I møte med virkeligheten

HRS har i mange runder poengtert og skrevet om det politiske spillet. Spesielt stygt er dette spillet på innvandrings- og integreringsfeltet. Men om noen tror at det bare er politikerne som er spilldeltakerne, så er det feil. Deltakerne står i kø, representert av byråkratiet, herunder fagdirektorater, advokatstanden, ulike hjelpeorganisasjoner og såkalte NGO-er (frivillige organisasjoner, typisk fullfinansiert av staten), mediene, ulike A-, B- og C-kjendiser (der noen for tiden driver turnerer i mediene fordi de gir bort barnas dåpssmykker for å hjelpe en flyktning) og listen kan sikkert gjøres lengre enn lang.

FULL AV FAKTAFEIL. Det var gjennomgangstonen i gårdagens muntlige spørretime på Stortinget, om vi skal tro mediene. Det skal vi ikke, noe som enhver kan høre selv, men medier tviholder på at sjefsheksa i politikken for tiden, statsråd Sylvi Listhaug, ble bombardert med spørsmål knyttet til innstramningsforslag II, og at Listhaug svarer slik en politiker ikke bør svare i en slik situasjon: prosessen har vært god og våre dyktige fagfolk har vært, og vil være, på saken.

Men det betyr ikke at slik kritikk ikke fant sted. Både KrF (min. 30:40), fulgt opp av Ap, og det evige superhumane SV, påpekte at diverse fagdirektorater og organisasjoner har kritisert deler av forslagene. Ikke minst legges det syltynne høringssvaret til Statistisk sentralbyrå (SSB) til grunn for å «bevise» høringsforslagets utilstrekkelighet.

Så dukker de opp, medienes egne kommentatorer – som «eksperter» må vite – og forteller oss hva dette og hint kan få av politisk betydning. For å sette det ekstra på spissen innhentes de sedvanlige kritikerne.

Men du kan være sikker på én ting: ingen medier ettergår den såkalte kritikken fra uansett hvem det måtte være. Dette vet selvsagt de politiske partiene (og andre), derfor kan de fremsette slik kritikk med fynd og klem. Men selv ikke SSB er hevet over noe som helst. Når de sier at det ikke finnes støtte i deres tall for større sekundærinnvandring ved familieinnvandring, er det en altfor bombastisk uttalelse, noe vi har kritisert.

Latskapen blant våre medier og det politiske spillet begynner å bli et alvorlig demokratisk problem. Folk tror ikke lenger hva mediene forteller og politikerforakten er voksende, det er min påstand.

Men jeg skjønner ikke at de samme tør. Virkeligheten vil innhente oss – og det har den gjort allerede. Fjorårets folkevandringskrise var en vekker for mange, og vi vet enda ikke hva dette året – og neste og neste – vil bringe. Likevel skal vi serveres benektelser og bortforklaringer.

Da folkevandringen var på sitt høyeste i fjor, skulle vi beroliges med at det var jo flest syrere som kom – og de er velkvalifiserte må vi vite. Ingen undersøkelser i noe land har påvist det. Tvert om. I dag skriver f.eks. danske Politiken at mange av de syriske kvinnene som har kommet til Danmark aldri har arbeidet – det sørger «tradisjonelle kjønnsroller og manglende utdannelse» for. Og jo da, vi vet at kvinner fra visse innvandrergrupper står langt dårligere stilt på arbeidsmarkedet enn menn fra samme gruppe, vi kaller det til og med for en «utfordring». Da er kanskje ikke det smarteste å fortsette med samme praksis, selv om mange (noen?) synes å tro at det «bare er å integrere dem». Hvis bare vi setter inn de riktige ressurser, og det raskt, så kan hele verden, i alle fall store deler av den, visstnok få leve og bo i Norge – slik som høringssvaret til IMDi er et uttrykk for. Men uttrykkes det, ja, da er det en selv som er tendensiøs?

I går kunne vi også lese om Listhaug sin «drømmeinnvandrer«. Det er en fembarnsmor fra Somalia – som er i jobb. Jobben har hun fått fordi en (kreativ) integreringsrådgiver i aktuell kommune fokuserte på hva denne kvinnen kan. Hun hadde flettet kurver ved elvebredden i Somalia, fortalte NRK, og da kom vedkommende på at det jo var et spinneri i aktuell kommune – og der fikk hun jobb. Dette er helt sikkert både en flott og arbeidssom kvinne, men å kalle henne en drømmeinnvandrer er og blir feil. Hun er kanskje en «drømmeflyktning», men historien bevitner også noe annet: Nemlig hvordan Norges klientifiseringsprogram har befestet seg i integreringsarbeidet. Vi forventer lite eller ingenting av menneskene som får opphold. Det må vi gjøre – det er selvsagt – og det gjør denne historien i seg selv selvsagt.

Men heller enn å gå inn i realitetene serveres nye bortforklaringer – og de kalles gjerne for «fakta» av en rekke aktører. F.eks. at av de 1.075 anmeldelser som er kommet etter gruppeovergrepene i Köln nyttårsaften, har politiet nå 73 mistenkte som er identifisert der 30 mistenkte er fra Marokko, 27 fra Algerie, samt tre tyskere og tre syrere. «Like mange tyskere som syrere mistenkt etter Köln-overgrepene» var overskriften som lyste opp fra NRK – for da mente nok NRK at de tok livet av ryktene om at mange syrere var involvert. At fakta er at av 73 anmeldte for sex-trakassering er det kun tre tyske statsborgere, er nok mer å regne som irrelevant informasjon?

Eller når politiets egne statistikk-knusere skal knuse myter. I et mildt sagt ordrikt, men dog så avslørende, innlegg i Politiforum forteller seniorrådgiver Marianne Sætre hos strategisk stab ved Oslopolitiet, oss hvor skapet skal dingle. Sætre er forbitret over at Kjetil Rolness i flere artikler har påpekt det «alle» vet, nemlig innvandrere er overrepresentert i kriminalitet, ikke minst voldskriminalitet, så hun prøver å overbevise oss om at slike koblinger er helt, ja helt, umulig. Christian Skaug har en forbilledlig artikkel om dette hos document.no under tittelen «Loven mot forstyrrelse av den offentlige kosen». Selv kommer vi til å grave litt dypere i Sætres utlegninger for å bringe mer fakt … øh, myter? … til torgs i en egen artikkel.

«Den offentlige kosen» begynner å få mange skrammer, det har også VGs Astrid Meland forstått. Hun sier som sant er at de fremlagte innstramningsforslagene ikke er nok. Rett og slett fordi etter dagens system – og dagens tolkninger, vel og merke – vil millioner av mennesker kunne påberope seg rett til opphold i Norge. Haken med det hele er at dette er det noen av oss som har påpekt i årevis – og blir stemplet som «ekstrem».

HRS vil fortsette å være «ekstrem», så får de som kommer diltende etter ta æren – og samtidig ta ansvar for at tiltakene vil bli tøffere og tøffere.