Mange har etterlyst tiltak mot islams fremvekst i Norge og Europa etter å ha lest boken Islam. Den 11. landeplage. I dag kjører aftenposten.no ut ikke bare mine tiltaksforslag, men samtidig også en bataljon av forferdede motdebattanter, det vil si politikere på Stortinget, pluss en fiskeriminister. Men hva er det egentlig jeg sier, og hva mener «de snille» at vi skal gjøre med vårt tids nye totalitære ideologi? Hvordan sistnevnte skal begrenses har de ingen konkrete tiltak mot, og de kaller alt «religion». Nei, la oss «sove», som Arnulf Øverland advarte mot i 1937, og en vakker dag snur vinden, sånn helt av seg selv?
Jeg har holdt nok et foredrag i ettermiddag, denne gangen for 60+ i kommunegården i Sandvika. Over 200 møtte frem, mange måtte snu før jeg ankom da salen var full, andre ble stående utenfor å lytte gjennom åpne dører. Arrangøren hadde aldri opplevd maken før. Salen var på HRS sitt lag, og den fineste kommentaren kom fra en som hadde lest boken min: «Jeg er så imponert over analysen din i boken, og merk deg at jeg er historiker.»
Analysen, ja. Det er nettopp analysen som ligger til grunn for tiltaksforslagene: Islams totalitære ansikt brer om seg i Norge og Europa, og jeg ikke har funnet empirisk belegg eller annet som kan fortelle oss at den totalitære ideologien fra Muhammeds maktdager i Medina som krigsherre, politiske og juridisk leder, ligger an til å reverseres. Det er denne Muhammed som anses som det beste mennesket som noensinne har levd av de gruppene som har makt innen sunni- og sjiaislam i Europa, inkludert i Norge. Hva gjør vi med det?
Så la oss slå fast at lovreligionen islam er både religion og politikk (juss). Det gjør den først og fremst til en ideologi. Skal vi møte denne ideologien entydig med «religionsfrihet» og «ytringsfrihet» i et ubegrenset demokrati? Ville vi gjort det samme med et par andre ideologier som vi nå kjenner konsekvensene av?
En historisk lærdom er at når et problem er lite, er det få som ser problemet, men det er forholdsvis lett å løse. Når problemet er åpenbart for enhver, er det som regel svært vanskelig å løse, om enn ikke umulig, i alle fall på en god demokratisk måte. Er det her vi er på vei? Jeg tror det ut fra faktiske påviste forhold i boken.
Mine tiltak er ikke rettet mot den enkelte muslim. Akkurat som den gjengse tysker ikke var mål for kritikk av Hitlers ideologi, er heller ikke min kritikk av vår tids nye totalitære ideologi, som er voldelig, tyrannisk, ekstrempatriarkalsk og jødehatende, rettet mot «muslimer». Mange muslimer er faktisk offer for denne ideologien i sine hverdagsliv. Ikke minst mang en jente og kvinne som frihetsberøves på ulikt vis. Å begrense denne form for maktislam i det offentlige rommet og moskeer, vil tvert om fungere frigjørende for mange som fra fødsel av er tvunget til å forbli i denne ureformerte «religionen». Mange vil nok huske hva den ledende sunni-ideologen i dagens verden, Yusuf al-Qaradawi, sa:
-Islam hadde dødd ut med Muhammed dersom det ikke var dødsstraff for frafall.
Forstår man alvoret? En «religion» med dødsstraff for å falle fra. Like fullt skal denne «religionen» beskyttes som et lite forsvarsløst barn? Fordi vi i vår vestlige sivilisasjon har kjempet frem frihetsverdier som nå noen vil bekjempe – endog innenfor vårt demokratiske system? Det er for øvrig derfor jeg ikke snakker om «religionsfrihet», jeg snakker om «religiøs frihet», som ikke minst henspeiler på retten til å fravelge religion og til å konvertere.
Noen må begynne å røre i den mugne suppa som har kokt siden 620-tallet.
Muhammeds tilhengere. Hva mener egentlig politikerne om Muhammed? Kan noen spørre dem?
Per Sandberg sier han er for «fri religionsutøvelse». Greit, da tar vi han på ordet: Flerkoneri, kjønnslemlestelse (shafilovskolen), barneekteskap, nei til fri skilsmisse for muslimske kvinner, som dertil skal giftes bort av verge, muslimske kvinner kan kun gifte seg med muslimske menn, og så videre. Forstår ikke (heller) Sandberg at det ikke er religion jeg vil begrense, det spirituelle, men den totalitære ideologien fra Muhammeds maktepoke i Medina, som eksempelvis underla kvinner inhumant lovverk? Den ideologien skal ikke klassifiseres som «religion», det er dette som er hele poenget. Det er totalitær politikk.
Demonstrasjon på Youngstorget i 2012 mot filmen Innocence of Muslims, 5 -6 000 demonstranter. Hvor mange klarer de å mønstre om fem år, ti år?
Sandberg vil heller ikke forby kjønnsapartheid. Men jeg trodde apartheid er politikk? Å bure kvinner inne i mobile fengsler, burka og niqab, er altså innunder «religionsfrihet». Ville det også vært «religionsfrihet» dersom det ikke var kjønn men etnisitet som lå til grunn for argumentasjonen?
Trond Helleland i Høyre forstår heller ikke at jeg ikke snakker om religion men den totalitære ideologien som trives så godt i mang en sunni- og sjiamoské. «Men å stigmatisere en hel religion og de store folkegruppene som tilhører den, det er ikke vi i Høyre med på.» Nei, «snille» Helleland, nå er det du som stigmatiserer og plasserer alle muslimer i en gryte. Slik punkteres en fornuftsbasert debatt før den er i gang. Hvorfor konfronterer ikke Aftenposten Helleland med hva jeg faktisk sier og mener og hans egen stigmatisering?
Helleland må endog koble inn PST. Men det er ikke vold jeg sikter til, det er ideologi som på sikt kan komme til å omvelte det frie demokratiet dersom denne ideologien ikke presses i bakgrunnen. Det er hele poenget mitt, og ingen av motstemmene tar dette innover seg. Hvorfor? Disse Hellelandene mistenker jeg for ikke å kunne islam. Nå har dog alle disse Hellelandene på Stortinget fått Islam. Den 11. landeplage i posthyllen sin. Kanskje noen vil bråvåkne hvis de leser den?
Kanskje den minst intelligente kommentaren er fra Aps Helga Pedersen: – Hege Storhaug definerer seg selv ut av debatten når hun svartmaler hele grupper av minoriteter.
Hele grupper av minoriteter, intet mindre. Tvert om er jeg særdeles tydelig på skillet, både i forhold til islam og muslimer. Mens Trine Skei Grande ikke «orker» å kommentere forslagene. Det synes jeg ikke er merkelig, da hun har understreket med bred penn at islam ikke er et problem, men islamofobi og rasisme. Slik parkerte hun seg selv den gang, som hun nå ønsker å parkere meg. Mens Knut Arild Hareide tror at forslagene, hvis de realiseres, vil føre til «radikalisering og i ytterste konsekvens ekstremisme».
Altså er det å bekjempe ekstremisme synonymt med å skape ekstremisme.
Da vet vi at vi kan vente i mange år til før Stortinget tar ansvar og beskytter frihetsverdiene. Da blir det enda vanskeligere å reversere utviklingen, er min spådom og analyse. For problemene jeg har skissert, de vil bare vokse i takt med migrasjons- og asylstrømmen inn i Europa, kombinert med at de store barne- og ungdomskullene med foreldre fra den dysfunksjonelle islamdominerte verden, går inn i voksen alder. Men «de» tar altså sjansen på at dette går bra til slutt.
Mediene – og politikerne – har ikke lenger definisjonsmakten alene. Med en bok som er i 46.000 i opplag er det utvilsomt at mange i folket vil ha andre opplysninger enn hva de blir servert i det offentlige rom. Det ser vi også på sosiale medier. Å kalle meg ekstrem og det som verre er, hjelper ikke lengre. For det snakkes i neste sving så pent om at vi må bistå de verdslige muslimene, de jeg kaller Mekka-muslimene, men når jeg vil bistå, for eksempel ved å foreslå at sverdversene strykes så barn slipper å sitte og pugge disse, så latterliggjøres det med hvordan det praktisk skal gjøres. Vel, det skal muslimene selv medvirke til. Eller er de uten ansvar?