Nå er det faen meg nok

Noen ganger, og altfor mange ganger, til og med i løpet av et døgn, lar jeg meg hisse opp av ett eller annet. Typisk er det en eller annen politisk uttalelse, eller fra en eller annen aktivistaktør som med sin statlige finansiering løper fra studio til studio for å akke seg over noe som en eller annen politiker skal forklare, og det ender som regel med bortforklaring.

Så også nå.

Ap-veteranen Thorbjørn Berntsen er ikke kjent for å gå stille i dørene, hvilket kallenavnet «leppa fra Grorud» sier sitt om. Denne gangen har Berntsen latt seg hisse opp over det han observerer som «hatretorikken, fremmedfrykten og behandlingen av flyktninger i Norge». Utvilsomt leter Ap i alle kriker og kroker for å få fjernet søkelyset fra Aps forvirrede politikk for tiden, men som jeg skrev i går: det politiske spillet er åpenbart for de fleste.

Ap-veteranen Berntsen mener partiet hans nå må ta grep.

– Dette å få kontroll over innvandringen er ikke funnet opp av Frp, og sånn sett har ikke Ap beveget seg i en ny retning. Hatretorikken er imidlertid blitt forsterket og forverret, og mye av det som sies er jævlig. Vi må slå hardere ned på dette og våre folk må si klarere fra, sier Berntsen.

– At Listhaug kommer med uttalelser som at asylsøkere ikke skal bæres inn på gullstol går ikke an når drukna småunger flyter rundt i Middelhavet, sier han.

( … )

– Det er ikke et spørsmål om å være hard i klypa, men forstandelig, medmenneskelig og humanistisk. Vi kan ikke bygge murer, piggtrådgjerder og sende folk i hytt og pine uten at de får anstendig behandling, sier han til Dagbladet.

Berntsen har selvsagt helt rett i at verken hatretorikk og fremmedfrykt skal forekomme, samt at migrantene skal behandles anstendig. Det kan også være at det sies mye stygt på sosiale medier, jeg følger i begrenset grad med, og der jeg følger med, slik som på Facebook, er ikke hatretorikken det som jeg ser mest av i forhold til den pågående folkevandringen. Men man velger vel sine venner. Det jeg derimot observerer er en rekke ulike aktører som prøver å nyansere det som foregår. Vi vet at ikke alle har beskyttelsesbehov, vi vet at det eksisterer et regelverk som skal følges, ja, vi vet i realitetene mye om det som foregår, og vi vet også at alt ikke er bra. Men hva som skiller Listhaugs uttalelse om at «asylsøkere ikke skal bæres på gullstol» fra Berntsens «når drukna småunger flyter rundt i Middelhavet», har jeg større problemer med å se. Asylsøkere skal behandles skikkelig, selvsagt, men de har også regler de skal forholde seg til slik som systemet foreskriver. At folk drukner i Middelhavet, også barn, er en tragedie på alle vis, men det er faktisk det samme systemet som tillater det.

Så kan Berntsen banke i bordet med at «vi kan faen ikke holde på sånn som nå» – og det kan vi virkelig ikke. Vi kan ikke videreføre et system som tillater en folkevandring med livet som innsats, der mennesker, ikke minst kvinner og barn, kan utnyttes, der kriminaliteten vokser, der overgrep tiltar, og der motivet for folkevandring kan være ønsket om et bedre liv enn der de kommer fra.

Som denne karen som VG skriver om. Under tittelen «Løslatt asylsøker: – Jeg vil ikke tilbake til Russland, jeg vil bli her» presenteres vi for Ali Faisal. En 25-åring fra det livsfarlige landet Pakistan der det bare bor i underkant av 200 millioner fra før.

Faisal forteller til VG at har bodd tre år i Russland der han har jobbet som sikkerhetsvakt i en butikk i St. Petersburg. På spørsmål om hvorfor han reiste til Norge forteller han «om problemer med politiet, som alltid sjekket dokumentene hans. Han forklarer at han har hatt et studentvisum, men at det utløper om tre måneder, og at det er et stort problem for han.»

Jeg vet ikke jeg, men at papirene hans sjekkes, burde vel kunne ansees som rimelig betryggende? Videre registrerer jeg at politiet ikke har avvist Faisal til tross for at han tydeligvis har jobbet heller enn studert, jamfør studentvisumet. At det går ut om tre måneder, burde utløst et spørsmål om hvor lang tid dette visumet var for. Men den gang ei. På spørsmål om hvorfor han kom til Norge, svarer han:

– Fordi jeg har hørt at Norge er veldig bra og at det er hjelp å få her. Jeg hørte at grensen var åpen, og jeg hadde ikke jobb lenger, forteller Faisal.

Og han frykter å bli sendt tilbake til Pakistan.

– Jeg har ingen å dra tilbake til i Pakistan. Jeg har familie, men ingen å dra tilbake til, sier han.

Nei, selvsagt, familien er ingen. For øvrig må vel de også, og et par hundre millioner pakistanere til, kunne få komme til Norge? Hva er det dette ødelegger for?

Ja, Berntsen, det er faen meg nok nå.