten i 2014:
«Derfor har troende og konservative muslimer ikke bare en plass i demonstrasjonen, det er nettopp dem det er aller viktigst å trekke med og få i tale. Miljøer som er kritiske til og føler seg fremmed for den sterkt sekulariserte livsformen i Norge og resten av Vesten, kan også være de mest sårbare for propagandaen fra voldsorienterte ekstremister som hevder de taler på vegne av islam.»
Var ikke dette mistenkelig likt tankesettet til avisens skribent Usman Rana?
Cameron har forstått. Aftenposten er fremdeles i tåka. Det er dessverre ingen tegn på at tåka letter, for senest 1. januar 2016 peker redaktør Harald Stanghelle på åtte tema som vil prege Europa i år. Han hopper over et av de mest presserende: Islams økende makt og potensialet for terror. Er det angsten for å miste taburetten i de pene salongene som ligger til grunn for at Stanghelle unngår elefanten, eller er det angst for å bli utsatt for trusler som lurer i sivet?
(Sitatet fra Tariq Ramadan innledningsvis er hentet fra boken til Christopher Caldwell, Betraktninger over revolusjonen i Europa. Innvandring, islam og Vesten, Document forlag 2013.)