Fredag for en uke siden kom et opplag på 7 000 bøker av Islam. Den 11. landeplage til landet. Opplaget er tømt. Om to uker kommer nytt opplag til landet. Hele 8 000 bøker, men det holder antakelig heller ikke så lenge. Derfor ble det i dag bestilt et 13. opplag på 7 000 bøker. Da er det totale opplaget på 46 000 bøker under tre måneder etter lanseringen. Boken ligger igjen på topp på denne uken på Bokhandlernes bestselgerliste, også som e-bok. Man blir noe målløs.
Også på topp i uke 3 på Bokhandlernes bestselgerliste
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Interessen for boken oppleves som ganske uvirkelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne skulle oppleve en slik boksuksess. Hvem tør våge å håpe på en slik respons når man lanserer en bok? I utgangspunktet var det håpefulle målet å selge det første opplaget på 3 000 bøker. Folket ville noe ganske annet.
Å skrive boken var en kamp med meg selv. Jeg brukte fire år på å nedkjempe motstanden i meg mot å starte skriveprosessen. Deretter fulgte den samme kampen daglig (motstanden i det indre) til manuset var ferdig i september i fjor. Jeg har ingen full forklaring på denne indre motstanden. Jeg har aldri hatt det slik i en prosess med en bok. Alle tidligere bøker har vært en «lek»: Det var bare å begynne – på «a» – og hvor «å» skulle komme var ganske åpenbart. Det var bare å starte skriveprosessen.
Jeg har et par tanker om denne motstanden i meg selv. Det er lite hyggelig å bringe et dystert budskap til torgs. Som enkeltindivid å skulle stå opp for det samme budskapet. Jeg har dyp respekt for menneskets ukrenkelighet, verdighet. Å «sette seg til doms» over en religion som mange har et personlig nært forhold til spirituelt, var for meg en utenkelig øvelse. Jeg mener jeg løste dette på en god måte. Muslimer er selvsagt ikke en monolittisk størrelse, akkurat som nordmenn heller ikke er det. Jeg har dessuten svært nære personlige forhold til en del muslimer. De er med meg i tankene hver eneste dag. En av dem, «lillesøsteren» min som man kan lese om i boken, var faktisk den som mest intenst formanet meg om å gå videre i manuset hver eneste gang det buttet i skriveprosessen. Hun sa konkret og repeterende følgende: «Du vet at du må skrive denne boken. Folket trenger den.»
Lillesøster hadde rett. Folket ville ha boken. For meg var det en lettelse særlig mot slutten av manuset å vise hvilke muslimer som er våre venner, som er frihetsorienterte. De som kun forholder seg til kallet om spirituelt å følge en monolittisk religion. Som har vendt ryggen til Muhammed som kriger, politisk og juridisk leder. Uten å kunne gjøre dette skillet, hadde jeg nok strandet underveis i manuset.
Samtidig var det befriende under prosessen å seg selv om Carl Jung sine ord: «Man skaper ikke lys ved å forestille seg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke.» Det gode samfunnet er jo en hoveddrivkraft i arbeidet i HRS daglig.
En annen barrière – som er ganske uforklarlig – handler om at jeg opplevde (igjen kun følelser) at noe var ute av kontroll i mitt personlige liv. At livet kunne endre seg med denne boken, uten at jeg hadde noen helt konkrete tanker om hva som kunne endre seg. Om det kunne bli positivt eller negativt. Det vet jeg ikke helt fremdeles.
Det er et håp at boken kan begynne å vandre ut av Norge. Bokagent Eirin Hagen, som er kjent i forlagsbransjen, er på saken. Hun møter motstand internasjonalt (det politisk korrekte), samtidig som det er slik at det enkelte landet gjerne vil ha forfattere av slike bøker som er deres egne borgere. På den annen side er entusiasmen stor i ulike lag, som oversettere og investorer, som tar kontakt med sterke ønsker om at boken skal nå ut over Norges grenser. Kanskje det kommer signaler i neste uke om gjennombrudd i et europeisk land. Skjer det, kan flere kommer etter. Selv våger jeg å tro at Europa og USA er klar for en slik bok. Vi lever nemlig i verdimessige vanskelige tider.
Hadde det vært mulig, skulle jeg takket hver og en av dere som har lest boken, som har støttet meg underveis, som er der fremdeles daglig med oppmuntrende ord. Jeg er dypt takknemlig. Og jeg kan underskrive på følgende: Det er så mange flotte og sjenerøse mennesker i dette landet. Jeg er stolt over å være borger av en slik fantastisk nasjon. Den skal vi sammen ta vare på.