Det er i et intervju i Klassekampen (ikke på nett, men som NTB-sak) at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre innrømmer at Schengen- og Dublin-avtalen ikke fungerer etter hensikten.
– Når yttergrensene bryter sammen, når Schengen-avtalen kneler og Dublin-avtalen ikke fungerer, da må enkeltlandene ta ansvar.
– Det som uroer meg, er at dette i første runde kan gi noen svar, slik det har gjort i Norge nå, ved at vi tilsynelatende har fått kontroll med innvandringen. Men trinn to er at om migrasjonsbølgen vedvarer – og landene har innrettet seg hver for seg – har vi en dyp kilde til spenninger og potensielle konflikter, sier Støre til Klassekampen.
Jonas Gahr Støre (Ap)
Det er ikke alltid like lett å vite hva Støre mener, så også her, men jeg antar at «svarene» han sikter til er de innstramninger som er blitt foretatt i innvandringspolitikken som har til hensikt å gjøre Norge mindre attraktivt som migrasjonsland. At det i denne sammenheng siktes til spesielle grupper innvandrere, det som vi tidligere legitimt kunne kalle ikke-vestlige innvandrere, snakkes det ikke høyt om. Det er også et (politisk) problem, fordi nasjonen Norge har ingen ønsker om å stenge produktive, bidragsytere ute, men det vil igjen bety at det må etableres forskjellsbehandling i norsk innvandringspolitikk – og det tviler jeg noen politikere tør ta til orde for.
Støres bekymring for at «hvert land sin løsning» skal bidra til spenninger og potensielle konflikter har jeg forståelse for, men den samme Støre snakker som om vi har et homogent Europa – og EU. Det kan være at det var slik for noen år siden, men etter at flere og flere land har kommet til, der kanskje også Tyrkia får innpass, så har mange av avtalene vist sin utilstrekkelighet. Det i seg selv kan bidra til at ulike land begynner å verne mer om den nasjonale selvråderetten.
Skal fremtidige (nye) internasjonale avtaler på plass må de også ta høyde for ulike krisesituasjoner, ikke bare knyttet til migrasjon, men på en rekke felt. Da må også EU-systemet lære seg å være mer ydmyk overfor medlemslandene og ikke haste gjennom det ene direktivet etter det andre i de ulike parlament, uten at politikerne opplever at de har en god nok oversikt over konsekvensene. Så vidt meg bekjent har bare én saksordfører for behandlingen av et EU-direktiv på Stortinget trukket seg fordi en var usikker på konvensjonens konsekvenser. Det skjedde i 2008 da Per-Willy Amundsen (FrP) trakk seg knyttet til den såkalte Metock-dommen. Medieomtalen av den saken viste for øvrig (nok en gang) at journalistene ikke hadde helt oversikt om hva det handlet om.
I min verden vil ikke EU bli sterkere enn det svakeste ledd, og det hadde kanskje vært den beste innfallsvinkelen for fremtidige avtaler.