Jeanette fronter igjen de svakeste
Jeanette er fortvilet. Debatten om barnebruder er blusset opp igjen i Norge, og hun har med forferdelse reagert på alle dem som tar til orde for «forståelse». Hun hører lederen fra Mira-senteret snakke om «menneskerettigheter og ikke bare norsk lov». Jeanette ringer.
– Vet du, Rita, de lever enda etter en kjent historie fra Pakistan som langt de fleste familier forteller til sine barn. Historien om kråka og påfuglen. Den går omtrent slik: Kråka synes påfuglen er så utrolig flott og tar derfor å putter påfuglfjær inn blant sine egne fjær. Men når kråka kommer til påfuglene, blir de sinte og napper ut alle påfuglfjærene fra kråka, i tillegg til at de napper ut alle kråkas egne fjær. Den stakkars nakne kråka tar seg tilbake til sine egne, men også de avviser henne. «Du har allerede sviktet oss,» sier de.
Vi skjønner hva Jeanette mener. Jeg ber henne skrive en kronikk og sende den til NRK Ytring. Jeanette skriver:
– Du blir aldri norsk!
Året er 1997. Jeg er 20 år gammel og har allerede brutt ut av et tvangsekteskap med en langt eldre pakistansk mann. Jeg har en datter fra dette ekteskapet, født i Norge da jeg var 17 år gammel.
Men selv om jeg har kommet meg unna tvangsekteskapet, er jeg ikke kommet meg unna tvangskulturen. Denne kulturen blomstrer i Norge på denne tiden, og nå ser jeg på ny en oppblomstring på grunn av alle asylsøkerne som er kommet, og flere vil komme. Minnene om min egen tid som barnebrud kommer sterkt tilbake.
Bønn om hjelp ble avvist
Denne dagen i 1997 tar jeg kontakt med Mira-senteret. Jeg har lest at de motarbeider undertrykkelse og jobber for integrering. Jeg forteller dem at jeg ikke orker mer av denne tvangskulturen. Damen jeg snakker med forteller meg at jeg må forstå at det ikke vil hjelpe meg: – Du kommer aldri til å bli norsk. De kommer aldri til å akseptere deg som en av sine egne. Da mister familien din ære og det vil bli vanskelig for deg selv å være uten aksept fra nordmenn og uten tilhørighet fra foreldrene. Det er jo ikke sikkert familien tar deg tilbake når du skjemmer ut ryktet deres.
Jeg la på.
Stod fram på TV
To år senere blomstrer debatten om tvangsekteskap opp i Norge. Bakgrunnen er en dokumentar på TV 2. Jeg sitter og ser på et debattprogram i samme kanal, ledet av Per Ståle Lønning. Debattdeltakerne, innvandrermenn, avviser at tvangsekteskap er noe problem og vil bare snakke om det fortreffelige med arrangerte ekteskap. Lønning ser noe oppgitt ut og peker mot TV-ruta og sier følgende ”Hvis det er noen tvangsgiftede der ute, ta kontakt!”
Jeg tok kontakt. Det ble et lørdagsportrett med meg der jeg fortalte min historie. Om hvordan jeg, som selv er født i Norge med pakistanske foreldre, ble sendt til Pakistan som 11-åring. Som gift, gravid 17-åring ble jeg returnert til Norge for å føde her og sikre oss nedkomststønad. Jeg var så massivt voldtatt at jeg ble diagnostisert. Jeg sa det da, og jeg sier det igjen: Mine foreldre arrangerte ikke ekteskapet mitt, de arrangerte voldtektene mine.
Mazyar Keshvari (Frp) har foreslått å ta fra Mira-senteret statsstøtte fordi senterets leder, Fakhra Salimi, mener det er «veldig traumatiserende at en gravid, ung kvinne blir skilt fra mannen bare fordi noen andre har bestemt at det ikke er riktig når hun selv tenker at det er riktig. Det er retraumatisering og egentlig overgrep på hennes rettigheter». Videre hevder hun at vi «må tenke på menneskerettighetene, ikke bare loven i Norge».
Innvandrerorganisasjoner hindrer integrering
Jeg skjønner at Mira-senteret ikke har beveget seg en millimeter disse årene. Men til tross for det kan de leve godt av skattebetalernes penger. Hvorfor skal Norge bruke penger på noen som ikke skjønner hva integrering er? Min erfaring er at organisasjoner som Mira forhindrer integrering. Hvis noen ikke tror meg, så grav dypere i deres historie. Og så kunne det jo vært interessant å se nærmere på senterets leder sin tilknytning til Pakistan.
Men jeg skal vel diskvalifiseres fra å mene noe om dette. For etter mine erfaringer med Mira-senteret og TV 2-opptreden tok jeg kontakt med Hege Storhaug, og jeg endte opp i Human Rights Service (HRS).
Jeg hadde merket meg at Storhaug sto alene i denne debatten. Jeg skjønte at Storhaug i 1992 hadde hatt en artikkel i Dagbladet om tvangsgiftede «Sima» i Drammen, og det var første gang at dette ble omtalt i Norge. Vi var nok en del som gjemte denne artikkelen under madrassen. Men offentlig ble problematikken avfeid. Fakhra Salimi hevdet at om det var noen som var tvangsgiftet i Norge, så var det så få at det var et ikke-problem. I 1996 kom Storhaug med boka «Mashallah – en reise blant kvinner i Pakistan» og igjen ble hun møtt med massiv motstand. Ikke engang å hevde at kvinnelivet i Pakistan er undertrykkende og at kvinner utsettes for urett og vold, kunne debatteres åpent.
Nye debattrunder
Høsten 1996 var det også en kronikkserie i Dagbladet. Storhaug skrev«I patriarkatets tjeneste?» (1. oktober) med essens at de pakistanske kvinnene har lav status. Norsk-pakistanske kvinner får ikke vite nok om situasjonen. Fakhra Salimi svarte med «Grenseløs kulturarroganse» (7. oktober) der hun hevdet at det er viktig å se kvinners kamp for bedre levekår i sammenheng med kultur og historie. Noen dager senere (10. oktober) kom Berit Thorbjørnsrud med «Orientalsk kvinnekamp». Essensen her var at i sjangeren «orientalisme» er kvinnene ofte blitt redusert til de problemene de er blitt tillagt, og disse er blitt dramatisert gjennom å fokusere på en blanding av sex og vold. Så kom en ny fra Storhaug: «Grenseløs kvinnekamp» (18. oktober) der hun gjentok at kritikkverdige forhold for kvinner i Pakistan viser seg ofte å være overførbare til norsk-pakistanske kvinner.
Den siste i rekken var signert Thomas Hylland Eriksen og Khalid Salimi (Fakhra Salimis bror). De skulle liksom være overdommere, analysere debatten, og konkluderte med at det var «fronter i minoritetsdebatten» (som artikkelen også het). Her het det at front A mente at integreringen hemmes av medbrakt kultur, holdninger og deres sosiale organisasjon. Nordmenn var altså overdrevent tolerante.
Eksempler på A-fronten var Storhaug, Walid al-Kubaisi og Unni Wikan. Front B hevdet at hemmet integrering skyldtes diskriminering i utdanning, arbeidsliv og andre fellesarenaer, karikering av «innvandrerkulturen» og avsporing av debatten ved «å ty til ubegrunnede generaliseringer, lettvint moralsk fordømmelse og bedrevitende umyndiggjøring av innvandrere». Her plasserte Hylland Eriksen og Khalid Salimi seg selv.
Feige politikere
Så var altså frontene virkelig skapt, og krig ble det. Debatten om tvangsekteskap endte med at politikerne skjønte at tvangsekteskap måtte bekjempes – altså etter Storhaugs avsløringer. Penger ble lagt på bordet, og vips like raskt hevdet Mira-senteret seg som eksperter på området. Det var jo de som hadde skoen på, de som visste hvor den trykket.
Siden har regjering etter regjering gjort det samme, de har betalt seg fri til såkalte innvandrerorganisasjoner. Har du innvandrerbakgrunn er du «ekspert» på disse problemene. Men det er ikke opphav som burde utløse offentlige penger, men resultatene. Derfor støtter jeg Keshvari, Mira-senteret og deres like burde ikke fått et øre. Men jeg ser at ingen tør ta et oppgjør, Høyre sier nei, KrF sier nei, Venstre sier nei, SV sier nei og Ap har ikke NRK fått tak i. De sier nok nei de også. Fordi dette er et «enkeltutspill». De kjenner nok ikke historien.
Og nå vil historien gjenta seg. Nye barnebruder i Norge skal lide seg gjennom det samme som meg.
Feigheten er grenseløs.
HØR: Debatten mellom Jeanette og Fakrah Salimi i MiRA-senteret i Ytring på NRK P2