Som kjent har Regjeringen sendt ut sitt høringsforslag til endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II) hvor en rekke aktører har avgitt sin høringsuttalelse, heriblant Statistisk sentralbyrå (SSB). Den skal vi se litt nærmere på, og i denne sammenheng spesielt på familieinnvandring.
I Dagbladet (10.februar) ble det pekt på at innvandring- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) har som «et av de mest kontroversielle forslagene å stramme inn retten til familiegjenforening og kravet fire års arbeid eller utdanning i Norge.» Deretter rettes oppmerksomheten på at den samme Listhaug i høringsforslaget har «pekt på at familiegjenforening innebærer en dobling av antallet som kommer til landet, selv om hun sier til NRK at dette er kun et anslag og at det er variasjoner fra år til år.»
– Hovedpoenget vårt er å sørge for at vi strammer til familiegjenforening fordi dette er et punkt som innebærer at det kommer mange flere til Norge enn bare dem som er asylsøkere, sier Listhaug.
– Poenget vårt med å stramme til er at de som skal få familien sin til Norge, må greie å brødfø dem selv, sier Listhaug og peker på at regjeringen i høst hadde et bredt stortingsflertall i ryggen som ønsket å stramme inn nettopp dette området.
Deretter påpeker Dagbladet at SSB i sitt høringssvar ikke støtter disse påstandene om familiegjenforening.
La oss nå bare først peke på at dette høringsforslaget kommer fra Regjeringen, ikke Listhaug. Hun hadde vel knapt satt seg i statsrådsstolen på innvandringsfeltet før høringen ble sendt ut, men personifisering er jo mediene gode til når de finner det formålstjenlig.
Så – har SSB rett?
SSB skriver i sitt høringssvar følgende til dette punktet:
Til diskusjonen om skjerping av vilkårene for familieinnvandring (kapitell 7) vil vi gjerne få kommentere at forventningen om at den store tilstrømmingen av asylsøkere «… gir grunnlag for en sekundærinnvandring av familiemedlemmer som kan blir enda større» ikke har støtte i innvandringen til Norge slik vi har opplevd til nå. Per 1. januar 2015 var det totalt 138 000 flyktninger bosatt i Norge, og 50 000 familietilknyttede til disse (SSB 2015).
Går vi i SSBs statistikkbank (tabell 08348) og ser på innvandringer etter første statsborgerskap og innvandringsgrunn for perioden 1990-2014, og konsentrerer oss om personer fra Afrika og Asia (inkl. Tyrkia) får vi følgende tall:
Tabell 1 – første statsborgerskap og innvandringsgrunn. Kilde: SSB
Som vi ser fra tabellen kom det i perioden 1990-2014 til sammen 264.003 personer fra Afrika og Asia (inkl. Tyrkia). Her er 91.606 registrert med «flukt», mens 119.113 er registrert som «familie». Med andre ord kom det i perioden flere gjennom familieinnvandring enn på grunn av flukt. Kun 15.571 personer kom ved «arbeid», mens 35.790 kom ved «utdanning». Nå er det neppe enkelt å få familiegjenforening med utdanningsstatus, men det kan selvsagt være noen familiegjenforeninger for de som har arbeidsstatus.
Dette forteller oss igjen at andelen på familieinnvandring i forhold til andelen på flukt er 0,7 for Afrika og 1,8 for Asia (inkl. Tyrkia) i perioden. For Afrika og Asia (inkl. Tyrkia) til sammen er forholdstallet 1,3.
Forskjellen for Afrika og Asia (inkl. Tyrkia) for familieinnvandring kan kanskje forklares med ulik botid i Norge. I 2014 hadde nesten halvparten (44 prosent) av befolkningen fra Afrika en botid under 4 år, 66 prosent under 9 år og hele 91 prosent hadde botid under 20 år. Det tilsier at bare 9 prosent hadde botid på 20 år og over. For Asia er tallene annerledes. Her hadde 18 prosent en botid under 4 år, 36 prosent under 9 år, 70 prosent under 20 år, mens 30 prosent hadde botid på 20 år eller mer (SSBs statistikkbank, tabell 08377).
Tabell 2 – botid (antall personer) fordelt på fire kategorier. Kilde: SSB
Men så oppstår det en uoverensstemmelse. Sammenligner vi tabell 1 og 2 ser vi at det i tabell 1 heter at det (i perioden 1990-2014) var i alt 85.251 personer fra Afrika i Norge, mens det i 2014 (tabell 2) summerer seg til 58.660 personer. Vi «mangler» altså over 26.000 personer. Er de døde? Utvandret? Det høye tallet tilsier at det må være andre forklaringer. For Asia er differansen enda høyere. På botid (tabell 2) er det totalt 89.807 personer, mens det i perioden 1990-2014 (tabell 1) er 178.752 personer. Differansen er på nærmere 89.000 personer. Vi gjør oppmerksom på at tallene i denne tabellen skriver seg tilbake til 1964, men det er av liten betydning, i alle fall for Afrika, da botiden for de fleste er så kort.
Som kjent kom det ca. 31.000 asylsøkere til Norge i fjor, mange av disse fra Syria og Afghanistan, og mange av dem unge menn som vi kan forvente søker familiegjenforening. Antar vi at f.eks. 20.000 av disse får opphold vil det kunne bety (ved å bruke forholdstallet 1,8) at de vil utløse en familieinnvandring på 36.000. De 20.000 vil altså kunne bli til 56.000 personer. Med et forholdstall på 1,3 vil de 20.000 til sammen kunne bli 46.000 personer.
Men så har vi en ny utfordring, og den finner vi i en annen tabell i statistikkbanken (tabell 08378). Her finner vi personer med flyktningbakgrunn etter flyktningstatus og grupper av landbakgrunn. Her fremkommer antallet hvor hovedperson (i Norge) er flyktning og antallet familietilknyttet til denne hovedpersonen. Vi konsentrerer oss igjen om Afrika og Asia (inkl. Tyrkia).
Tabell 3 – hovedperson flyktning og familietilknyttet til denne. Kilde: SSB
Som vi ser her er tallene i tabell 3 svært så forskjellige fra tallene i tabell 1. I 2015 var det 42.240 personer som ble regnet som hovedperson som flyktning fra Afrika, mens 16.420 ble regnet som familietilknyttet til disse. Det gir en andel på familietilknyttet i forhold til flukt på 0,4. Det samme forholdstallet gjelder for Asia – og det har vært rimelig stabilt for begge gruppene i hele perioden 2010-2015.
Men i tabell 1 fremkommer det at 31.526 kom som familie i perioden 1990-2014. Hvor er de resterende 15.106 personene som er registrert som «familie»? Hvor kom de fra? Vi vet altså at de ikke kom som familieinnvandring der herboende (referansepersonen i Norge) er flyktning, da ville de bli fanget opp i tabell 3. Gitt det høye antallet er spørsmålet om hovedforklaringen er at de kom til Norge (som familie) til en som selv har kommet som familieinnvandrer. Altså at vi, dertil for en gruppe med kort botid i Norge, ikke bare snakker om sekundærinnvandring, men om familiegjenforening/etablering til familieinnvandrede. (Merknad kl. 13:35: Glemte å nevne at noen av disse er kommet på familiegjenforening/etablering med norsk person).
La oss ta en tur innom perioden 2010-2014 (siste tilgjengelig tall i statistikkbanken, tabell 07113) for innvandringer etter første statsborgerskap og innvandringsgrunn (igjen for Afrika og Asia inkl. Tyrkia).
Tabell 4. Kilde SSB
Regner vi ut forholdstallet mellom familieinnvandring og flukt ut fra tallene i tabell 4, ser det ut som følgende:
Tabell 5
Ut fra disse tallene ser vi at forholdstallet mellom familie og flukt synes økende for innvandrere fra Afrika, fra 0,44 i 2010 til 0,59 i 2014, mens variasjonene er betydelige for innvandrere fra Asia inkl. Tyrkia. Her var det en topp i 2011 på 2,66 og lavest i 2014 med 1,49.
Hvis disse forholdstallene vedvarer, og for konsekvensene for Norge betyr det lite om familieinnvandringen skjer til flyktning eller familieinnvandret til flyktning, og 20.000 av fjorårets asylsøkere får opphold, vil disse til sammen kunne bli 31.800 personer (ut fra forholdstallet 0,59 for Afrika i 2014) eller 49.800 personer (ut fra forholdstallet 1,49 for Asia i 2014).
Så da spørs det hvem som har mest rett av Regjeringen og SSB. I Regjeringens høringsuttalelse heter det (under departementets syn, side 72):
Adgangen til familieinnvandring er av stor velferdsmessig betydning for flyktninger og andre som tar opphold her. Adgangen bør derfor videreføres. Samtidig gjør den store tilstrømmingen av asylsøkere og migranter det nødvendig å vurdere om reglene i dag rekker for vidt. Dette skyldes blant annet at tilstrømmingen, som i seg selv er betydelig, gir grunnlag for en sekundærinnvandring av familiemedlemmer som kan bli enda større. Samlet sett vil dette sette både mottaksapparatet og velferdssystemet under press.
Jeg holder en knapp på departementets vurdering – og vil legge til at SSBs bastante holdning til dette spørsmålet i sitt høringssvar er uklokt.
(PS: Jeg gjør oppmerksom på at jeg har diskutert disse tallene med SSB, og får støtte for min undring.)