Hege Storhaug har blitt intervjuet av Aftenposten. Men Aftenposten var ikke interessert i selve saken. De ville ikke skrive om Medina-Islam som politisk ideologi, og bidra til debatten om religiøs fundamentalisme, flerkultur, budsjettbomben og Europas usikre fremtid. I stedet klippet og limte de Hege Storhaug om til en ekstremistisk klovn. Gjennom det avslørte Aftenposten en klar politisk agenda: Drit ut budbringeren. Og det er dette som gjør intervjuet så viktig: Ikke fordi det gikk så galt for journalistikken som fag, men fordi det representerer et veiskille:
Aftenposten drepte debatten
Men først: La oss spole noen tiår tilbake:
Da den kalde krigen var på sitt verste, og de kommunistiske diktaturene var på sitt mest menneskefiendtlige, var også de revolusjonære miljøene i Norge på sitt største og mest vitale. AKP-ml blomstret. Røde faner vaiet. Sosialismen lyste. Pol Pot var et spennende frihetssymbol! Selv om rapporter om fattigdom, korrupsjon, tortur, konsenstrasjonsleire, forsvinninger og sultkatastrofer var vel dokumenter fra samtlige kommunistland, så gjorde det null – 0 – inntrykk på sosialistiske miljøer i demokratiet Norge. Observerbare fakta var verdiløse for dem. Forsiktighet og skepsis til sosialismen var unødvendig.
De ville ikke vite.
Jeg husker hvor gåtefullt dette var:
Fra røde venner ba jeg stadig om eksempler på hvor sosialismen faktisk hadde skapt bedre samfunn enn vestlige samfunn, men de hadde aldri noen konkrete eksempler. Så hvor fikk de optimismen fra? Hva bygget de troen på? I endeløse diskusjoner kunne man legge frem eksempel på eksempel hvordan kommunismen var menneskefiendtlig, og skapte dysfunksjonelle regimer og samfunn. Og jeg var sikker på, at bare jeg fant eksempler nok, så ville sosialistene innse at de tok feil. Jeg mener: Hva skal til? Hvor galt må det bli? Hvis ikke Mao og filmen «Dødsmarkene» får folk til å vende de røde fanene ryggen – hva skal til da? Argumenter og fakta må jo virke, for folk er jo rasjonelle og smarte – ikke sant? Men nei. Fakta hadde ingen effekt. Aldri. Sovjetunionen var ikke problemet: Det var vi kritikere, USA og vesten som var problemet.
Så spoler vi frem til nåtidens ideologiske kamp
Det er nettopp denne samme holdningen til dokumenterbare fakta, som intervjuet i Aftenposten avslører hos journalistene og redaktøren: Den totale mangelen på vilje og evne til å ta dokumenterbare fakta inn over seg. En ideologisk lydighet har erstattet journalistisk nysgjerrighet. Det er ikke dårlig innvandringspolitikk, kalifatet, Islam og macho-ukultur som er problemet for Aftenposten. Ikke terror, unntakstilstand, kvinnehat, jødehat, krig, voldsbruk, åpne grenser, overtro, voldtekter, sektisme, ærbare plagg, eller det faktum at samtlige muslimske land er minst like dysfunksjonelle som østblokklandene var. Alt det er ikke interessant. Problemet er Hege Storhaug. Dissidenten. Klassefienden. Kjetteren. Hun og hennes «ekstremistiske» forslag er problemet.
La oss ta henne.
Aftenpostens intervju har satt oss tilbake til den kalde krigen.
Sist gang denne blindheten ble farlig, var da sosialistisk totalitær ideologi, blomstret og spredde seg, ekspanderte med vold, og skapte fare, uro og dårlige samfunn overalt hvor den slo rot. (Siste forsøk var i Venezuela, som også gikk på trynet) Nå er det ideologien Islam som sprer seg, som kryper inn under huden på demokratiet, og en femtekolonne av intellektuelle brøyter vei for den gjennom særbehandling, unnskyldninger, bortforklaringer og tåkelegging. Og ikke minst: Angriper alle dissidenter med brennjern, personkarakteristikker og hat. Alt for å unngå å debattere ideologien. Og ingenting virker på dem. Debatt er nytteløst. Dokumentasjon er bortkastet.
Dagens flerkultur-ekstremister kan strekke seg til å vurdere et «reformert islam» – slik noen sosialister så for seg en «reformert kommunisme» ved den kalde krigens slutt. Men man kan ikke reformere noe som er dysfunksjonelt i utgangspunktet. Det lærte Gorbatsjov – mens Pål Steigan lærte nix og njet. Og hvis ikke kriseåret 2015, med sin kaotiske nedsmelting av europeisk trygghet og suverenitet, er nok til å få Aftenposten ombord på vestens og Hege Storhaugs side – hva skal til da? Hvor ille må det bli før de innrømmer de tok feil, og Hege Storhaug hadde rett? Svaret er som under den kalde krigen: «Ingenting er nok». Jeg gir opp.
Advarsel: Konspirasjonsspoiler!
Nå kommer naturligvis flerkultur-eliten med det evinnelige ropet om «konspriasjonhysteri» fra min side. Men 80-tallets kollektive omfavnelse av kommunismens forferdelige samfunnssystem, var ikke en «konspirasjon». Den var reell. Og den skyldes ikke en konspirasjon, men dumhet. Naivitet. Stahet. Ideoligisk blindhet. Og når alle tenker ukritisk og likt, blir resultatet noe som ligner en konspirasjon. Men det er bare enighet. Enighet om noe som åpenbart er galt. Og da spiller det ingen rolle om en eller en milliard tror på det. Det er forsatt fullstendig feil.
Og dette bringer oss til filmen «Matrix».
I blockbusteren «Matrix» kunne man ikke overbevise Neo med argumenter og forklaringer. 
Det var nytteløst. Neo var nødt til å frivillig svelge en rød pille for å se den brutale sannheten som den var. Eller ta en blå pille for å forbli ignorant i en ideologisk drømmeverden, hvor alt var bra og fremtiden var sikret. Aftenposten har tatt en slik blå pille. Norges elite har tatt denne blå pillen, og de intellektuelle på venstresiden tok en overdose blå piller på 70-80 tallet, og er fortsatt høye på det. Mens Angela Merkel åpenbart falt i den blå pillegryta som barn. De er fortapt for fakta. De er akterutseilt. De har parkert. Debatten er over.
Det finnes ikke håp for de som har tatt den blå pillen, og har valgt flerkulturens matrix. De vil ikke vite. De vil ha drømmen. Den skal være virkelig. Og de som sier noe annet, er fiender. De skal tas: Hege Storhaug. Christian Tybring Gjedde. Asle Toje. Peder Jensen. Teo van Gogh. Geert Wilders. Og samtlige velgere som stemmer Sverigedemokratene. Alle er fiender, rasister, fremmedfiendtlige, høyreekstreme, og hekser med onde intensjoner! Alle slike dissidenter er fritt vilt, og ingen personkarakteristikker er for drøye. Vi fortjener ingen verdighet eller anstendighet. Som i The Matrix. Som i Østtyskland. Som på universitetet på 70-tallet. Som i dagens Sverige. Som i partiet til Angela Merkel. Dissidenter blir ikke tålt. De undergraver den deilige enigheten om det som åpenbart er feil.
Så her er veiskillet:
Debatten er over. Det som gjenstår nå, er å slutte å diskutere og begynne å publisere. Skrive, dokumentere, fortelle, og spre sannhetens røde piller. Unngå poengløse debatter, og heller spre nøkterne fakta om flerkultur og islamsk ideologi slik mange alternative aviser gjør nå – til alle som vil svelge en rød pille frivillig. Sånn sett var kanskje Hege Storhaug m.f. inne på en god strategi da de boikottet debatter i NRK. Jeg tror vi trenger mer av det. Vi kan ikke sløse bort mer tid på folk som vil ha den blå pillen.
Tiden jobber for motstanden – men ikke for samfunnet.
Hadde ikke kommunismen blitt vernet av blinde ideologer, så hadde den kanskje kollapset lenge før. Hadde alle stått samlet mot totalitær ideologi, så ville den vært sjanseløs. I stedet fikk vi flere tiår med kald krig og okkupasjon av mange Europeiske land – og de «intellektuelle» sto på feil side. De omfavnet mørket.
Nå skjer akkurat det samme. En ny ekspansiv, totalitær ideologi truer Europa. Budbringere som Muhammed, IS og Det Muslimske Brorskapet sier det selv: Europa skal okkuperes og underkastes Islam. Men fortsatt er vi ikke enige. Igjen står de «intellektuelle» og beskytter det farlige. Fortsatt er budbringerne som Hege Storhaug og Charlie Hebdoe de «slemme». Sånn sett var 2015 en god ting: Det var en rød pille for millioner. Det vil 2016 også bli. Men om det går fort nok, det er det ingen som vet, for motstanden mot å åpne øynene er intens. Så uansett hvor mange biler som brenner, kvinner som løper for livet, eller politi som går bevæpnet i tidligere så trygge land, så er det motstandsbevegelsen av flerkultur og islam (også kalt høyreekstreme) som er problemet. Dissidentene skal tas. Det gir liten grunn til optimisme.
Pokker ta dere Aftenposten.