Mange som henvender seg til meg disse dager er fortørnet over det de mener er en åpenbar kampanje fra Aftenpostens side. Avisen presenterer ikke bare mine tanker om hvordan vi må stå opp mot vår tids nye totalitære ideologi skjevt og tendensiøst. Avisen fortsetter å kjøre ut stemmer fra «slørene og skjeggens rekker». Det er vel så interessant at tall jeg referer til, som er fra det mest renommerte sosialforskningsinstituttet i Vest-Europa, dømmes nord og ned ved å benytte en forsker som man må kunne si ikke står helt stødig faglig. Alt skal altså fordummes rundt utspillet mitt. Det er da kampanjejournalistikken blir åpenbar. Men avisen har et tre timers videoopptak av intervjuet med meg. Kunne vi få se det?
En av flere e-poster til meg om siste dagers oppslag i Aftenposten lyder slik:
Aftenposten affæren var et veiskille Hege.
Plutselig innser jeg at innvandrings-ekstremistene ALDRI vil innrømme at de tok feil. Uansett. (Som i Sverige, så hvorfor er jeg overrasket?)
Det ER ingen fornuft der. Det ER ingen vilje til å lære, observere eller oppdage.
De VIL ikke tenke seg om. De KOMMER ikke til å se problemene – uansett hvor store de blir.
Vi må fortsette alene.
Det blir tungt.
Har Aftenposten med slike vulgære oppslag, dertil med en kilde som ikke vil ta avstand fra å drepe homofile, valgt å utvandre fra vår tids viktigste debatt?
Fascisme, ekstremisme og muslimhat. Slik har det forløpt i Aftenposten siste dagene, anført av krefter i moské-Norge som står skulder ved skulder med ideologien fra Muhammeds totalitære dager i Medina. Men pytt, hva betyr det så lenge disse er nyttige for Aftenpostens sak – som synes å være å ville diskreditere meg både menneskelig og faglig. Slik unngår man faktabasert debatt, og slik unngår man å blotte sin egen utilstrekkelighet innen feltet gjennom så mange år? Eller hva er motivet?
Prøver Aftenposten å svekke folkets kunnskap om hvilken ideologi og hvilke krefter vi her og nå står overfor?
Når avisen setter nok et innlegg på trykk med en språkføring man sjokkeres over, «antimuslimske ekstremister», de som fremmer «hatske uttalelser» (ja, det er sånne som meg), så handler det ikke bare å om å prøve å svekke folks kunnskap, tror jeg, men også å svekke folks mot til å stå opp for fornuft og frihet, for hvem orker å bli stemplet på det mest usaklige og urimelige? Dette skal være landets ledende abonnementsavis. Er avisen stolt av dette nivået? Tar man ansvar for samfunnets fremtid på denne måten?
I det omfattende oppslaget på fredag, er ikke minst kampanjen slående når man våger å gå løs på den historisk største undersøkelsen av såkalt «fundamentalisme» blant kristne og muslimer i seks vesteuropeiske land med rundt 9 000 respondenter. Undersøkelsen er dertil utført at det mest anerkjente sosialforskningsinstituttet i Europa, plassert i Berlin. Forskerne kom frem til at 4 prosent kristne gikk i denne kategorien mot hele 44 prosent av muslimer (tyrkere og marokkanere). Tittelen i Aftenposten ble «Avfeier Storhaugs tall». Ja vel, det var altså mine tall? Hvilket presisjonsnivå!
Hvem avfeier instituttet? Jo, det er han som vinket farvel til meg da han anmeldte Islam. Den 11. landeplage for Morgenbladet. Anmeldelsen kom 15 dager etter boken ble lansert 5. november i fjor, og den hadde da «kun» gått i tredje opplag (nå 13. opplag). Hvorvidt Morgenbladets redaksjon i etterkant er fornøyd med at de ukritisk trykket «anmeldelsen», se det tror jeg kan ha vært en debatt internt. Det vi kan si er at vi har registrert mang en latter over denne anmeldelsen, som jeg fra godt hold er oppfordret til å ramme inn med markering av de mest gale/morsomme slutningene og påstandene.
Forskeren sier nå i Aftenposten at det er «useriøst å basere slike uttalelser på én enkelt studie» (altså å referere til Berlin-instituttet), hvorpå han viser til en liten undersøkelse som han baserer sine uttalelser på og som gir et noe annet svar. Man blir svimmel av det hele, og de som har lest boka, vet at jeg har sitert flere undersøkelser.
Men poenget er igjen: Hvorfor opptrer Aftenposten slik?
Ettersom avisen filmet hele det tre timers lange intervjuet med meg, da formodentlig for å bruke det på nettet, kan jeg kanskje tillate meg å etterlyse publisering av opptaket hos avisen? Jeg er klar over at faren da er overhengende for at bildet av en «anti-muslimsk ekstremist» går i tusen knas. Men det går jo an å spørre pent. Det skal jeg gjøre på e-post i løpet av dagen.