Aftenpostens Harald Stanghelle vil fortsatt satse på dialog som løsning på vår tids største verdiutfordring som kommer fra lovreligionen islam. Jeg tror nok ikke det er en god løsning, tvert om. Dette skriver jeg om i dagens Aftenposten.
Aftenposten la tilsvaret mitt på nett i går, mens i dag er det også i papirutgaven.
Benektelsenes tid i islamdebatten er over
Det er meget prisverdig at Harald Stanghelle nå viser verdikortene sine opp mot islam. Endelig får vi anledning til tydelig å få frem skillene i vår tids viktigste verdidebatt.
Lovreligionen islam har seilt opp som en maktfaktor og en verdiutfordring vi antagelig ikke har sett maken til siden 30-tallet. Det er min klare erkjennelse i boken Islam. Den 11. landeplage.
Dette har fått lov til å skje fordi toneangivende aktører innen politikk, mediene og akademia ikke har vært tilstrekkelig på vakt. Så skal jeg innrømme at å skrive denne boken var en belastning, rett og slett fordi det er tungt som enkeltindivid å bringe et dystert budskap til torgs.
Stanghelle sier følgende (23. januar): «Som aktivist er hun jo uovertruffen, som menneske modig, og som maktutøver kraftfull. For selv om kanskje Storhaug selv vil stille seg undrende til at hun er et maktmenneske, så er det ikke vanskelig for oss andre å se den dagsordensettende definisjonsmakt hun til fulle behersker.»
Jeg er ikke den fødte strateg
Han har helt rett: Jeg stiller meg undrende til beskrivelsen. Min agenda har alltid vært å stå opp mot undertrykking og urett mot sårbare enkeltindivider, og å videreføre et fritt demokrati til neste generasjoner. Intet annet. Men jeg vil prøve å ta Stanghelles bemerkning positivt med meg videre. Jeg er nemlig fullt klar over at jeg ikke er den fødte strateg.Som jeg sa i fjor til Aftenposten, kan det stå «et lite strategisk dødsfall» på gravstøtten min. (Ja, jeg er forklart den doble klangbunnen.)
Stanghelle er dog ikke helt presis når han karakteriserer meg som «sint». Jeg har et engasjement antagelig over gjennomsnittet. Men det er jo enkelt å karakterisere en kvinnelig varsler som sint? Som Sissel Benneche Osvold i sin tid (1992) sa det til meg: «Dess tøffere budskap du har som kvinne, jo høyere hæler bør du ha på deg.» Der burde jeg ha skjerpet innkjøpene mine. Så til påstanden om at jeg opplever meg kneblet. Det har jeg i 20 års debatt aldri ytret, så vidt jeg husker.
Skillelinjene mellom Aftenposten og meg
La oss heller se på de viktige skillelinjene mellom Aftenpostens og mitt budskap. På lederplass har avisen tatt til orde for dialog med totalitære krefter, konkret Islam Net, i myndighetenes kamp mot det samme. Avisen mente også at «de konservative» muslimene er «aller viktigst å trekke med og få i tale», knyttet til demonstrasjonen mot Den islamske staten i Oslo august 2014.
Hva er konservativ i denne sammenhengen? Jo, det er de kreftene (salafister og Brorskapet) jeg definerer innunder Muhammeds velmaktsdager i Medina, som har et langsiktig mål om å innføre en totalitær stat. Den samme holdningen utviste avisen da den kåret Mohammad Usman Ranas kronikk i 2008, «Den sekulære ekstremismen», med førsteplass.
Men Rana støtter aktivt oppunder det samme tankesettet som salafistene og Brorskapet, som når han hyller brevet til IS-lederen Baghdadi. Der slås det fast at shariaens barbariske straffemetoder «står fast» («are fixed») i Koranen. Det samme gjelder islams doktriner om kvinner, jøder og «vantro» som mindreverdige.
Ingen dialog med islamfascister
Også tidligere debatt- og kulturredaktør i avisen, Knut Olav Åmås, har utvist den samme apologien for ekstreme krefter. Han ga full støtte til den niqabkledte Aisha Shezadi Kausars turné i norske skoler for å avmystifisere dette plagget, det til tross for at det var kjent at Kausar støttet Taliban. I dag lever hun i Den islamske staten.
Det er her jeg mener Aftenposten «bøyer nakken for en totalitær ideologi». Hvor mye og hvor raskt islamfascisme skal innføres, strides det om. Målsettingen om islam som totalt samfunnssystem er dog den samme. Jeg mener slikt tankesett ikke skal være gjenstand for dialog/forhandling – i alle fall ikke fra politisk hold. Ei heller må krefter som dette prøves fremstilt i medier som «fredsæle, konservative demokrater».
Camerons oppgjør
Storbritannias statsminister David Cameron har tatt innover seg den nye verdifaren, som vi så i nytalen i Birmingham i fjor. Cameron tok et kulturradikalt oppgjør med ikke-voldelige Medina-muslimer og den demokratiske faren deres ideologi representerer.
For Cameron er det å «motvirke denne ideologien en nøkkelstrategi». «Dette betyr konfrontasjon av grupper og organisasjoner som ikke trenger å fremme vold – men som promoterer andre deler av det ekstreme narrativet. Vi må vise at hvis du sier «ja, jeg fordømmer terror – men vantro er mindreverdig», eller «vold i London kan ikke rettferdiggjøres, men selvmordsbomber i Israel er en annen sak», da er du også en del av problemet».
Akutt fare for å miste vår frihet
Det er her forskjellen mellom Stanghelle og meg viser seg: Jeg mener Aftenpostens strategi med ikke å konfrontere disse kreftene er feil, og at «nøkkelstrategien» nå til den britiske statsministeren er livsviktig for demokratiet vårt og den unge generasjonen. Enhver generasjon må nemlig oppdras i demokratibygging og frihetsverdier. Hvis ikke står vi i akutt fare for å miste friheten om få år. Dette tidsperspektivet er kortet ned grunnet asyl- og migrantstrømmen inn i Europa dominert av unge muslimske menn, mange av dem «sinte», som Hadia Tajik formulerte seg i fjor.
Stanghelle påpeker helt korrekt at jeg brukte hans uttalelse i 2006 i min forrige bestselger som bokens «motto»: «Det finnes øyeblikk i historien da konfrontasjon er en nødvendig forutsetning for en ærlig dialog.»
Verdiene som avskys i den islam som nå har makt
Det er så riktig tenkt av Stanghelle, og dette burde vært gjort forlengst overfor eksempelvis krefter i moskeer og Islamsk Råd. Da kunne vi verdimessig vært et langt sunnere samfunn i dag. For felles verdier for Stanghelle og meg er likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet – alle verdier som avskys i den islam som nå har makt.
Hvis det å frykte denne islam fører til at «profetien blir selvoppfyllende», da er debatten torpedert. Men det er nå den starter. 2016 ligger an til å bli året da paradigmeskiftet i islamdebatten slår inn for fullt. Benektelsenes tid er passé.