Det var en fugl som stille kvitret her om dagen at når NRK Dagsrevyens Anders Magnus og Tormod Strand går forbi desken blir det helt stille. Det er fullt forståelig. Vi som følger de politiske debattene og nyhetssendingene med like stort engasjement hver gang har ikke bare registrert NRKs politiske slagside, den er i ferd med å ta livet av oss.
Dagsrevyens Magnus og Strand synes å være enslige svaler i NRK. Det samme kan kanskje sies om Dagsnytt 18’s Fredrik Solvang. De utmerker seg, i min tolkning, med en balansert dekning, ja kanskje til og med en kritisk holdning til innvandring- og integreringspolitikken. Ellers er det mest påfallende den konsensusen som råder, og vi som ønsker innstramninger og nye politiske tiltak, blir behandlet som om vi er tilnærmet spedalske. Vi er «umenneskelige og ekstreme», slik som BI-professor Ole Gjems-Onstad sier i en kronikk i Dagens Næringsliv (7.februar).
En av utfordringene er at asylstrømmen splitter. Motsetningene er til dels harde. Det går et sinne over Europa der ytterliggående politiske retninger rekrutterer. Den bisarre nominasjonsprosessen i USA uttrykker også en misnøye med bestående partier. Mange søker ut på fløyene i den politiske debatt. Midten og rommet for de balanserte løsninger blir gradvis borte. Ønsker om visse begrensninger i flyktningstrømmen omtales lett som umenneskelig eller ekstremt.
Gjennom lang tid har Dagsrevyen inntatt et åpenbart standpunkt for en åpen innvandringspolitikk. Særlig en side kommer til uttrykk; den som er mot innstramninger. Generelt møter de som er for en åpen innvandringspolitikk, sjelden kritiske spørsmål fra intervjueren. ( … )
Han har selvsagt helt rett, men jeg tillater meg å betvile at NRK skjønner hvor galt det er. Debatten om dette går nok, men når en selv (tydeligvis) er så mot den innstramning i innvandringspolitikken som nå presser seg på, så klarer en ikke å finne balansen. Dessuten blir kritikken møtt med et speil: Siden jeg tilhører den kritiske siden vil jeg alltid bite meg merke i det innvandringsliberale. Beklager, jeg tror ikke det er så enkelt.
Se bare på medieflokken som taktfast går etter den nye, og første, innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP). Jeg vet ikke hvor mange medieoppslag jeg har registrert om Listhaug, utover at det er mange, men jeg kan ikke erindre ett oppslag om den politiske endringen det har medført at vi faktisk har fått en egen statsråd på dette feltet. Hva sitter f.eks. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) igjen med av saksfelt? For oss som har jobbet i byråkratiet har BLD alltid blitt kalt «bittelille-departementet». Hva er det nå? Bittebittelille-departementet? Vil det bestå? Bør det bestå? Og hva har endringen av politisk betydning for Politi- og justisdepartementet? Hvilken betydning har det for underliggende etater, slik som f.eks. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)? Har endringen noen betydning for politikken på saksfeltet?
Nei, vi aner ikke. Men vi vet mye om Sylvi Listhaug. Jeg tør minne om at en statsråd ikke driver politikk alene. Det skulle en ikke tro når en hører på nyhetene eller de politiske debattene, særlig siden mediene gjerne bruker sine egne kommentatorer som eksperter.
Moderne medier er ofte selv aktører og kan dermed gjøre samfunnsdialogen enda vanskeligere. Man fremtrer som objektiv der man selv er part. TV 2 brukte sin egen kommentator til å avvise at mediene kunne kritiseres for at Russland kunne omtale Storskog-situasjonen som rotete. Det er som å be Listhaugs statssekretær kommentere på jobben hun gjør.
La meg kommentere det siste først: Selv Gjems-Onstad synes ikke å ha fått med seg at den nye innvandring- og integreringsministeren har to statssekretærer. En for innvandring og en for integrering. Forteller det oss noe politisk? Er det sammenlignbart med Arbeiderpartiets omlegging på feltet, med «the good and the bad guys»? (Omtalt her i en sak fra 2009).
Så til Storskog: HRS har avslørt at mye har vært svært så rotete ved Storskoggrensa, men mediene tror oss ikke (antakelig ikke politikerne heller). Jeg har snakket med flere journalister om dette, mantraet er det samme: «så enkelt kan det bare ikke være». Jeg har sagt det før, og gjentar: Jo, så enkelt kan det være. Sjekk selv. Hvorfor skjer det ikke? Kan noen i mediene forklare meg det? Vel, jeg har jo mine ideer og de heter kilder, eller rettere sagt: mangel på sådanne. Da hviler man seg kanskje for mye på de som har egeninteresse, som f.eks. en statssekretær eller ledere i underliggende etater.
Gjems-Onstad hviler sin kritikk på at NRK splitter Norge i folkevandringen og asylpolitikken og etterspør en likeverdig dialog. Hvor mange kritiske stemmer har kommet frem i denne folkevandringskrisen? Stort sett én – og igjen stort sett representert med Fremskrittspartiet. Da kan en raskt forledes til å tro at den kritiske røsten ikke eksisterer i noen særlig grad. Det forsterkes igjen av at disse representantene fra FrP må forsvare seg mot to-tre motstandere, gjerne en politiker og de som fremstår som med klippekort i debattene: NOAS, Norsk folkehjelp, Flyktninghjelpen, Per Fuggeli osv.
Vi blir irriterte, i alle fall skal jeg innrømme at jeg blir det, men ut fra sosiale medier og publikumstallene for massemediene synes jeg å være i godt selskap. Det er en uheldig utvikling, særlig for en såkalt folkeopplysningskanal.
Ikke minst NRKs dekning av asylkrisen bidrar til at en situasjon der vi er splittet, gjør oss enda mer fjerne for hverandre. Store grupper som egentlig er moderate, kan føle at deres synspunkter ikke blir ivaretatt, men latterliggjort og tidvis nesten demonisert. I det lange løp kan de ansvarlige i NRK skade den sak de tydeligvis føler for. I stedet for dialog, kan vi få aggresjon, mer absolutte posisjoner, mer fiendtlighet og avstand. De store mediene burde vise respekt for de mange forsøk på å finne frem til ens eget standpunkt i denne vanskelige situasjonen.
La meg ta et eksempel ved å ta oss tilbake til Storskog. Tar man seg ulovlig inn til Norge skal man returneres over samme grense og på samme måte som en kom. På Storskog ble det bestemt fra norsk side at de skulle returnere med buss. Det var kaldt i Finnmark, så Regjeringen likte neppe tanken på mediebildene som ville dukke opp med småbarn hutrende på sykkel. Personlig tror jeg angsten for mediene førte til en endret praksis ved returene, noe som russerne visste å utnytte (jamfør fly til Moskva). Men vil politikerne innrømme det? Vil mediene vite det?
Nei, det er ikke helsvart, men slagsiden er for stor.
Faksimile fra NRK