Sannheten om Storskog?

Lørdagskvelden den 23. januar kom det en overraskende, men dog intetsigende, pressemelding fra Utenriksdepartementet der det het «midlertidig stopp av retur over Storskog». Vi kommenterte denne under overskriften «Hva skjer over Storskog?», da den aktuelle pressemeldingen ikke kom med noe fullgodt svar.

Det mest påfallende var utenriksminister Børge Brendes (H) konstatering av det gode samarbeidet mellom Norge og Russland, samt «vridningen» av budskapet. For det var ikke (den midlertidige) stoppen av retur til Russland som først og fremst ble fremhevet, men at asyltilstrømningen til Norge over Storskog hadde stoppet opp.

«Den løpende dialogen vi har hatt med Russland over lengre tid har ledet frem til en felles forståelse mellom våre lands myndigheter om håndteringen av situasjonen på Storskog. Denne forståelsen har bidratt til at den store og uakseptable tilstrømningen vi opplevde over Storskog i fjor høst, har avtatt», het det i pressemeldingen.

Det lyder tilforlatelig, men er det den fulle sannheten? Vi bestemte oss for å finne ut av hva som skjedde. Hvorfor stoppet plutselig syklende mennesker – uten visum til Norge – å forflytte seg fra Russland til Norge? Det stoppet til og med på dagen. Nærmere bestemt mandag 30.november i fjor.

PU-betjent tok affære

Spekulasjonene og utspillene i mediene har vært mange. Vi kan i dag avsløre at det høyst irregulære spillet på grensen ble stoppet av én person, en politibetjent fra Politiets Utlendingsenhet (PU), som satte foten ned og bestemte seg for at gjeldende regelverk skulle følges.

Asylstoppen synes altså helt og holdent aktøravhengig.

Fra flere hold er HRS fortalt følgende om dramaet i nord i fjor der rundt 5.500 personer tok seg fritt innover Norges grenser, den viktige Schengengrensa mot Russland: 150 til 200 meter fra grensen på russisk side, endog i et militært område, er det en grensebom (som den siste i rekken av tre grensebommer på russisk side). Der samlet folk seg – langt de fleste med opphold i Russland. Ved denne grensebommen, altså den russiske grensestasjonen, ble personene låst inne og russisk politi tok passene deres. Russerne gikk deretter opp mot den norske grensen, gjennom en port som alltid er låst, og overleverte passene til norsk politi. Disse passene var altså ikke iført visumstempel til Norge. Beskjeden fra russerne var «værsågod». Det ble ikke engang nevnt at disse personene søkte asyl i Norge. Så kom personene syklende over til norsk side.

– Med en gang dette startet skulle beskjeden fra norsk side vært at disse menneskene ikke har visum til Norge. Dersom de skal søke asyl skal det skje i Russland. Men man var kanskje redde for politisk bråk dersom foten ble satt ned. Man snakker ikke «den russiske bjørnen» midt imot, var holdningen, sier en av kildene.

Bistand fra PU

Etter HRS’ opplysninger sendte Østfinnmark politidistrikt ut en anmodning om bistand til PU i august/september 2015. PU er et nasjonalt særorgan med 950 ansatte, som bistår resten av politiet i utlendingssaker. Så er spørsmålet: Hvorfor trengte Østfinnmark politidistrikt denne bistanden?

HRS har blitt informert om at PU var på plass i Finnmark fra 15.september 2015. Lederen for PU-betjentene i Finnmark på dette tidspunktet var politioverbetjent Jørgen Granberg. Mye kan tyde på at man lokalt hadde mistet kontrollen med det som foregikk over Storskog, for eksempel uttalte Granberg til NRK i oktober at de hadde avdekket at mange av asylsøkerne hadde hatt opphold i lang tid i Russland og at flere er russiske statsborgere.

HRS har prøvd å få en kommentar fra Granberg om hvordan PU tolket situasjonen når de ankom Storskog, men blir bare henvist til presseavdelingen.

Granberg ble senere avløst av PUs politioverbetjent Tor Espen Haga. Til Dagens Næringsliv (11.november) fremholder Haga at det er mye juks blant asylsøkerne.

Haga sier politiet har erfaring med at flyktninger har samordnet forklaringer på grensen og søkt om asyl for å komme inn i landet.

– Det er ikke sikkert dette fører til at flere får asyl, men det fører til at flere søker om asyl og belaster systemet. De skyver andre asylsøkere nedover i køen, folk som virkelig trenger beskyttelse kan bli skjøvet bakover i køen av folk som kan utnytte systemet og betale seg frem i køen, sier Haga, som sier den første korte samtalen politiet har på grensen er viktig.

– Vi må finne ut hvem de er, om de søker asyl, og hva som er grunnen til at de søker. Denne samtalen tar vi alene med dem, en for en, for å få deres egen forklaring. Vi ønsker ikke at noen skal styre forklaringene til de som er i gruppa. Spør du dem samtidig, så vil de kanskje se hva lederen eller den eldste svarer, sier Haga.

Vi har også vært i kontakt med Haga. Han presiserer at han «forholder seg lojalt til politimesteren i Finnmark» og ellers ikke vil kommentere saken.

Hvem bestemte så at det skulle bes om bistand fra PU? HRS antar at politimesteren i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, benyttet tjenesteveien, det vil si via Politidirektoratet (POD). PODs hovedoppgaver er faglig ledelse, styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene og politiets særorganer. POD er således politidistriktenes og særorganenes overordnede myndighet og nærmeste støttespiller, kan vi lese hos regjeringen.no.

Svært alvorlig situasjon

HRS har vært i kontakt med Finnmark politidistrikt der politimester Hætta har besvart en rekke av våre spørsmål skriftlig.

Hætta bekrefter at hun i begynnelsen av september sendte et varsel til POD om at de sto overfor en svært alvorlig situasjon. Hun benekter at det ble sendt en spesifikk henvendelse til PU. I denne sammenheng viser hun til at en av PUs oppgaver er å registrere asylsøkere, så det var naturlig at PU ble involvert i den situasjonen som oppsto.

Hvor fornøyd er dere med PUs bistand? 

– Vi er meget godt fornøyd. PUs medarbeidere har gjort en kjempeinnsats i en vanskelig situasjon under kummerlige arbeidsforhold på Storskog.

Ifølge våre kilder er politimester Hætta beskjeden her. Hætta skal tidlig ha advart mot det som utviklet seg ved Storskog, men det kan tyde på at det var «noen» som ikke tok det like alvorlig som henne.

Tok affære – med statssekretæren som vitne

Kildene våre forteller at 30.november 2015 skjedde følgende: En ansatt i PU hadde fått nok av det irregulære spillet. Vedkommende gikk opp på grenselinjen der en russer kom med en ny ladning pass fra «flyktninger». Den kontante beskjeden som kom fra denne politibetjenten var:

– Ingen passerer grensen uten visum i passet! 

En forfjamset russer måtte snu, med passene i hånd, og ta seg tilbake til «flyktningene» ved den russiske grensestasjonen.

Spillet var over. Ikke en eneste «flyktning» har siden denne datoen tatt seg inn i Norge over Storskogsgrensa. Som TV 2 nylig meldte: «Antall asylsøkere de siste to månedene: NULL», der det heter at den siste asylsøkeren som kom via Storskog ankom i slutten av november.

Daværende statssekretær i Justisdepartementet, nå statssekretær hos innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP), Jøran Kallmyr (FrP), var tilstede da den aktuelle politibetjenten tok affære.

Kallmyr bekrefter hendelsen over HRS og navngir også PU-betjenten.

Asyl?

Kildene forteller at mange av dem som til da hadde kommet snakket russisk, som en tannlege fra Midtøsten som sa rett ut at han kom til Norge etter over fem års arbeid i Russland. Men nå, som arbeidsløs, søkte han seg til det norske arbeidsmarkedet.

Tannlegen, som mange andre, nevnte ikke ordet asyl da de kom over grensen.

– Vi sto med lua i hånden overfor russerne. Det som skjedde var en blanding av uvitenhet om gjeldende lovverk og feighet, og redsel for «den russiske bjørnen». Denne mentale «krigen» fikk pågå i en og en halv måned, og den vil koste norske skattebetalere dyrt.

Kostnadene for de ca. 5.500 som ankom innen 30.november i fjor innbefatter så langt i hovedsak kost og losji, saksbehandling og eventuell uttransportering. Rundt 200 er allerede returnert, en del er forsvunnet og så er spørsmålet hva som skjer med de gjenværende og hvor mange av disse som eventuelt vil få opphold i Norge. Får 3.000 av disse varig opphold kan vi, med utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås (SSB) tall for ikke-vestlige innvandrere, anslå ytterligere kostnader. Ifølge SSB vil hver ikke-vestlig innvandrer i gjennomsnitt gi opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner kroner. Da vil 3.000 bety en nettokostnad på i underkant av 13 milliarder. I tillegg kommer eventuell familiegjenforening. Så vi kan trygt slå fast at denne PU-betjentens handling har spart Norge for milliarder.

Men kostnadene er nå én ting, langt mer interessant er hva denne politibetjenten fra PU gjorde på eget initiativ, og var det virkelig det som fikk stoppet asylankomstene over Storskog – som både statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Brende har skrytt av er et resultat av godt samarbeid mellom Norge og Russland?

Da må vi ta veien innom både Russland, regelverk og praksis. 

Russland

Fra Debatten på NRK 28.januar er det verdt å høre på statsministerens forklaringer på hvorfor asylstrømmen over Storskog stoppet (første innslag), men mest av alt skal vi lytte til russereksperten Hans-Wilhelm Steinfeld.

Steinfeld påpeker at det er helt åpenbart for ham at de over 5.000 som kom over Storskog, er sluppet gjennom av i hvert fall regionale ledere med motiv om å straffe Norge på grunn av sanksjonene mot Russland (jfr. Ukraina/Krim-problematikken). Han tror ikke Putin står bak, «han var nok opptatt av helt andre ting», sier Steinfeld, og peker på at Putin i september (da asyltilstrømningen over Storskog virkelig startet opp) var på vei til FNs hovedforsamling der helt andre ting sto på dagsorden.

Steinfelds forklaring er således at det var noen «lokale ledere som skulle være best i klassen – så slapp de dette løs.» Han tror heller ikke at det ble noe klapp på skulderen fra Kreml til disse regionale lederne for å gjøre Russlands eldste grense til en konfliktgrense. Steinfeld viser blant annet til at grensen har over 200.000 legitime grensepasseringer per år (90 prosent russere, jamfør det Steinfeld senere i sendingen presiserer: denne grensen er den mest dramatiske i betydningen rikdommen på den norske siden og fattigdommen på den russiske siden) samtidig med at konflikten satte hele Barentsregion-samarbeidet i fare.

Konklusjonen er kanskje, som Steinfeld sier,  at forholdet mellom Norge og Russland nok raskt vil normalisere seg etter denne «kalde krigen» – hvis russerne får bestemme.

Så er spørsmålet: er det Norge som har rotet det til?

Regelverk og praksis

Mye kan tyde på det om vi ser på regelverket og ut fra hva denne politibetjenten gjorde den 30.november – og på hvilket grunnlag vedkommende gjorde det.

Storskogsgrensen reguleres av flere forhold, nedfelt i lover, regler, instrukser og ulike avtaler. La oss ta noen av de mest sentrale, ikke minst relatert til ansvarsforhold (NB: her kan du lese mer om regelverket med lenker).

Det er forbudt å overskride grensen uten tillatelse av vedkommende myndighet. Det fremkommer klart i for eksempel riksgrenseloven og i egen avtale med Russland. I grenseavtalen mellom Russland og Norge finner vi et eget kapitel om konflikter og hendelser ved grensen, samt hvordan dette skal løses. Det heter blant annet at ingen av landene «har rett til å nekte å ta personer tilbake når det er fastslått at de utilsiktet har gått over grensen.»

Hvem som har hvilket ansvar fremkommer også i regelverket (instruks om samarbeidet om grenseoppsynet på landegrensen mellom Norge og Russland). Politimesteren i Østfinnmark har ansvaret for grensekontrollen (som igjen skal være i henhold til utlendingslovgivningen), samt å avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold og verne om den offentlige orden og sikkerhet.

I utlendingsloven fremkommer hva som er formålet og hvordan grensekontrollen skal utøves. Her fremkommer også hvilke regler som gjelder for asylsøkere. Ikke minst gjelder det hva politimesteren og hva politibetjenter har myndighet til vedta, og hva som skal overlates til Utlendingsdirektoratet (UDI). Her viser vi spesielt til at politibetjenter kan treffe bortvisningsvedtak hvis vedkommende ikke kan fremlegge pass/gyldige reisedokumenter, mangler nødvendig visum og/eller er registrert i SIS.

Grensekommissæren (med sitt Grensekommissariat) er den som skal føre forhandlinger med russiske grensemyndigheter for å løse eventuelle konflikter og praktiske spørsmål vedrørende grensen, samt treffe de nødvendige tiltak for å hindre konflikter og forebygge hendelser i strid med gjeldende regelverk.

Det er med andre ord lite i veien med regelverket og avtalene.

I tillegg heter det fra Finnmark politidistrikt at det på mandag 30.november ble innført «framskutt passkontroll». Det betyr at kontroll av pass og reisedokumenter fremmes på grenselinja. Spørsmålet er bare hvorfor ikke det ble gjort lenge før. Uansett så dekker det ikke denne PU-betjentens handling, som nettopp avviste å ta imot passene uten gyldig visum.

Problemene synes dermed å ligge i svikt og endret praksis.

Hvem sviktet?

Spørsmålet er rett og slett hvem som har sviktet i sine oppgaver. Etter omleggingen av politidistriktene senhøsten ble Ellen Katrine Hætta utnevnt (27.november 2015) som politimester i Finnmark. Hætta har bred politifaglig erfaring. Hun har blant annet vært Østfinnmark politidistrikts politimester siden 2011, etter å ha vært konstituert politimester en periode før utnevnelsen. Hun har også vært politiinspektør og leder for retts- og påtaleavdelingen, samt statsadvokat for Troms og Finnmark. I pressemeldingen ved tiltredelsen het det blant annet:

– Den siste tida forteller oss det vi alltid har visst, at Finnmark ligger midt i verden, sier nyutnevnt politimester Ellen Katrine Hætta.

– Vi har siden september stått i en svært krevende situasjon på Storskog grensestasjon. Samtidig skal vi gjennomføre politireformen og etablere Finnmark politidistrikt. Det er to store og utfordrende oppgaver. Jeg er klar til å ta fatt på utfordringene. Den største fordelen er at vi har husene fulle av flinke folk, fortsetter Hætta.

På spørsmål fra oss om hvordan Grensekommissæren opptrådte under denne krisen, svarer politimester Hætta at «Grensekommissærens oppgave er å forvalte grenseavtalen av 1949 mellom Norge og Russland, og den har ikke noe med grensekontroll å gjøre. Hendelsene ved Storskog faller dermed utenfor Grensekommissærens ansvarsområde.»

Når våre kilder viser til at noen tydeligvis var redd for at avvisning ved grensen kunne føre til politisk bråk og kanskje heller ikke kjente regelverket godt nok, kan alt tyde på at praksisen ble utvannet. Våre kilder frikjenner heller ikke Grensekommissæren i denne situasjonen. Forklaringen synes plausibel, spesielt når vi ser at én handling fra én politibetjent fra PU stoppet det hele – på dagen.

Da tallene avdekket at det ikke kom noen asylsøkere i uke 42 (som startet med mandag 30.november), kunne NRK fortelle oss at UDI-direktør Frode Forfang på Twitter kom med følgende melding: «En hel uke uten noen asylsøkere over Storskog. Norske tiltak har hatt en tydelig effekt. Tiden vil vise om effekten varer.»

26.november meldte NRK om at det skulle iverksettes en ny instruks for Storskog der det het at alle asylsøkere som har hatt opphold i Russland skulle avvises. Men denne instruksen var høyst sannsynlig helt unødvendig dersom gjeldende regelverk hadde blitt fulgt i utgangspunktet.

Opp mot dette bildet synes politikernes forklaringer på hva som stoppet asyltilstrømningen over Storskog å ikke være korrekt. Disse såkalte asylsøkerne skulle vært avvist ved grensen umiddelbart og det var ingen hindringer i veien for det. Forklaringen på dette er enkel. Russland anses som et trygt (om ikke perfekt) land. Dermed skulle heller ikke de med transittvisum i Russland sluppet over grensa. Men nettopp dette med Russland som «et trygt land» kan ha vært et usikkerhetsmoment. Det kan være at «bakkemannskapene» ventet på en politisk avklaring på dette, da ved at «Vi anser Russland som et trygt land» var å anse som et signal for å avvise dem ved grensen.

Dette forteller oss også hvordan vil skal forhindre asylsøkere via Storskog i fremtiden, nemlig ved å forholde oss til angitt regelverk og praksis. Samme regelverk og praksis kan innføres ved andre grenseoverganger, og vi vil da kunne ha langt bedre kontroll med asyltilstrømningen både i år og i fremtiden.

Dette i seg selv ordner derimot ikke returene. Der sitter fortsatt Norge med en utfordring. Men den synes selvforskyldt og nå prøver man å «ta æren» for at asyltilstrømningen over Storskog stoppet med å vise til «diplomatiet». Det spørs også om det er diplomatiet som vil være mest utslagsgivende for å få i gang returene.

Returene

Kanskje vi også her skal ta Hans-Wilhelm Steinfeld på ordet. Han sier i Debatten at Russland «aldri har hatt respekt for folk som slikker dem oppetter ryggen, så det er en dødslinje hvis man vil kommunisere med Kreml».

I morgen skal ekspertgruppen mellom Norge og Russland møtes.

Da er kanskje løsningen for rask retur å stenge Storskogsgrensen den perioden Norge trenger for å realitetsbehandle asylsøknadene via Russland. Dette mener nok statsminister Solberg er å legge seg flat for russerne, for «hvorfor skal vi blunke først til russerne» (jamfør Debatten NRK), men spørsmålet er om ikke russerne med stengt grense nettopp ville tatt dem som ureglementert kom over grensen i fjor så hurtig som mulig tilbake for å få normalisert forholdene i og ved Storskog.