Det finnes statistikk for det meste. Ikke alt gjøres like kontroversielt.
Da NRK Dagsrevyen gjorde kjent at Statistisk sentralbyrå (SSB) nekter å gi stortingsgruppa til Fremskrittspartiet (FrP) kriminalitetsstatistikken de hadde bedt om, og som de var villig til å betale for, må jeg bare innrømme at jeg jublet. Det er rett og slett på tide at dette kommer frem, for det har vært et problem over tid. Men jeg innrømmer at jeg antok at tilstanden ville forverre seg med den nye SSB-direktøren Christine Meyer.
Vår «konflikt» med SSB skriver seg tilbake til begynnelsen av 2000-tallet. Alle som har jobbet med statistikk og bestillinger, vet at bestillingskompetansen er noe av det viktigste. Klarer du ikke å forklare hva du skal ha og hva som er målet med dataene, kan du være nokså sikker på at du kommer skjevt ut og det kan koste deg dyrt.
Kritikk fra SSB
Den første bestillingen HRS hadde med SSB var ekteskapsstatistikk. Vi ønsket å vite hvem i Norge som gifter seg med hvem i ulike grupper, og spesielt i grupper med opphav i land der arrangerte ekteskap er utbredt samt for landgrupper som typisk ekter norske menn. Den gang hadde SSB en serviceinnstilt holdning til bestillinger. Vi hadde mange og nyttige samtaler med SSB, der vedkommende utgjorde bestillerkompetansen. Da vi mottok statistikken var den presis og enkel å legge til grunn for analyser.
Men det likte ikke «noen» i SSB. Spesielt aktiv var demograf Lars Østby. Da vi hadde publisert rapporten som avdekket at nesten alle av aktuelle grupper giftet seg med en av samme opprinnelse som seg selv og at svært mange hentet ektefellen for hjemlandet (eller foreldrenes hjemland for 2.generasjon), ble det bråk. SSBs Østby gikk aktivt ut i mediene og kritiserte vår bruk av tallene. Ikke minst het det at det var for få (i antall) for 2.generasjon til å kunne hevde at «de fleste gifter seg med sine egne, og at mange av ekteskapene er henteekteskap». Interessant med dette er for øvrig at SSB opererer med stort sett det samme (lille) antallet når de ser på innvandrere og 2.generasjon i sin utdanningsstatistikk, men da har de ingen problemer med å generalisere med «hvor mange» som tar høyere utdanning.
Etter flere innlegg i mediene og ditto svar fra oss om ekteskapsstatistikken, ble jeg så irritert at jeg ba om et møte med SSB. Det fikk jeg, og tilstede var også Lars Østby. Hensikten med møtet var å avklare hvilken rolle SSB mente å ha i bestillingsfasen. For den kritikken som Østby kom med i mediene kunne han fint ha tatt opp før publikasjonen var et faktum. Når det ikke ble gjort, handlet det antakelig om noe annet – og egentlig mye «farligere», nemlig analyse- og definisjonsmakten over hva tallene forteller. Det var åpenbart at Østby likte svært dårlig våre analyser og konklusjoner. Hans tolkning, som han for øvrig holder på enda, var «at det går fint, ‘de’ vil bli mer og mer lik ‘oss’, vi må bare ta tiden til hjelp». Vår påstand er at hvem som gifter seg med hvem har betydning for integreringen og når ikke faktaene kommer frem, så vil det politiske beslutningsgrunnlaget bli deretter. Mest avslørende i dette møtet, var følgende utsagn fra nettopp Østby:
– Det kan være dere har rett, men før det eventuelt blir bevist, så ligger jeg antakelig under torva, sa han smilende.
Jeg ble mildt sagt forbauset. Har satt altså en demograf fra vårt nasjonale statistikkbyrå, med samfunnsoppdrag å gjøre tilgjengelig faktagrunnlag og analyser om den demografiske utviklingen, og misbrukte den troverdighet som SSB er totalt avhengig av. Offentlig hevdet SSB at vi tok «dro analysen for langt» og degraderte våre konklusjoner. På dette møtet kom det klart frem at SSB langt fra var sikker i sin sak, men at det var et inderlig ønske om at innvandringen og integreringen skal «gå bra». Til dette bildet hører også til at SSB, inntil HRS bestilte detaljerte ekteskapstall, publiserte ekteskapsstatistikk av svært generell karakter. Siden har de, som oss, også publisert på sentrale grupper.
Siden har vi vært i en rekke feider med SSB. Det handler både om at vi er blitt nektet statistikk (om trygde- og skatteprofil fordelt på ulike innvandrergrupper og de uten innvandringsgrunn) og om samme kritikk som over fra SSB på andre tema. At SSB kritiserer andres konklusjoner og analyser, er jeg heller ikke sikker på er en god strategi fra byrået. Da ikke fordi eventuell kritikk skal utebli, den kan fint andre aktører, forskere, akademikere etc., ta seg av, men fordi SSB lett kan bli oppfattet som politisert. Eksemplene på dette er mange, ett av dem er da HRS i 2010 kom med en rapport om de demografiske endringene i Oslo de siste årene. Vi hevdet at Oslo segregeres raskt og at dess flere ikke-vestlige innvandrere i en bydel, jo flere nordmenn flyttet ut. Tallenes tale var klar, men igjen – det likte ikke SSB. De kommenterer HRS arbeid med å gå god for beregningene, men la til:
– De trendene som vi akkurat nå er inne i, tilsier at det nok i Groruddalen kan bli et flertall av innvandrere pluss deres norskfødte barn. Men hvorvidt det er en interessant ting, det er jeg sannelig ikke sikker på, sa SSBs Lars Østby (NRK Dagsrevyen 13.oktober 2010).
Som vi sa den gang, og som jeg gjentar: At en demograf i SSB ikke synes demografi er interessant tilsier ikke at andre kan synes det. Her kan jeg jo legge til at mange av våre rapporter og notater er benyttet som politisk beslutningsgrunnlag. Den nevnte førte f.eks. til at midlene til satsingen på Oslo indre øst ble omfordelt.
For øvrig har SSB også innrømmet at kritikk vi har gitt dem, har vært berettiget (faksimile fra Aftenposten, 2013).
SSB og språkbruk
Personlig er jeg av den formening at SSBs politiske slagside bevitner seg i deres språkbruk. Sommeren 2008 publiserte SSB en artikkel i deres egen publikasjon, Samfunnsspeilet (nr. 4, 2008, forfattet av Minja Tea Dzamarija), der det het at et «inkluderende samfunn forutsetter et inkluderende språk». SSB avskaffet samlebegrepet «innvandrerbefolkningen”, sammen med «førstegenerasjonsinnvandrer», «andregenerasjonsinnvandrer» og «etterkommere». Det het:
Norge er blitt et flerkulturelt samfunn med mange ulike etniske grupper. Innvandrere, innvandring, integrering og det flerkulturelle Norge debatteres bredt offentlig. Statistisk sentralbyrå (SSB) har hatt en viktig rolle i denne debatten, både som kilde til og formidler av kunnskap om samfunnet. Vi lager ikke bare tall og statistikk, men også begreper og definisjoner. I dette ligger det en betydelig definisjonsmakt, som har innflytelse langt utover statistikken.
Definisjonsmakten er ikke uten begrensninger. Vi kan innføre begreper, men vi har ikke særlige muligheter til å få dem avskaffet eller påvirke måten de blir brukt på, ute i samfunnet. Oppfatninger av hva som er korrekt språkbruk, endres også over tid. Betegnelser i tilknytning til innvandrere har dessuten vekket skarpe meningsutvekslinger om hvorvidt og hvordan det norske språket gjenspeiler samfunnet i endring
Nettopp denne rollen som det vises til, at SSB ikke bare leverer tall og statistikk, men også begreper og definisjoner, gir ikke bare definisjonsmakt, det gir også betydelig makt hva gjelder fortolkning, og derav hvilken kunnskap de (faktisk) formidler. SSB kan mene at dette er (mest mulig) objektiv kunnskap, hvilket det nødvendigvis ikke trenger å være, all den tid den baserer seg på tolkninger og analyser, kanskje til og med relatert til hva man antar aktuelle tall blir i fremtiden. Her bevitner vel SSBs fremskrivning av befolkningen i Norge at de ikke holder stø kurs. De ha bommet gang på gang (i motsetning til HRS som har truffet bedre) og finner hver gang kreative forklaringer.
SSBs omdefinering av ulike begreper innen innvandringsfeltet, ble altså gjort av frykt for at begreper kan oppfattes som noe mer enn de er. Etter vår oppfatning var denne frykten overdrevet gitt at begrepene benyttes i en statistisk kontekst om ulike grupperinger – da fordi at SSB skal være en mest mulig nøytral og objektiv leverandør av tall og statistikker. Men det kan se ut som at SSB setter sin rolle som definisjons- og analyseleverandør høyere på dagsorden. Ord skal ikke være «støtende», samtidig som de skal være «dekkende og presise». Så kan en jo spørre seg; hva er det – statistisk sett – som er støtende med et begrep som f.eks. innvandrerbefolkning?
Tallfestede opplysninger
SSB påpekte videre i samme artikkel at statistikk er tallfestede opplysninger om grupper eller fenomener. Tall identifiserer og indikerer grupper i forhold til et sett av kriterier. Det er åpenbart at en tabell over eksempelvis ekteskap mellom en bosatt i Norge og en bosatt i utlandet ikke forteller noe om en kompleks virkelighet, den forteller noe om antall ekteskap mellom disse to parter/grupper. Hvorfor ekteskapsmønsteret er slik, er et annet spørsmål, og krever således en annen innfallsvinkel. Det hviler et stort ansvar på SSB og andre når en legger ord til sine tabeller, nettopp fordi en da går inn i analysens verden.
I tillegg kommer SSB opp i det problemet som enhver annen formidler erfarer; hensynet til lesbarhet kolliderer ofte med hensynet til presisjon og «nøytralt» ordvalg. SSB viser til at problemet oppstår når en betegnelse som er ment å være utelukkende beskrivende, får en normativ karakter.
Det som for SSB er nødvendige kategorier i statistikkproduksjonen, blir av og til tolket som noe langt mer enn det de er. Det er uheldig når våre kategorier sammenfaller med begreper i dagligtale som har en annen og mer følelsesladet betydning.
Som eksempel trekker SSB frem begrepet «andregenerasjonsinnvandrere».
Betegnelsen skulle benyttes til statistiske formål, men begynte etter hvert å leve sitt eget liv. Den har måttet tåle skarp kritikk fordi den ble oppfattet som ekskluderende, i og med at personer født og oppvokst i Norge var omtalt som «innvandrere».
Andregenerasjonsinnvandrere ble definert som «norskfødte med innvandrerforeldre». Dette er ikke så uproblematisk som SSB tilsynelatende ønsker å presentere det som. At det ene og alene var førstegenerasjonsinnvandrere som fra omdefineringen skulle utgjøre «innvandrere» ville avvike fra det som så langt hadde vært del av innvandringsstatistikken, hvilket igjen tilsier at det er mer problematisk å sammenligne data over tid.
Den terminologien som SSB tok i bruk praktiseres også Sverige, der vår erfaring er at det er langt fra enkelt å få noen oversikt over befolkningen med en eller annen innvandrerbakgrunn. I arbeidet med vår bok Feminin integrering (2003) var statistikk fra Sverige absolutt mest tidkrevende å fremskaffe, og det var heller ingen spesiell entusiasme fra det svenske statistikkbyrået (SCB) knyttet til våre forespørsler. Tvert om, de trenerte våre forsøk på å kjøpe samme statistikk som vi kjøpte fra SSB hva gjaldt ekteskap. Etter to års skriftlig kommunikasjon, der vi også oversendte filene fra SSB som eksempel på hva vi ønsket, endte det med at de priset seg selv ut – prisen ble rett og slett for høy. Etter kommunikasjonen med SCB var vi ikke i tvil om hva dette handlet om: SCB ønsket ikke å publisere denne statistikken. Over telefon gikk de langt i å hevde at det ikke ville tjene integreringen om andregenerasjons ekteskapsmønster ble offentliggjort.
I et notat fra 2008 (Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?) spurte vi om SSB er på vei inn i samme «tradisjon». Avslaget fra SSB til FrP om kriminalitetsstatistikk på landbakgrunn kan tyde på det. At bestillingen kom fra stortingsgruppa til FrP, som dessuten er et regjeringsparti, mener jeg har mindre betydning, men det gjør det ikke mindre interessant. Det kan tyde på at «noen» i SSB ikke har tenkt å la seg styre av at det er en relativt «innflytelsesrik» bestiller.
SSB som overdommer
Som SSB påpekte er korrekt språkbruk et komplekst tema spesielt i forbindelse med innvandring. Vi mener derimot at det ikke er gitt hva som er «korrekt». Etter vår vurdering er det ikke SSB sin oppgave alene å tolke begrepsbruk i samfunnet og korrigere sine definisjoner etter hva de selv mener er «misbruk» eller «misforståelser».
SSB, som statistikkleverandør, skal tilkjennegi sine definisjoner og kategoriseringer, men når det kommer til innvandring har de rotet seg bort i angsten for at noen kan oppleve kategoriseringen som «ekskluderende». Det samme vil gjøre seg gjeldende for annen statistikk. For eksempel kan det være «fattige» som ikke opplever seg som fattig, eller motsatt: de er ikke kategorisert som fattig, til tross for at deres hverdagssituasjon tilsier at de selv vil definere seg som fattig. Et annet eksempel er «enslige forsørgere». Langt de fleste enslige forsørgere mottar bidrag fra den andre foreldren, hvilket tilsier at både hovedforsørger og den som gir bidrag «diskrimineres» i kategoriseringen.
Videre er det slik at sentrale kjennetegn på ulike generasjoner med innvandrerbakgrunn vil være av sentral betydning for politikkutformingen. Fortsetter store deler av de som er født i Norge av innvandrerforeldre f.eks. å hente ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland, kan det få stor betydning for disse barnekullenes tilrettelegging i forhold til eksempelvis barnehage og skole. Hvis praksisen med at barn av innvandrerforeldre har lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland er utbredt vil det ha betydning for disse barnas og unges muligheter ved retur til Norge. Eller om statistikken viser at ungdom med innvandrerforeldre kan ha høyere kriminalitetsrate enn foreldrene, noe statistikk faktisk viser (det har vi omtalt i denne rapporten, fra side 23). Videre vet vi så å si ingenting om barna til andregenerasjon, det som (ikke) kan betegnes som tredjegenerasjon. All den tid andregenerasjonsgruppen er ung, er tredjegenerasjon enda yngre, men det vi vet er at begge disse gruppene vil vokse raskt fremover. Det tilsier at vi fortløpende må innhente kunnskap om disse gruppene, ikke «gjemme dem bort i statistikken» i inkluderingens navn.
SSB er en en svært viktig aktør for Norge. Begynner vi, eller de, å rote med rollen, er vi på en farlig vei. Da jeg jobbet i Riksrevisjonen var jeg på oppdrag i Afrika. Her snakket de om «kontinentets statistiske tragedie». I en rekke land og på en rekke områder eksisterer ingen statistikk, folkeregister mangler, helseregister mangler etc., og da tas politiske beslutninger uten et pålitelig faktagrunnlag. Resultatet er også raskt omfattende korrupsjon.
Kapasitetsproblemer
SSB avvisning av både vår og FrPs bestilling forklares offentlig med kapasitetsproblemer. Det er en forklaringen jeg har mindre tro på. Om SSB ikke kan levere så rakst som de ønsker er noe annet. Har de ikke tid nå, så får de sette det på timeplanen.
Straks verre opplever jeg SSB-direktør Meyers «forklaring» om at hun stoler på sine gruppeledere og seksjonslederes dømmekraft hvis de avviser å frembringe statistikk til en bestiller. Det er vel rundt 100 gruppeledere i SSB og vi må regne med at der, som i alle andre bransjer, er disse menneskene forskjellige. F.eks. kan det være betydelige forskjeller med hvor «objektive» de er. Dette er en utfordring som SSB-direktøren står overfor og har ansvaret for. Slik Meyer fremstår nå tar hun ikke ansvar, tvert om ligner det mer på å skylde på andre. Hvis ikke Meyer har en strategi på plass, med felles retningslinjer, for hvordan SSB skal opptre ved statistikkbestillinger, så må hun få ordnet det straks. Så kan hun gruble litt over SSB og politisk uavhengighet. Da kan hun begynne med seg selv.
For øvrig tør jeg vedde på at FrPs stortingsgruppe får den bestilte kriminalitetsstatistikken fra SSB.