Gjenger av kriminelle gutter og unge menn, i all hovedsak såkalte enslige, mindreårige asylsøkere fra særlig Marokko, er ikke bare et så ressurskrevende problem at det setter Stockholm-politiet ute av stand til å gjøre jobben sin. Situasjonen er likedan i Göteborg og den eskalerer.
SVT Nyheter har tidigare rapporterat om kriminella unga män, mestadels marockanska gatubarn, som runt Stockholms central upptar stora resurser från en redan svårt ansträngd poliskår.
Peter ”Peppe” Larsson arbetar som ingripande polis i Göteborgs city, och har i egenskap av utryckningspersonal erfarenhet som liknar den som beskrivs från Stockholms gator.
– Jag känner absolut igen det här. Just nu har vi jätteproblem med ungdomarna även här i Göteborg, säger han till SVT Nyheter.
Stora gängslagsmål
– De hänger mestadels i Nordstan, ett stort köpcentrum, med omnejd. Mycket ordningsstörningar, stölder, grova stölder, personrån, och en hel del stora gängslagsmål. Slagsmålen kan involvera mellan tio och trettio personer, och nyligen hann polisen avstyra något som höll på att urarta till ett strid mellan upp emot åttio personer.
Han berättar att de unga männen är mycket snabba och skickliga, och att de arbetar i grupp.
De siste to-tre månedene har problemene eskalert. Områdesjef for lokalpolitiet i Göteborg City Anders Börjesson bekrefter problemstillingen og sier det i stor grad handler om «utenforskap»:
– I stället för att prata om etnicitet kan man också säga så här: Vem begår brott? Det är fattiga unga män som många gånger står utanför samhället. Och den här gruppen passar givetvis in här. Tar vi emot väldigt många ensamkommande pojkar får man nog räkna med att vissa av dem begår brott, säger han.
Et av hovedproblemene er imidlertid at de aktuelle guttene og mennene oppfattes som immune mot rettstatens inngripen. Larsson er aktiv i politiets fagforbund og forteller at kollegaer opplever en stadig tøffere arbeidssituasjon. De kriminelle innvandrerne har ingen respekt for landets politi og rettsvesen. Og hvorfor skulle de det, når de tilsynelatende kan begå så mye kriminalitet de vil uten at det får konsekvenser?
– Det är en stor hopplöshet. De känner att de inte kan göra något annat än att lägga tid på såna här grejer. Det blir så frustrerande. Ungdomarna grips, och så släpps de lika snabbt, de är ute på gatan innan bläcket har torkat.
Han lyfter även problematikem med att bestämma identitet och ålder på gatubarnen.
– Sedan är det åldrarna; jag kan stå med en 30-åring framför mig och på pappret står det 14 år. Det blir som att de är straffimmuna. De står och garvar åt oss när vi griper dem, de skiter totalt i oss eftersom de vet att ingenting händer.
I forrige uke ble det da også kjent at den svenske politiledelsen unnlater å offentliggjøre hvor store ressurser som går med til å håndtere folkevandringskrisen og de økende spenningene som har oppstått på landets asylmottak. Etterforskning av vold, trusler og andre forbrytelser har så langt blitt kodet under tallet «291» og holdes hemmelig for svenske medier:
”Ingenting ska ut”, står det i ett internt direktiv som DN läst.
Fra svenske asylmottak kommer det en jevn strøm av rapporter om bråk, slagsmål, knivstikking, trakassering, hærværk og tyverier. Tirsdag ble en ansatt ved Mölndal mottak for enslige mindreårige asylsøkere, 22 år gamle Alexandra Mezher, knivdrept av en 15 år gammel beboer ved mottaket. Onsdag måtte et titalls politibetjenter regelrett flykte fra asylmottaket Signalisten når de ankom for å bistå Migrationsverket med å forflytte noen asylsøkere til et annet mottak:
På vägen dit hörde patrullerna via polisradion att det var en hetsig stämning på boendet, ungefär som på en ”hockeymatch ”där klacken står och skriker.
Det hela tycks ha urartat, enligt en tillbudsanmälan från polisen som VLT tagit del av. Enligt beskrivningen möttes patrullen av en stor klunga människor i en trång korridor. Klungan ska ha stått och skrikit i en kör och hytt med nävarna i luften.
Så här skriver en av de poliser som var med:
”Det anslutar även fler människor bakom oss…//.. Jag var mentalt förberedd på att slåss för mitt liv..//…Vi är nu tio poliser i den trånga korridoren. Jag hör någon ropa att det finns en nödutgång.”
Den eneste årsaken til at politiet i det hele tatt kunne ta seg frem i lokalene var at de hadde med en hundefører. Det foreligger så langt ingen opplysninger om at politiet vendte tilbake med forsterkninger eller at den uakseptable atferden får noen konsekvenser for de involverte.
Ikke en gang når politiet er til stede får kriminell atferd noen konsekvenser for enslige, såkalte mindreårige asylsøkere. De slipper til og med godt unna seksuell trakassering og overgrep på mindreårige.
En stor gjeng gutter/unge menn trakasserte kveld etter kveld unge jenter ved å omringe dem, trykke seg inntil dem og beføle dem under Stockholm kommunes ungdomsfestival. På en kveld brukte politiet paragrafen om ordensforstyrrelse for å bortvise hele 90 unge menn som bedrev denne formen for seksuell trakassering. Likevel ble ingen pågrepet, anmeldt eller etterforsket og ingen er blitt rettsforfulgt i ettertid. Til sammen ble 200 unge gutter/menn bortvist for samme type atferd i løpet av de fem dagene festivalen varte.
Gjenger av tilvandrede gutter og menn later også til å fått frie hender til å gjøre hverdagen utrygg for alle som kommer i deres vei, da spesielt jenter og kvinner. I Sverige må nå et allerede overbelastet politi nå patruljere helt vanlige svømmehaller for at jenter, gutter og kvinner skal være trygge. Det skjer samtidig som gjenger av gutter og unge menn fra Marokko og andre nordafrikanske land som livnærer seg av kriminalitetet på og i området rundt Stockholms sentralstasjon begår de tyverier og gjør hverdagen utrygg for særlig jenter som regelmessig blir utsatt for seksuelle overgrep og øvrig vold.
Faksimile: Expressen.
Men selv før svenske myndigheter mistet kontrollen over tilvandringen til landet i høst befant ordensmakten og andre av offentlighetens representanter seg i denne situasjonen:
Det svenske Rikskriminalpolitiet har oppgradert boligområdene hvor de ikke kan opprettholde lov og orden til 55.
Det handlar om stadsdelar som präglas av ”öppen narkotikaförsäljning, kriminella uppgörelser som yttrar sig i grova våldsyttringar på allmän plats, olika former av utpressning och otillåten påverkan samt utåtagerande missnöje mot samhället”. Utvecklingen i områdena har medfört att det är svårt att utreda de brott som begås där.
Dessutom läser vi om fler och fler stadsdelar där poliser, brandkår, ambulanser, brevbärare, parkeringsvakter, budbilar och journalister har fått det svårare att arbeta. Hot och stenkastning har ökat.
– Vi holder på å miste grepet, sa etterforskningsleder Jacob Ekström.
Forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet på Brottsförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, bekreftet eksistensen av enklaver hvor svensk lov ikke lenger gjelder.
Arbeidsforholdene for ambulansepersonell er blitt så ille at Ambulanseforbundet ved ordfører Henrik Johansson faktisk har krevd militærutrustning for de ansatte:
Han förklarar att förbundet i första hand vill att larmcentral och ambulanser ska ha tillgång till de uppgifter som polisen har om personer som kan misstänkas vara våldsamma eller har vapen. Men förbundet vill även att det införs vad Henrik Johansson kallar taktiska enheter.
– Akutsjukvårdare som är förberedda att åka in i en hetzon. De har kravallhjälm, skottsäker väst, benskydd och hölsterförpackning. De har en utrustning som är anpassad för att kunna jobba i en sådan miljö. De har naturligtvis också gasmask.
Senest i forrige uke gjentok Johansen oppfordringen om å snarest etablere en reell beredskap mot det han beskriver som «den økende graden av strukturelle trusler og vold»:
Vi har vid ett antal uppmärksammade händelser svarat för skydd vid rättsliga processer efter diverse allvarliga våldsdåd, attentat och upplopp, något förbundet menar i första hand måste vara en angelägenhet för arbetsgivarna.
Förbundets medlemmar erfar en tilltagande grad av ambulansutlarmningar som inte överensstämmer med larmorsak. Exempelvis har av inringaren uppgiven fraktur eller blödning visat sig vara resultat av en kniv eller skottskada. All den stund ambulanspersonalen når den skadade sker inte sällan förtäckta hot som ”det här håller du käft om” och ”blanda inte in polis”, och väl på sjukhuset upprepas ofta budskapet.
Han legger til at det ikke er uvanlig at en hel kortesje av biler følger med ambulansen til sykehuset etter skuddepisoder og at store grupper krever å få komme inn. – Det kan ikke beskrives på noen annen måte enn en kaotisk hendelsesspiral som skremmer sykehusets ansatte. For den uinnvidde kan det være vanskelig å forstå hvilke maktstrukturer kriminelle nettverk utgjør. Det kan blant annet dreie seg om kjente voldsutøvere og gjengmedlemmer med tilgang til tunge våpen. Ambulansepersonellets uro ifb med nattevakter øker konstant, skriver han.
Brannmennenes Riksforbund krevde allerede i 2009 en lovendring for å få slutt på den jevnlige steinkastingen og andre angrep brannpersonell blir utsatt for under slukningsarbeid i de aktuelle områdene. I perioder kjører hverken ambulanser eller brannbiler inn i disse områdene uten politieskorte.
I tillegg kommer andre offentlige tjenester som postlevering og busslinjer. I september meldte fraktselskapet DB Schenker at de ville slutte å levere i Rinkeby etter at selskapets sjåfører hadde blitt utsatt for mishandling, ran og steinkasting. Først etter å ha innført omfattende sikkerhetsrutiner gjenopptok man leveringen. Det svenske postverket har i perioder stått overfor tilsvarende problemer i Seved i Malmø, hvor personalet har fått voldsalarm etter gjentatte episoder med trakassering i området. I Koppargården i Landskrona skal politiet begynne å loggføre forbrytere uten å gå ut av bilene fordi området er blitt for utrygt for dem.
Men alt er visst ikke nattsvart, svenske myndigheter arbeider nemlig nå med en avtale med Marokko for å få sendt de kriminelle gjengene som opererer åpenlyst midt i sentrum i Stockholm og Göteborg.
Tar vi en titt på hvordan akkurat det har fungert for Sveriges tyske parhest i ellevill innvandringsiver, er det imidlertid ingen grunn til å håpe på for mye.
Det korte svaret på hvordan det fungerer er selvfølgelig: ikke i det hele tatt.
I januar 2016 viste en offisiell rapport fra innenriksministeriet i delstaten Nordrhein-Westfalen at hele 40 prosent av innvandrere fra Algerie, Marokko og Tunisia (Mahgreb-landene) har begått kriminalitet i Köln og omegn innen ett år etter ankomst til Tyskland. Særlig tunsere er aktive på dette området. Til tross for at de utgjør bare 4 prosent av alle som innvandrer til Tyskland, utgjør de for en fjerdedel av alle utenlandske mistenkte forbrytere.
Samlet er hele 50.230 personer besluttet utvist fra Tyskland. En annen rapport viser at nærmere 5.500 av disse er algirere, marokkanere og tunesere. Antallet som faktisk ble deportert i første halvdel av 2015: 53.
I et regjeringsnotat kommer det frem at det ikke lar seg gjøre å etablere kontakt med den tunesiske ambassaden i Berlin, som ikke er interessert, ikke har tid eller oppgir andre grunner til den manglende kontakten. De kan naturligvis identifisere sine egne statsborgere med fingeravtrykk, men tyske byråkrater får tilsynlatende ikke tak i noen på ambassaden, skriver Der Spiegels redaksjon og oppgir antallet tunesere deportert fra Tyskland de første seks månedene i 2015 til 6.
Algerie er til å snakke med når det gjelder egne statsborgere som er uønsket i andre land – i Tyskland over 2000 av dem – men har ofte innvendinger som «humanitære årsaker» eller årsaker som ikke umiddelbart fremstår som klare. Tyskland lyktes således med å sende hjem bare 24 i 2015.
Og så Marokko – svenske myndigheteres håp. – Når tyskerne legger frem en av de 2.300 marokkanske statsborgerne som er besluttet utvists utgåtte pass for den marokkanske ambassaden, tar det først måneder å få utstedt et nytt. Noen ganger tar det tilsynlatende evigheter. I første halvår av 2015 ble derfor bare 23 sendt hjem, skriver Der Spiegel.
I regjeringsnotatet heter det: – Repatriering til Marokko, og dermed håndhevelse av tysk lov, er bare mulig i ekstremt begrenset grad på grunn av ambassadens manglende samarbeidsvilje.
– Har den tyske staten gitt opp, spør Der Spiegel og mener tydeligvis at svaret er ja. – Det er en smertefull diagnose, men nøkkelinstitusjoner har lenge vært strukket til bristepunktet. Nå kan ikke den føderale regjeringen engang utføre sine grunnleggende oppgaver: beskytte befolkningen sin; håndheve lov og rett; sikkerhet og offentlig orden.
– Konsekvensen er at noen steder blir lov og rett begrenset eller ikke-eksisterende. Som i Köln på nyttårsaften. Eller i problematiske bykvarter i Frankfurt og Berlin hele året, fortsetter Der Spiegel.
Senest i juli 2015 advarte for øvrig politiledelsen i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat, om at deler av Duisburg også er i ferd med å bli no-go soner for politiet.
Økonomi er en del av årsaken til problemene. Den tyske regjeringen har i årevis kuttet stillinger i det offentlige tjenestetilbudet – og da særlig når det gjelder politiets bemanning – og fortatt budsjettnedskjæringer alle steder der det har vært mulig. Det blir neppe bedre fremover, da kostnadene for fjorårets enorme asylinnvandring til Tyskland er beregnet til ufattelige 8.244 milliarder NOK. Det er mer enn hele det norske oljefondet på 7.400 milliarder kroner. Tyske økonomer som Hans-Werner Sinn fra München Ifo Institute og Clemens Fuest i Zentrum für Europäische Wirtschaftsforschung og professor Bernd Raffelhüschen ved Universitetet i Freiburg og forsker ved Forschungszentrum Generationverträge advarte i november mot den omfattende masseinnvandringen. Ifølge avisen Die Welt tilsvarer den ovenevnte summen en tredjedel av Tysklands økonomiske produksjon. Beregningen ble gjort på basis av 1,1 millioner asylsøkere, som var det samlede antallet Tyskland mottok i 2015.
Men rotårsaken går dypere og berører det grunnleggende forholdet mellom den tyske staten og de som nylig har ankommet, mener Der Spiegels redaksjon, som påpeker det samme som svensk politi: de nyankomne har en annen kultur og har hverken respekt eller forståelse for et politi som fremstår som «venner og hjelpere» slik ordensmakten gjør i de fleste europeiske land.
– Det er en kulturkollisjon; en konstitusjonell stat som legger vekt på deeskalering, integrering og en empatisk resosialisering av unge forbrytere; og innvandrere fra autoritære samfunn som misforstår denne tilnærmelsen og utnytter det faktum at de, selv om de bryter loven, hverken blir deportert eller hardt straffet.
Det samme sier Michael Brennecke, som har arbeidet som offentlig forsvarsadvokat i byen Achim i snart 30 år. Hans erfaring etter et stort antall saker er at tiltakene som ungdomsretten iverksetter overfor unge vinningskriminelle innvandrere sjelden gjør noe inntrykk. Han forteller at mennesker som kommer fra land hvor en dom for tyveri betyr å få hånden kuttet av «har en helt annerledes forståelse av vår rettsystem – de tar ikke våre dommer seriøst». Brennecke har representert en rekke kriminelle mindreårige «flyktninger» og sier at det er et typisk reaksjonsmønster fra rettens side. Ved førstegangsforbryelse blir saken lukket, så kommer en første høring og høring nummer to, begge ender med bøtelegging. Etter neste forbrytelse blir vedkommende idømt ungdomsfengsel. Begår delinkventen enda en forbrytelse, blir han dømt til fengsel, som bli omgjort til prøveløslatelse. For dem er det peanøtter, sier Brennecke: – De marsjerer ut av rettsalen og viser seierstegnet til vennene sine. Den erfarne forsvarsadvokaten forteller Der Spiegel at han har representert kriminelle som har blitt tiltalt 15 eller 16 ganger uten at det noen gang har fått noen alvorlige konsekvenser for dem.
Og det er ikke rart de viser seierstegn, for som i Sverige kan de nærmest gjøre hva de vil når de er blitt mange nok.
Etter nyttårsaften ble det bare i Köln innlevert rundt 650 politianmeldelser. Halvparten dreier seg om seksuelle overgrep, tre om voldtekt. 103 anmeldelser dreier seg om en kombinasjon av seksuelle overfall og tyverier. Stadig flere ofre anmelder, de fleste kvinner og fullt klar over at veskene og mobiltelefonene deres sannsynligvis aldri vil komme til rette og at mennene som seksuelt trakasserte eller overfalt dem aldri vil bli identifisert.
De har sannsynligvis rett. Innen slutten av forrige uke var bare 13 mistenkte pågrepet: 8 marokkanere, fire algirere og en tuneser. Alle er varetektsfengslet for tyveri, heleri og for ha motsatt seg pågripelse. Ingen er så langt pågrepet for seksuelle overgrep.
The state has accepted its own impotence, and it was perhaps possible to accept so long as tens of thousands of asylum-seekers weren’t entering the country every year. But now Germany is facing an enormous task: that of absorbing and integrating hundreds of thousands, perhaps millions, of refugees. It is a challenge that can only be met if Germany once again begins to consistently enforce its rules.
Der Spiegel holder frem situasjonen i byen Braunschweig som eksempel på statens impotens. I 2015 var til tider hele 4000 asylsøkere innkvartert i en gammel militærleir på stedet. Når antallet nyankomne steg, steg også kriminaliteten i nærområdet. Mye var småkriminalitet som tyveri, men det var også innbrudd, slåssing og forskjellige former for trakassering – og lokalbefolkningen ble urolige. Likevel var det få dommer. Det skyldtes politiet og rettsvesenet ikke fikk grepet inn fordi de mistenkte enten hadde forsvunnet eller var registret et annet sted under et annet navn. – De ler av oss fordi ingen skjer med dem, sier en politietterforsker til Der Spiegel.
En offisiell representant blir sitert på at han mener «vi bør spørre oss selv» hvorvidt den europeiske asylsystemet og registreringsbasen for asylsøkeres fingeravtrykk, Eurodac, har feilet. Når man tar i betraktning at spørsmålet kommer på bakgrunn av at islamisten som angrep politiet i Paris med øks på årsdagen for Charlie Hebdo-massakren bodde på et asylmottak i Tyskland, sannsynligvis er registrert med minst syv forskjellige navn og samtidig søkte om asyl i både Sveits og Romania, kan man jo bare lure på hvorfor noen i det hele tatt gidder å spørre.
Men en ting er registreringen. Befolkningen i de fleste europeiske land blir stadig fortalt av de innvandringsvennlige at vi selvsagt må ta i mot alle som krysser grensene våre og at de som ikke har krav på asyl like selvsagt blir sendt ut igjen. Det stemmer så dårlig med virkeligheten at de innvandringsvennlige åpenbart snakker mot bedre vitende. Når ikke utdaterte internasjonale konvensjoner den politiske ledelsen i Europa av uransakelige årsaker har valgt å fortsatt være bundet opp til forhindrer håndhevelse av lov, rett og beskyttelse av egen befolkning – for ikke å snakke om sunn fornuft – så er mange land uvillige til å ta imot sine egne statsborgere. Tyske myndigheter har i årevis klaget over 28 «problemland» som nekter å ta imot sine egne statsborgere til tross for at de etter internasjonal lov er forpliktet til det. Blant de 28 landene er Marokko, Algerie og Tunisia.
De fleste av disse landene er attpåtil mottakere av bistandsmidler fra EU og europeiske nasjonalstater. For kort tid siden truet visekansler Sigmar Gabriel med å frata stater som nekter å ta tilbake egne statsborgere bistandsmidlene. Det har foreløpig ikke gitt noen resultater, men etter måneder med press har nå den tunesiske ambassaden gitt beskjed til tyske myndigheter om at de muligens kan være villige til å motta 170 av sine egne statsborgere.
Tyske myndigheters egen motvilje mot å håndheve tysk lov utgjør imidlertid en del av problemet; de har i årevis tillatt utviklingen av en situasjon der de frekkeste har fått forhindre egen deportering. De som har skjult sin reelle identiet, gått under jorden i riktig øyeblikk, fått legeerklæring på at de ikke er i stand til å tåle en flyreise eller gått bananas i flyet som skal bringe dem hjem slik at piloten har nektet å ta av, har ofte endt med å få bli i Tyskland.
Det lyder en smule kjent, gjør det ikke?
At tilvandrede kriminelle ikke har noen respekt for myndigheter og ordensmakt i land som lar alt flyte er ikke til å undres over. Det store spørsmålet er nok heller hvor lenge den eksisterende, hittil lovlydige befolkningen vil beholde sin under stadig mer utålelige omstendigheter.