Bevegelse

Over en million asylinnvandrere ankom Europa i 2015, hvilket har sprengt både mottakskapasiteten og -viljen i flere land. EUs mottakssystem som f.eks. Dublin-avtalen har brutt sammen, mens Schengen-samarbeidet knaker i sammenføyningene. I realiteten har det europeiske asylsystemet allerede brutt sammen.

Men i november 2015 opplyste EU at man forventer at ytterligere tre millioner vil ankomme Europa innen slutten av 2016 og at 600.000 ville ankomme mellom november og februar 2016. Det har allerede begynt; bare fra årsskiftet til 9. februar i år har hele 76.000 ankommet hhv. Italia og Hellas.

Nestformann i EU-kommisjonen, Frans Timmermans, opplyser på sin side at over halvparten av asylinnvandrerne som strømmer til Europa via Hellas og Italia utelukkende ankommer av økonomiske årsaker. De siste tallene fra EUs grensebyrå Frontex viser at 60 prosent av alle asylsøkerne som ankom EU i desember ikke har grunn til å søke asyl.

I mellomtiden har EU-maskineriet vist seg totalt ute av stand til å foreta seg noe som helst. Det måtte gå helt til september 2015 før EU-president Donald Tusk kom haltende etter en samlet europeisk befolkning og advarte (!) mot noe enhver hadde konstatert for lengst: at «Europa har mistet kontrollen over sine yttergrenser».

Man snakker stadig om felles mottak og «redistribuering» av migrantkvoter, til tross for at EU-kommisjonen alt i april 2015 måtte innrømme at det ikke finnes noen politisk oppbakning til å iverksette større redningsoperasjoner i Middelhavet eller noen form for redistribuering. Betyr det at europeerne er blitt fullstendig avstumpet? Neppe, snarere tyder det på at det etterhvert har gått opp for en kritisk masse at Europas innvandringsliberale elite og deres støtter i tallrike, statsfinanserte NGO’er ikke eier begrensninger når det gjelder krav til Europas befolkning og at vi nå befinner oss i et dilemma det ikke finnes noen enkle eller kortsiktige svar på.

Selv de mest innvandringsvennlige landene Sverige og Tyskland har måttet innrømme at det faktisk finnes en grense for hvor mange man kan motta og at kapasiteten nå er strukket til langt over bristepunktet. Samtidig skjer den enorme tilstrømningen til et kontinent som allerede befinner seg i en økonomisk krise og har nærmere 26 millioner arbeidsledige fra før. I Tyskland, som tok i mot over en million asylsøkere i 2015 og som i begynnelsen var optimiske – under kansler Angela Merkels lalleglade slagord «Wir skaffen das» – har skepsisen for lengst satt inn: sosialtjenesten er sterkt overbelastet, det er mangel på boliger/innkvartering og det har – som i Norge, Sverige og Danmark – vist seg vanskelig å få asylinnvandrere i inntektsgivende arbeid. Det er rett og slett ikke (særlig) ufaglærte arbeidsplasser nok og mange asylsøkere er ikke i nærheten av å inneha de kvalifikasjonene arbeidsmarkedet etterspør.

Det later imidlertid til at selv Europas politiske ledelse begynner å innse at det ikke dreier seg om en uforutsigbar, men forbigående «krise» som kan løses ved oppfordringer til midlertidige dugnader, men en permanent situasjon som har potensiale til å destabilisere mottakslandene. Det vi ser er i realiteten den spede begynnelsen på en folkevandring av historiske dimensjoner.

Allerede i 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viser at (de daværende) 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100. Samme år ble FNs prognose attpåtil oppjustert.

Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Anslaget er nå at verdens befolkning vil øke til fra dagens 7,3 til 11.2 milliarder i 2100. Afrikas befolkning vil øke til 4,3 milliarder i samme periode. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige. I Norge har innvandringen som kjent oversteget Statistisk sentralbyrås (SSB) høyalternativ hvert år siden 2005.

Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.

I januar 2015 advarte da også tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den da historisk høye tilstrømningen til Europa bare ville være et skvulp i forhold til hva som kunne komme fremover. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Deres råd var at EU måtte gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen fra 1951, for øvrig samme råd som Fremskrittspartiets eget Bærekraftutvalg fremmet i sin rapport høsten 2013.

Selv FN mener at det vi ser nå bare er begynnelsen. Jeffrey Sachs, som er en av verdens ledende utviklingsøkonomer og rådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, viste til den voldsomme og raske befolkningsveksten og sa det rett ut:

– Migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, men det står ikke på den internasjonale dagsorden fordi det er for vanskelig. Ingen vet hva man skal gjøre med det, sa Sachs og konstaterte at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme.

– Det er ganske enkelt umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat. Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, la han til og advarte om de etniske og religiøse spenningene som også følger med massiv innvandring.

– Jeg tror og håper at åpne samfunn og sosialdemokratiske normer om adgang og deltagelse er den beste veien til å minske etniske og religiøse spenninger. Men selv i Skandinavia er det spenninger mellom det muslimske miljø og majoriteten. Det er et regulært problem som ingen har funnet en løsning på.

Meningsmåling etter meningsmåling i europeiske land har i årevis vist at de respektive befolkninger ønsker betydelige innstramninger og en kraftig reduksjon av tilstrømningen. Mot normalt later det til at selv innvandringsliberale myndigheter endelig har tatt de politiske signalene på alvor og begynner å handle.

I Norge forsøker regjeringen Solberg endelig å ta høyde for den krisen svenske myndigheter har rotet landet de styrer inn i. Regjeringen ønsker å få vedtatt en kriselov som betyr at man kan avvise asylinnvandrere ved grensen dersom asylsystemet i Sverige bryter sammen for godt. Loven vil kort og godt gjøre det mulig å avvise asylsøkere som ikke kommer direkte fra et konfliktområde, som f.eks. asylsøkere fra Sverige, Russland eller alle de som i verste fall har reist gjennom åtte trygge europeiske land for å komme hit, slik tilfellet i all hovedsak var for alle som ankom nordeuropeiske velferdsstater i 2015.

Loven skal kunne anvendes i tilfælde af, at asylsystemet i Sverige bryder sammen.
…
»Det er et force majeure-forslag, som vi vil have i tilfælde af, at det hele bryder sammen, at strømmen bare kommer, og alle ender i Norge, fordi vi ligger øverst og yderst i Europa. Norge er jo slutpunktet, ikke sandt,« siger Erna Solberg i et interview med Berlingske.

Lovgivningen bliver snart præsenteret for Stortinget og forventes at møde bred opbakning, ligesom regeringens øvrige stramninger af asylpolitikken har gjort det.

Advokatforeningens asyl- og utlendingsutvalg mener ikke uventet at denne loven – og selvsagt en rekke andre tiltak for å bremse den massive tilstrømningen – er et klart brudd på Norges internasjonale forpliktelser, men statsminister Solberg mener likevel at det er nødvendig:

»Hvis ikke de andre mekanismer i Europa fungerer, så må vi have en mulighed for at afvise dem (asylansøgerne, red.). Det er jo ikke et forslag til, at vi skal gøre sådan fremover, men det er en sikkerhedsmekanisme i lovværket, hvis andre lande ikke lever op til deres forpligtelser,« siger Erna Solberg.

»Når vi stiller sådan et forslag, ved vi godt, at det er et ganske stort brud med, hvordan tingene har været, men vi må have nogle tiltag, som forbereder os på de værst tænkelige scenarier.«

Det er nok på tide, for Kris Pollet i European Council on Refugees and Exiles mener at vårt kontinent står overfor den største krisen etter den kalde krigen, at Europa er grunnleggende uforberedt til å håndtere den nye, massive tilstrømningen som vil starte når våren kommer og at situasjonen er svært farlig. – Alt kan skje, sier han til Washington Post.

Sverige har begynt å nekte asylinnvandrere innreise uten gyldige reisedokumenter.

Ungarn – som selv har oppført et grensegjerde og i sommer suspenderte Dublin-avtalen etter at 60.000 asylinnvandrere hadde krysset grensen ulovlig – ved statsminister Viktor Orban oppfordrer til oppsetting av ytterligere gjerder mellom Hellas` nordlige grense og grensene til Bulgaria og Makedonia. Gjerdet på den gresk-makedonske grensen er allerede under oppføring.

Østerrike – som har ni millioner innbyggere mottok hele 90.000 asylsøknader i 2015, hvilket er det høyeste antall i per innbygger i EU – har besluttet å innføre et tak på maksimalt 80 asylsøknader om dagen og 37.500 i året. I tillegg vil de kun tillate 3.200 å reise gjennom landet for å søke om asyl i andre europeiske land.

Som ventet protesterte EU på Østerrikes politikk, og mener at den er ulovlig og «klart uforenelig med Østerrikes forpliktelser til både europeisk lovgiving og folkeretten». – Østerrike er forpliktet til å akseptere enhver asylsøknad som blir levert innenfor eller ved landets grenser, skriver EUs innvandringskommisær, Dimitris Avramopoulus i et brev til den østerrikske regjeringen.

Landet står ikke desto mindre på sitt. Ved ankomsten til EU-toppmøtet uttalte kansler Werner Faymann at de etter 100.000 asylsøkere ikke kan si til den østerrikske befolkningen at tingenes tilstand bare vil vedvare:

– Politisk står vi fast. Sverige og Tyskland må tale for sig selv, men det er umuligt for Østrig at tage imod alle Europas asylansøgere. Efter 100.000 flygtninge kan vi ikke sige til det østrigske folk, at tingene bare kører videre, siger Faymann.

Sosialdemokraten Faymann har tidligere krevd at EUs grensebyrå (Frontex) skal sende alle migranter og flyktninger som forsøker å nå Europa tilbake til Tyrkia. Han mener at politiet skal redde alle som forsøker å krysse Middelhavet, men umiddelbart deportere dem til Tyrkia. Faymann opplyste at dersom Tyrkia ikke vil ta dem imot, ville Østerrike utvide egen grensekontroll. Han la til at dette er det eneste tiltaket som er radikalt nok til å stanse den omfattende tilstrømningen til Europa.

Den østterikske utenriksministeren Sebastian Kurz oppfordrer også Makedonia til å stenge grensen helt. Mens innenriksminister Johanna Mikl-Leitner har opplyst at Østerrike forbereder seg på å sette opp 12 nye kontrollposter ved grensen i syd og innføre en daglig, og i verste fall timebasert, kvote for antall asylinnvandrere. I tillegg vil landet gjøre som Sverige og nekte innreise for enhver som ikke har gyldige reisedokumenter. Også Tyskland har innført et daglig kvotesystem.

I Slovenia – som har to millioner innbyggere og har mottatt 470.o00 asylinnvandrere siden oktober da Ungarn stengte sine grenser – har parlamentet vedtatt å utkommandere hæren for å hjelpe politiet å administrere tilstrømningen.

Lovforslaget strøg uden problemer igennem. 69 stemte for, mens fem var imod i parlamentet, der består af 90 medlemmer.

Premierminister Miro Cerar sagde forud for afstemningen til journalister, at det var «et naturligt tiltag på grund af omstændighederne» med henvisning til presset på grænsen.

– Det giver ikke hæren lov til at bruge militær magt, men det gøres for at yde assistance til politiet i forhold til opgaver ved grænsen, lød det fra Cerar.

Det er en sannhet med modifikasjoner, for hæren har både fått mulighet til å midlertidig tilbakeholde grupper for å overlevere dem til politiet og til å bruke makt i nødsituasjoner for å «sikre befolkningens sikkerhet».

Kroatia har utstasjonert grense- og uropoliti mot den serbiske grensen.

Europas politiske ledelse beveger seg så smått, om enn uvillig, mot en realitetsorientering og påfølgende handling. Det er en begynnelse.