I en kronikk i Aftenposten (29.desember) trekker Shakeel Rehman (mann, tolk, skribent, frafallen muslim) en linje mellom muslimske høyrepopulister og hijab.
På bakgrunn av debatten som nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik tok initiativ til med Hege Storhaug (informasjonsleder i HRS og forfatter, blant annet av boken Tilslørt. Avslørt, 2007, om muslimsk tildekking av kvinner), hvor det kom frem at Tajik og Storhaug hadde sammenfallende syn på blant annet hijab, griper Rehman fatt i dem som gikk i rette med Tajik for å tilkjennegi at hun var motstander av hijab på jentebarn. Rehman viser blant annet til student Muniba Ahmad fra Minhaj-moskeen som anklaget Tajik for ikke å snakke med muslimske kvinner, men om dem (Aftenposten 5.desember) og til Linda Noor fra Minotenk som beskyldte Tajik for å «gå til sengs» med fienden.
Mønsteret er det samme. Kritikere av islam, uansett tema, demoniseres. En slik demonisering følges gjerne av å ikle seg selv en offerrolle. Det er synd på muslimene, messes det, og så komme alle (uklare) anklager om diskriminering og trakassering.
Shakeel Rehman gir et annet bilde. Ved å vise til Muhammeds liv og kvinnesyn hevder han at den egentlige årsaken til hijab ligger i umyndiggjøring, mistillit og sjalusi. Her trekker Rehman, på linje med både Tajik og Storhaug, et klart skille mellom ideologien islam og muslimer, i det han sier at «vi skal ha respekt for mennesker som bruker hijab, men vi skal ikke ha respekt for alle bortforklaringene bak hijab.»
Skillet islam/muslimer har flere problemer med å ta til seg, det gjelder både muslimer og ikke-muslimer, noe som utnyttes til fulle. Kritiseres islam tolkes det til å mislike (alle) muslimer og så, ironisk nok, beskyldes «fienden» for å generalisere. En slik holdning fører bare til at en tiltrengt diskusjon lukkes – og det er det nok en del som ønsker. Konservative muslimer, eller høyrepopulistiske muslimer som Rehman foretrekker, ser seg best tjent med selv å ha hevd på slike diskusjoner. Der er det ingen plass til utenforstående kritikere. Tvert om.
Rehmans anliggende er å fokusere på hvilke verdier som ligger bak våre valg, som for eksempel å ikle jentebarn hijab. «Like viktig som å skaffe innvandre jobb er å fokusere på holdninger som fremmedgjør dem fra det moderne samfunnet som igjen fører til redusert verdiskapning,» skriver Rehman og viser til at småjenter nettopp kan oppleve diskriminering fordi de med utgangspunkt i sitt kjønn blir iført hijab. Tajik kalte det «seksualisering av småjenter», hvilket selvsagt vakte ramaskrik blant noen, men tausheten var til å ta og føle på når den samme argumentasjonen ble benyttet for å fjerne stringtruser og vatterte bh-er for jentebarn fra kleskjedenes salgsstativer. Rehman har således rett når han sier at argumentasjonen kan gjøre muslimsk ungdom forvirret:
Muslimsk ungdom blir forvirret og taper på dette når liberale venner blir presentert som fiender. Dette har fått foregå lenge i minoritetsmiljøer og har resultert i fremmedgjorte unge mennesker. Integreringen taper på det.
Noe av løsningen mot høyrepopulismen og polariseringen er å ta eierskap til verdikampen og ikke overlate debatten til populister blant majoriteten og den muslimske minoriteten.
Et slikt perspektiv klarer derimot ikke Attiq Sohail (mann, lege, skribent, muslim) å fange opp. Han ser bare Rehmans tolkninger som «hat» mot muslimer – og det Sohail mener er en «klagesang mot muslimer», ja faktisk «et hatbrev til alle muslimene i Norge». Og selvsagt fant Sohail plass til 22/7 (selv om Aftenposten fjernet det i ettertid):
Beskyldningene Sohail retter mot Rehman er så bisarre at de knapt nok er verdt å kommentere, men de representerer den vanlige trenden: – Ut med han! Rehman kommenterer blant annet på egen Facebook-side:
Da er jeg altså blitt ekskludert fra debatten om tildekking av kvinner siden jeg er en mann. Dette må kvinner selv ordne opp med hverandre og med gud. Jeg er ute!
Dessuten er denne kronikken en forklaring på hvor det ble av venstresidens sterke religionskritiske tradisjon! De er herved unnskyldt og jeg skal ikke be dem om hjelp i dannelses- og opplysningsarbeidet.
Når man risikerer å bli presentert som en som leverer hatbrev, demoniserer muslimer, hår i maten, konspiratør, med holdninger som fører til 22/07, og fyre opp under rasisme og fremmedfiendtlighet så begynner jeg å skjønne at mange trekker seg unna dannelsen av muslimske menn som Attiq Sohail Ahmad. Hvis jeg kan bli beskyldt for alt dette så skjønner jeg godt at norske feminister ikke vil ta i dette vepsebolet.
Om Sohail griper til beskyldninger om fremmedfiendtlighet og rasisme, så er det andre som står klar til å ikle seg offerrollen. «Jeg orker ikke mer,» sier Tasmiyah Shafi (Aftenposten) som forteller at «I løpet av de 2,5 årene jeg har brukt hijab, har jeg blitt spyttet på, sett ned på, blitt kalt for islamslave, kvinneundertrykker, blitt bedt om å forlate landet og mye mer.» Budskapet fra Shafi er at vi stadig hører om kvinner som blir tvunget til å bruke hijab, mens hun mener at hun ble tvunget til å ta den av. Det har samfunnet stått for. Intet mindre. Hele samfunnet. Sa noen generalisering? Å skjære alle over én kam?
Som om ikke dette var nok, forteller Shafi at hun er blitt trakassert på jobb – hver dag, ja faktisk «torturert». «Etter ett langt år med daglig tortur, fikk jeg hjerneslag på arbeidsplassen. I en alder av 22 år kom legene frem til at den eneste grunnen til dette var psykisk press og stress.» Vi får håpe at hennes (tidligere) sjef leser dette og gir sin respons. Dette er usedvanlige sterke beskyldninger rettet mot en person som bør være mulig å identifisere. Men åpenbart skal vi synes veldig synd på denne kvinnen:
Jeg er lamslått. I dag gir jeg opp. Jeg har vært sterk de siste 2,5 årene, men vet du hva? Jeg klarer ikke mer.
I dag tar jeg av meg dette hodeplagget, som er en del av meg. En del av identiteten min. Jeg gir opp!
Hvordan den samme Shafi ser på identitetsmarkøren sin opp mot det norske samfunnet og våre verdier, nevner hun ikke med et ord. Det er meg og mitt, så får «fellesskapet» seile sin egen sjø. Hva var det nye ordet i 2016 som vår statsminister lanserte i nyttårstalen – hverdagsintegrering? Kan vi da snakke om identiteten til et samfunn eller skal vi la oss diktere av beskyldninger?