Kjell Skartveit har fulgt helgens fortørnede debatt over Hege og noterer seg et paradoks som tilsynelatende har gått de fleste hus forbi. I en artikkel på document.no redegjør han for hvordan Mullah Krekar faktisk ble dømt av norsk rett for å ha brukt den religions- og ytringsfriheten som alle nå rystet forsvarer mot landeplagen Heges totalitære og fascistiske angrep.
Skartveit selv tror ikke det vil la seg gjøre å stryke ufjelge vers fra Koranen, men minner om at flere vers og tolkninger er svært problematiske fordi de oppfordrer til vold mot meningsmotstandere. Krekar ble da også dømt for å oppfordre til straffbare handlinger da han ytret noen av dem:
Vår ytringsfrihet aksepterer ikke oppfordring til drap. Men hvorfor er det da så veldig problematisk at noen faktisk ønsker å regulere en religion der de hellige tekstene oppfordrer til nettopp det?
Hege Storhaugs kritikere synes å glemme at hun ikke er alene om å problematisere de kontroversielle versene i Koranene. Rettssakene mot Mullah Krekar handler jo nettopp om ytringsfriheten knyttet til disse versene. For når Storhaugs motstandere angriper henne med utgangspunkt i ytringsfriheten, kan det ikke bare være retten til å stå nedskrevet i Koranen de mener, det kan ikke være slik at det bare er Allah selv som er beskyttet av retten til å ytre seg, det må også gjelde hans tilhengere, deriblant Mullah Krekar.
Da Mullah Krekar ble intervjuet av NRK i januar 2015, var det hans forståelse av islam som var tema, hvilken straff han mener de fortjener, de som fornærmer profeten eller Allah. Det vil si, han anvendte de versene Hege Storhaug vil sensurere bort, og dersom Hege Storhaugs kritikere mener hun er diktatorisk i sitt møte med Koranen, så må deres standarder også gjelde for de som anvender dem. For Krekar gjorde kun rede for hva han mener hans tro befaler ham, eller som hans forsvarer, advokat Brynjar Meling sa:
«Han har ingen mål om å bli populær i Norge. For han så er dette slik han tolker islam, og for han ville det vært kontroversielt å si noe annet enn slik han tolker islam.»
Skartveit mener derfor dommen mot Krekar er en utfordring for Heges like tallrike som opprørte kritikere: han ble dømt for å ytre sin tolkning – en tolkning som forøvrig er utbredt jfr. flere islamske lands lovgiving som tilsier dødsstraff for blant annet blasfemi – av visse vers i koranen. Advokat Meling mente da også at Oslo tingretts dom var i strid med ytringsfriheten. – Skal vi følge argumentasjonen mot Storhaug har han helt rett, men jeg kan ikke se at de som nå angriper Hege Storhaug har forsvart Mullah Krekar. Hvorfor gjorde de ikke det?, spør Skartveit:
Angrepene mot Hege Storhaug har utgangspunkt i troen på religionsfrihet og ytringsfrihet, de samme argumentene Mullah Krekar forsvarte seg med, og det er verdt å legge merke til det Krekar sa i et intervju med NRK:
«Du sat i fengsel for å ha truga tre kurdarar og statsministeren. Nå seier ein av kurdarane at du har truga han igjen. Er det riktig?
– Nei, det er ikkje riktig. Han kan jo gå rettens veg og forsøke å bevise det.
Men han som har brent Koranen: Vil det vere riktig at han mister sitt liv – sjølv om han bur i Noreg?
– Eg veit bestemt at han har gjort ei kriminell handling der straffa er døden. Ansvaret for å fullbyrde straffa ligg på vårt muslimske fellesskap (ummah, journ.mrk.), uansett om han er i Noreg eller om han er hos Barack Obama, svarar Krekar.
– Eg trugar ikkje personen sjølv. Eg fortel korleis teorien er, kva som står i lova. Eg har sagt kva som står i Koranen og i sanninga. Eg har ikkje peika på éin person og sagt at «deg må vi drepe».
Ein av dei som brente Koranen er redd for at nokon som høyrer på deg kan komme til å drepe han, fordi du har sagt at det er straffa ifølgje Koranen. Er det ikkje ein fare for at nokon av dei som høyrer på deg, gjer ei slik gjerning?
-Han må jo frykte somaliarar, indonesiarar, afrikanarar, tsjetsjenarar – alle som følgjer Koranen. Han treng ikkje vere redd meg, men han må frykte den forbrytinga han har gjort og frykte at straffa mot han skal fullbyrdast.
Betyr ikkje det at du med din religiøse utgreiing faktisk dømmer han til døden, sjølv om du ikkje vil gjere det sjølv, kan andre gjere det?
– Ikkje berre dei som høyrer på meg, men alle som kjenner til straffa kan drepe han. Alle!»
Skartveit mener det ikke er vanskelig å være enig med Meling at det Krekar gjorde av å benytte seg av sin religionsfrihet og ytringsfrihet. Retten var imidlertid uenig og dømte Krekar for trusler og oppfordring til straffbare handlinger.
Han påpeker også ytringsfrihetens forhold til det skrevne og muntlige ord. – Det kan ikke være slik at det er lov å skrive en tekst, men ulovlig å uttrykke den muntlig, poengterer Skartveit og legger til at det Krekar faktisk gjorde var nettopp dette:
Og det Krekar gjorde i det berømte intervjuet hos NRK var i prinsippet ikke annet enn en muslimsk eksegese, en utlegning av Koranen hvor han viser at dens tekster dømmer til døden de som fornærmer islam. At noen opplevde det som en trussel er helt naturlig, men hva så? Krekar selv sa ikke at han skulle drepe noen, han fortalte om sin tro.
– Angrepene mot Hege Storhaug vitner om et samfunn i villrede, for det er liten tvil om at store deler at folket er enige i at vi ikke kan akseptere islams voldelige sider. Selv de fleste som hyller religionsfriheten og ytringsfriheten tåler ikke et møte med en truende Krekar, paradokset er at de heller ikke tåler svaret fra Hege Storhaug. Men de som bruker så sterke ord mot Hege Storhaug bør reflektere en liten stund over hva det er Storhaug ønsker å bekjempe, avslutter Skartveit:
Oslo tingrett har kriminalisert en muslimsk tekstutlegging der vold er den endelige konsekvensen, Krekar er egentlig dømt for sin tros skyld. Ingen har kalt Oslo tingrett diktatorisk eller totalitær.