Dag og Tids Kaj Skagen med drepende kritikk av de ansvarlige for det politiske stormløpet mot innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Spesielt kirkens representanter – og Dagbladets Marie Simonsen – kommer lite heldig ut av Skagens redegjørelse for hvordan Listhaugs motstandere bevisst forvrengte hennes utsagn, for så å angripe på sviktende grunnlag. Artikkelen bør leses i sin helhet:
For den gode er alt lov
Då Listhaug 16. desember vart utnemnd til minister for innvandring og integrering, vart tonen skjerpa. I Dagbladet dagen etter skreiv Marie Simonsen om Listhaug: «Som hun selv sier, godhetstyranniet rir Norge som en mare. Nå har hun fått makt til endelig å gjøre slutt på tyranniet; disse forferdelige menneskene som poster bilder av druknede barn på Facebook uten å skjønne at de er velferdsstatens undergang.»
Dermed var grensa passert til ei direkte ombyting av meininga i Listhaugs utsegn.
«Godhetstyranniet» var ikkje lenger ein hersketeknikk nytta mot dei som vil ha ein strengare asylpolitikk, men personifisert som dei faktiske menneska som hadde medkjensle for flyktningane.
No var det fritt fram. Under lysmessa i Vestre Aker kyrkje tala Gunnar Stålsett til konfirmantane. Den tidlegare biskopen, medlemen av Nobelkomitéen, formannen i Senterpartiet og generalsekretæren i Det lutherske Verdensforbund nemnde ikkje Listhaug med namn, men det var heller ikkje naudsynt. Gjennom debatten var omgrepet «godhetstyranni» beinveges knytt til innvandringsministeren, og alle visste kven Stålsett tala om då han sa: «Dette kyniske nyordet går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår felles humanitet» (Dag og Tid 24. desember).
Så langt hadde ikkje nokon gått før. Ingen med kristen autoritet hadde nytta kristendomen til å råka den politiske motstandaren sin ved hjelp av ei openberr forfalsking av kva motstandaren eksplisitt hadde meint. Denne bannbullen skildra Listhaug som eit kynisk menneske med ei kristendomsforakt av kulturhistoriske dimensjonar og som ein fornektar av den felles humaniteten til menneskeslekta.
Sterkare klage kan ikkje reisast mot nokon, og det vart gjort på sviktande grunn. Det var ei dehumanisering av ein politisk motstandar på religiøst grunnlag, der kristendomen vart nytta som middel til å fremja eigen politikk.