Politikere fra hele det politiske spektrum i Danmark er oppe i det røde felt etter at TV2s skjulte filmopptak i den beryktede Grimhøj-moskeen viser en imam som underviser en studiegruppe bestående av kvinner og barn i sharia-lover og påfølgende barbariske straffemetoder. Den kjekke imam, Abu Bilal, forklarer pedagogisk at i en «ideel islamsk stat» skal utro kvinner steines og sex utenfor ekteskapet straffes med pisking. Frafalne fra og fornektere av islam samt muslimer som ikke faster skal slås ihjel.
– Hvis en gift eller skilt kvinde begår utugt, og hun ikke er jomfru og begår hor, så skal hun stenes til døden, siger imamen på de skjulte optagelser.
Andet punkt er reglen om ”øje for øje”:
– Hvis man dræber en muslim, så skal man selv dræbes.
Og tredje punkt lyder, at muslimer, der vender ryggen til islam, ligeledes skal bøde med livet.
– Den, der frafalder sig religion, altså en frafalden, han skal slås ihjel. Eller en fornægtelse. En der fornægter fasten eller ikke tror på fasten. Hans dom er, at han er vantro. Hvis han er stædig og ikke vil faste, så bliver han dræbt.
Politiker for De konservative, Naser Khader, mener moskeen bør stenges, det samme gjør Dansk Folkeparti.
Formannen for Grimhøj-moskeen, Oussama El-Saadi, svarer med at politikere krenker religionsfriheten når de blander seg i moskeens undervisning, som han opplyser at bare er «helt alminnelig undervisning i koranens tekster».
– Det kan ikke passe, at man siger til os, at vi ikke må undervise i det her, siger han til Ritzau.
Partiet Socialdemokraterne mener på sin side at «undervisningen» er en trussel mot demokratiske verdier, mens folketingsmedlem for det ildrøde Enhedslisten, Pelle Dragsted, kaller imamens synspunkter og undervisning for «sinnsykt».
Problemer er bare at det ikke er det. I tillegg til den spirituelle delen omfatter islam et lovreligiøst, politisk aspekt: sharia. Denne delen av islam er en form for samfunnsinnretning og det gjøres derfor gjentatte forsøk på å forflytte islamske forbud og påbud fra menigheten og det troende individs privatsfære og over i det offentlige rom. De stadige kravene som stilles til det omgivende samfunn i islams navn er i aller høyeste grad et eksempel på dette. Og hvordan man enn snur og vender på det, så er alle deler av sharia – selv det som er av mindre voldelig karakter enn det ovenstående – særdeles problematisk i et demokratisk samfunn.
Faksimile: Stavanger Aftenblad
Det er lover og regler som regnes som gitt fra Allah på telefax og ifølge mange ledende islamske autoriteter derfor evige og uforanderlige. Lovgivingen står følgelig ikke til demokratisk diskusjon. Står det der, så står det der.
Og dette er ikke en holdning som kommer fra små avkroker på «Det mørke nettet», men en del av hovedstrømmen i islam. Høyre-politiker, rådsleder i Dialog-senteret og talsmann for Muslimsk Fellesråd i Rogaland, Ejaz Summer – og dialogprestens Kian Remes dialogpartner in crime – har f.eks. markert seg motstander av homofiles rettigheter og hadde dette å si da han ble spurt av Stavanger Aftenblad (11. desember 2015) om å ta avstand fra steining som straff for utroskap:
– Men du kan ikke ta avstand fra selve straffen, at man steiner folk for et forhold som utroskap?
– Det høres selvsagt grotesk ut. Men du har USA, som dreper folk med giftsprøyter eller elektrosjokk. Slik gjør de det der, men det er ingen som lar være å reise til USA for det. Jeg kan ikke ta avstand fra noe som står i koranen. Det kan du ikke be meg om, sier Ejaz.
Lurer du forresten på hvor hans politiske motarbeidelse av homofiles rettigheter kommer fra? Fra hans bokstavtro religiøse overbevisning:
– Du har markert deg som en klar motstander av homofiles rettigheter?
– Det går på min religiøse overbevisning. Jeg har min religion som konservative kristne har sin religion. Jeg kan ikke gi meg til å tolke koranen og velge bort det ene eller det andre.
Likevel forsøker både politikere og store deler av pressen stadig å fremstille steining og andre groteske straffemetoder for handlinger som helt klart hører til privatlivets fred som en slags pervertering av islam – noe som bare befinner seg i randsonen blant væpnede ektremister i organisasjoner som Den islamske stat og wahabismen i Saudi-Arabia. Da Aftenposten i november 2013 beskrev Tawfiiq Islamic Centers – landets største somaliske moské – angivelige bekymring for og motstand mot radikalisering og rekruttering av unge muslimer til jihad og ekstremisme, hadde den samme moskeen lagt ut anbefalinger om å drepe homser og steine utro kvinner til døde på Facebook-siden sin en måned i forveien. Samme dag som Aftenpostens artikkel sto på trykk forsvant artikkelen om homofile, mens anbefalingen om å torturere ekteskapsbrytere til døde ble liggende.
Som andre islamister forsikrer Grimhøj-moskeens formann naturligvis at steining og pisking bare skal forekomme i «ideelle islamske samfunn» og at man selvfølgelig ikke vil praktisere dette i land hvor det ikke er tillatt.
Dette svaret er typisk for islamistene. De tar aldri ansvar for sine personlige meninger eller holdningene de sprer. De er for at samfunnet skal styres av sharia-lover, også de mest barbariske som steining for utroskap, amputering for tyveri og pisking for nær sagt alt mulig, men forsikrer at de ikke vil innføre det akkurat her de – og ikke minst vi – tilfeldigvis bor.
Hvor betryggende er nå egentlig det forbeholdet?
I realiteten benytter de seg bare av det vi i Norge kan kalle «å dra en Islam Net«. Denne organisasjonens leder, Fahad Qureshi, mener oppriktig at en muslim ikke kan være mot dødsstraff, for da setter vedkommende seg opp mot Allah og hans profet og er dermed vantro. Organisasjonen går inn for alle aspekter av sharia med dens tilliggende herligheter. Men når det blir berettiget kritikk å få, da heter det plutselig:
Islam Net tar fullstendig avstand – uten forbehold – fra ethvert misbruk av hudood-straffene, uavhengig av om det gjelder steining, avkapping av hender, drap, eller hva enn det skulle være.
Javel. Men hva er «misbruk» i dette tilfellet? Hudood-straffene inkluderer nettopp steining, amputasjon, pisking og dødstraff. Når disse straffene blir implementert i Qureshi & Co`s drømmesamfunn, så finnes det ikke noe misbruk. Bare bruk.
Denne måten å omgås sannheten på gjenfinnes alltid i både islamisters og konservative muslimers utsagn. Som f.eks. islamisten Ali Abdallah Al Ganas i Gävle moske i Sverige. Først uttalte han at den myrdede Charlie Hebdo-redaksjonen hadde «skadet islam og muslimer». Så fortsatte han med å bedyre at hans personlige mening ikke er relevant og beroliger med at «vi muslimer kan säga generellt att vi tar avstånd från att oskyldiga dödas». Som med Qureshis anvendelse av ordet «misbruk», er det Al Ganas bruk av «uskyldige» som er cluet her. Al Ganas har nemlig nettopp forklart at Charlie Hebdo-folket ikke var uskyldige, så han tar selvfølgelig ikke avstand fra drapene – hverken personlig eller religiøst – han mener det var berettiget.
Nå kan man jo ellers mene mye om utroskap; men hva slags holdninger til andre mennesker får man når man blir oppdratt til å mene at en passende straff for utro kvinner er å torturere dem langsomt til døde? At en medborger som benytter seg av religionsfriheten og velger bort islam bør slås ihjel?
Og dette er ikke en hypotetisk problemstilling, dette er praksis i flere land i den arabiske verden, samtidig som tilhengere av hele sharia-pakken øker i antall i Europa. Hva vil dette avstedkomme hvis eller når de blir mange nok?
Noe har vi allerede sett: islamister og sharia-tilhengere mener blant annet at det offentlige rom er mennenes domène og at kvinner ikke skal bevege seg utendørs uten mannlig verge. I Tyskland er dette i ferd med å bli en realitet på grunn av flokker av unge menn fra den arabiske verdens omfattende seksuelle trakassering av jenter og kvinner som beveger seg utendørs. I Sverige melder offentlige svømmehaller om merkbart færre kvinnelige besøkende. Nå vil nok en slik observasjon blir avvist på lik linje med eksistensen av no-gosoner, med det luftige og prinsipielle argumentet om at de «forskjellige lands lovgiving fortsatt gjelder formelt». Det er ikke formelt innført sharia-lover heller, men praksis på bakken er noe helt annet. Hvis jenter og kvinner ikke lenger tør å bevege seg utendørs alene eller uten mannlig selskap, slik tilfellet er i flere lokalområder med store ansamlinger med asylsøkende unge menn, har man unektelig fått en situasjon der sharia-lover og kulturelle normer fra arabiske samfunn gjør seg gjeldende i praksis. Så kan de innvandringsliberale protestere og debattere ordbruk på sosiale medier og kronikker så mye de vil, jenter og kvinner går så allikevel ikke ut alene eller uten mannlig følge.
I Sverige forteller en rekke kvinner med bakgrunn fra islamske land at dette allerede er en realitet i flere svenske forsteder.
I Danmark mener tidligere justisminister og formann for Sosialdemokraterne at ekstremistenes propaganda er i ferd med å bre seg til større grupper som ender med å snu seg mot det danske samfunnet og dets verdier, som demokrati og likestilling mellom kjønnene.
«Vi så sidste år med terrorangrebet på København det stærkeste vidnesbyrd om, at vi har et stigende problem med radikalisering i vores samfund. Vi er et af de lande i Europa, der relativt set har flest Syrienkrigere. Og vi ser miljøer, hvor flere og flere vender sig mod Danmark og Europa, men også imod demokratiet og mod ligestilling mellem kønnene – ja, mod hele tanken om det frie samfund,« siger Mette Frederiksen.
»Den radikalisering udgør en alvorlig sikkerhedsrisiko for vores samfund – en reel trussel. Den allerværste konsekvens er, at nogle få vil begå terror. Men det er jo på sigt et tilsvarende stort problem, hvis vi oplever stadigt flere børn og unge, der bliver vendt mod det samfund, hvor de lever, og som de burde være en del af,« fortsætter hun.
Fredriksen påpeker paradokset med at kreftene som forsøker å vende flere mot danske og europeiske frihetsverdier gjør bruk av de selvsamme verdiene for å få frem sitt budskap – til stor skade for det omgivende samfunn:
»I virkeligheden bruger de radikaliserede i Danmark de frihedsrettigheder, som vores grundlov giver os, til at modarbejde os. Det gælder både forsamlings- og ytringsfriheden, men også religionsfriheden og foreningsfriheden. Det ser vi både med Grimhøjmoskéen og med foreninger som Hizb ut-Tahrir.«
Sosialdemokraternes formann mener derfor at det er nødvendig at demokratiet tar kampen opp, også med mer eller mindre udemokratiske midler. Fredriksen tar blant annet til orde for å utvide myndighetenes mulighet til å stanse eller bremse nettsider som kan bidra til radikalisering uten en foregående domstolsavgjørelse. Det siste fordi hurtig handling fra myndighetenes side kan være avgjørende i en tid hvor informasjonsflyten på nett er stor og rask.
«Det er farligt, at man i dag kan sidde derhjemme med nedrullede persienner og gardiner og have adgang til en hel verden på den forkerte side af stregen – uden at nogen kan konfrontere eller tvinge vedkommende til at overveje, hvad der er rigtigt og forkert. Man kan sidde helt alene med meget propagandamateriale fra Islamisk Stat. Det er potentielt utroligt farligt.«
I karambolage med ytringsfriheden
Derfor ønsker Socialdemokraternes formand muligheden for at lukke ned for hjemmesider, der bidrager til radikalisering og ekstremisme.
»Når man kan se, at der opfordres til overgreb på andre mennesker, til vold og drab eller hvis terrorisme eller en terrororganisation som Islamisk Stat hyldes, så skal du kunne lukke kommunikationen ned.«
Fredriksen sammenligner tiltaket med avtalen mellom Redd Barna, dansk politi og internetttilbydere, som innebærer at nettsider som viser overgrep på barn kan blokkeres umiddelbart når de oppdages.
– Det er behov for å anerkjenne dilemmaet med at noen bruker vårt demokrati til å undergrave det, sier Fredriksen, som mener at Grunnloven ikke har tatt høyde for de nåværende problemene med radikalisering og ekstremisme.
Risikerer vi ikke at komme i karambolage med ytringsfriheden?
»Jo.«
Og det er du villig til?
»Ja, absolut, for jeg er ikke relativist.«
Hun legger til at hun selv har truffet det «prinsippielle valget at man ikke skal ha lov til å bruke demokratiet til å tale direkte mot det».
»For det første vil jeg ikke påstå, at jeg kan lave afgrænsningen ene mand – eller at Socialdemokratiet kan. Terrororganisationer, der står på vores officielle lister, er oplagte. Videregivelse af informationsmateriale, hvor der indgår vold, overgreb, mord og halshugninger er jo oplagt. Så vil der jo være nogle grænsetilfælde, og vi må have en faglig diskussion af, hvornår nok er nok. Jeg har det selv sådan, at når man opildner til overfald eller overgreb begået mod mindretal, ja, så er det kriminelle handlinger.«
…
Men viser det ikke, at et sådant tiltag er praktisk meget svært at gennemføre – afgrænse og vurdere?
»Jeg tror ikke, det er let, og der vil rejse sig mange dilemmaer, som jeg anerkender. Jeg er ikke ude i et skråsikkert forløb. Jeg kan bare konstatere, at nettet tager til i styrke. Og der er et materiale på nettet, der medvirker til radikalisering. Det bliver vi nødt til at forholde os til,« siger Mette Frederiksen og understreger, at Danmark har et særligt problem med tiltagende radikalisering.
Sosialdemokraten peker på at Belgia, Sverige og Frankrike også har store problemer på dette området, men at situasjonen er en annen i Østeuropa. – Når du kikker på Europa er det en sammenheng mellom innvandringsmønsteret og risikoen for radikalisering, sier hun:
»Radikalisering har jo med indvandring at gøre. Det er indiskutabelt. Du har jo ikke en terrorrisiko i Danmark i dag – ikke mig bekendt – som har at gøre med andet end radikaliserede islamister.
Så radikalisering har en relation til indvandringen?
»Ja, det har den. Og til manglende integration. Men det er vigtigt at slå fast, at vi har at gøre med et mindretal – så absolut.«
Men er det det? Og er det egentlig ekstremisme i vanlig forstand vi snakker om? Den lovreligiøse, politiske delen av islam er forholdsvis utbredt. Tilhengere av sharia likeså.
Skribenten Mehrdad Amanpour på den i all hovedsak venstreorienterte, sekulære nettsiden Harry`s Place, mener at den underlige aksepten av det som egentlig er reaksjonære og ekstreme talspersoner og moskeer skyldes at «ekstremt» stille og rolig har blitt til «moderat» i takt med at flere strengt konservative muslimske land lykkes i å spre sin versjon av islam i de muslimske diasporaene i Europa, samtidig som europeerne selv har vært for høflige, prinsippløse eller for feige til å protestere.
– Det er idag farligere for meg å erklære min moderate tro offentlig, enn det er for de ekstreme, skrev han i 2013. Han påpekte at dagens hovedstrømning av islam er langt mindre progressiv enn det var for bare noen tiår siden, og utstilte metodene som ble og blir benyttet i europeiske demokratier for å få ekstremistene til å fremstå som moderate.
Amanpour satte fokus på nettopp det forbeholdet sharia-tilhengerne og islamister bruker – ja, vi mener at dette er skikkelig bra saker, men ikke akkurat i dette landet her, da – og viste med en sammenligning hvor lite tillitsvekkende dette «forbeholdet» er:
La oss skru tiden 20 år tilbake og forestille oss at Sør-Afrika stadig har en apartheid-regjering. Forestill deg at vi i Europa har en betydelig minoritetsmiljø bestående av afrikaans (hvite sør-afrikanere) og at et betydelig antall innenfor fellesskapet åpent støtter apartheid. Ville det være fair å beskrive dem som ekstremister?
Javisst, og ettersom det er overveldende konsensus om at apartheid er en ekstrem ideologi, ville det være noen konsekvenser i Europa, juridiske eller andre, hvis man beskrev slike mennesker som «fanatikere», «rasistiske utskudd» eller verre?
La oss gå videre og forestille oss at en del av apartheid-tilhengerne ikke bare tror på raseskille, men også mener at straffen for raseblanding burde være døden, la oss si ved lynsjing.
Men la oss anta at africaanerne som er pro-lynsjing for det meste er lovlydige og at deres støtte til lynsjing er basert på oppriktig religiøs overbevisning – tross alt trodde noen i Dutch Reformed Church engang at svarte afrikanere tilhørte en laverestående rase enn hvite og at sort hud var Kains merke.
La oss også anta at deres religiøse ledere hevder at deres religion befaler dem å overholde lovene i de landene de bor i, og at enhver støtte til lynsjing kun gjelder for en «ideell apartheid-stat».
Gjør det å være lovlydig og støtte noe avskyelig, men kun i en «ideell» stat, automatisk et individ til «moderat»? Gir det denne personen automatisk rett til å bli tolerert, respektert og forsvart fra fiendtlighet?
Er det i det hele tatt tenkbart at en religiøs leder eller leder for et fellesskap hadde fått ta til orde for lynsjing, selv i en «ideell» verden, i en kirke, samfunnshus eller studentforsamling uten å bli rettforfulgt for hatforbrytelse og nådeløst trakassert av anti-fascister?
Kunne noen noengang sagt noe sånt på BBC radio uten å bli satt i gapestokken av intervjueren og utløse et massivt ramaskrik?
Amanpours ble i sin barndom fortalt av familien at hudud-straffer som steining, halshugning og amputasjoner ikke var en del av det moderne islam, men at slik praksis tilhørte en annen tid, på samme måte som heksebrenning i Europa. De muslimene som støttet slik praksis ble beskrevet som «tilbakestående» og at de eneste landene som praktiserte dem som «barbariske». Amanpours familie mente dog at utdannelse med tiden ville opplyse disse enkle menneskene og trekke dem inn i moderniteten. Istedet skjedde det motsatte, skriver han:
I disse dager kan man lykkelig mene og offentlig erklære at dødstraff burde gjelde for alle som har sex utenfor ekteskapet, deltar i en homoseksuell handling, fornærmer profeten eller forlater islam uten å være «ekstrem».
Så lenge man sier «i et ideelt islamsk samfunn».
Mehrdad Amanpour viste til en artikkel om formannen for Det islamske senter i Luton, Abdul Qadeer Baksh, som på BBC radio hevdet at alle moderate muslimer mener at homofile vil bli henrettet i en ideell islamsk stat. Mens studiovert Olly Mann riktignok utfordret dette, ble Amanpour likevel irritert over den fraværende harmen. Utfordringen ble isteden fremsatt med en høflighet på grensen til det ærbødige: – Æh, jeg aksepterer at du sier «i en ideell islamsk stat», sa Mann.
– Utgjør «ideell» noen vesentlig forskjell for det hatefulle i det som ble sagt?, spør Amanpour:
Tilgi meg for min stygge analogi, men forestill deg at en av våre fiktive africaans hadde sagt: «svarte ville blitt henrettet for raseblanding i en ideell apartheid-stat». Ville Mann ha vært så forsiktig med å vise sin avsky og forargelse over en slik uttalelse?
I Question Time kom Nick Griffin [leder for det fascistiske partiet British National Party, BNP] med den nå beryktede uttalelsen: «Jeg har delt platform med David Duke, som engang var medlem av Ku Klux Klan, et fullstendig ikke-voldelig et, forresten».
Som vi alle lo – hvem kunne ikke se det absurde i Griffins advarsel?
Hvilket er hvorfor det er så vanskelig for meg å bære så mange europeeres manglende evne til å se og reagere hensiktsmessig på den uakseptable ekstremismen som er blitt mainstream i muslimske samfunn.
Mens Griffins tvetydighet blir plukket opp umiddelbart, får muslimske talsmenn hele tiden slippe unna med unnvikende ord hele tiden. Det generelle mønsteret er dette:
«Å gjøre/støtte [Sett inn avskyelig synspunkt] er uislamsk. Dette er Storbritannia. Islam befaler britiske muslimer som bor i Storbritannia å adlyde britiske lover.»
Tvetydigheten her er «Storbritannia» og «britisk». Legg merke til dem, og fortvil, som jeg gjør, over at intervjueren enten ikke legger merke til det og bestemt ikke vil spørre: «Et øyeblikk, hvorfor tar du forbehold? Mener du at det er ok for ikke-britiske muslimer å [sett inn avskyelig synspunkt] utenfor Storbritannia eller i et ideelt islamsk samfunn?
Nettsiden Harry`s Place avslører, i likhet med HRS, altfor ofte at det i hele Europa finnes moskeer, islamske sentre og islamske studentforeninger hvor muslimer ikke har noen betenkeligheter med å åpent erklære sin støtte til den type «ideell islamsk stat» som den Baksh ønsker seg. Og de blir sjelden eller aldri arrestert for det.
– De gjør det i trygg forvissning om at De rettenkende høflig vil stikke fingrene i ørene og se den andre veien, samtidig som tåpelige organisasjoner som Hope Not Hate (HnH) og den litt skumlere Unite Against Fascism (UAF) og militante antifascistiske organisasjoner i Europe nådeløst vil angripe enhver som høyrøstet kritiserer de personene eller gruppene som har og fremmer en så forferdelig verdensanskuelse, skrev Amanpour og la til at i en rasjonell verden ville mennesker som Baksh vært en sosial paria, rettforfulgt for hat-kriminalitet og samtidig uopphørlig jaget av antifascistiske aktivister. Istedet blir han oppskattet som en «leder for miljøet» og «fetert av Lutons store og gode – kommunestyret, fellesskapspoliti-initiativet, medier og den politiske klassen».
En tilbakevendende problem er såkalt moderate organisasjoner og moskeer som gjentatte ganger inviterer foredragsholdere som er alt annet. Hvorfor skjer dette gang på gang hvis ledelsen er så moderat som de og ukritiske politikere medier vil ha det til? Det later til å ha sunket inn i det offisielle Norge at organisasjonen Islam Net er dårlig nytt, men det blir derimot ikke problematisert at f.eks. den påstått moderate Rabita-moskeen inviterer de samme hatpredikantene.
Problemet er imidlertid ikke begrenset til enkelte moskeer eller en håndfull hatpredikanter. Ifølge grunnleggeren av den britiske tenketanken Quilliam, Maajid Nawaz finnes det en hel industri av aktivister – noen gang under dekke av å være interessegrupper eller menneskerettighetsaktivister – som reiser rundt i moskèer, på universiteter, skoler og samfunnshus og fyller hodene til unge muslimer med en hatefull ideologi. Nawaz mener samfunnet alt for lenge har tillatt spredningen av en ondartet ideologi blant unge mennesker.
– Dette skaper i seg selv ikke en generasjon terrorister, men det skaper en atmosfære; en ny verden av ikke-voldelige ekstremister, konstaterer Nawaz.
Han la til at det ikke er stort noen kan gjøre med dette på kort sikt og at vi aldri kommer til å kunne drepe oss ut av fenomenet. En langsiktig løsning kan derimot ikke ignorere den ubehagelige sannheten og samfunnet kan ikke fortsette å neglisjere de få muslimene og andre som forsøker å konfrontere trusselen innad i sine egne miljøer, skrev han og påpekte at flere undersøkelser viser en bekymringsfull trend:
En fjerdel av britiske muslimer sympatiserte med angrepet på Charlie Hebdo. Absolutt ingen – 0 prosent – har gitt uttrykk for noen toleranse for homofili. En tredjedel mener at drap i islams navn kan rettferdiggjøres. 36 prosent har gitt uttrykk for at apostater (frafalne fra islam) bør drepes. 40 prosent vil innføre sharialover i Storbritannia. 33 prosent har uttrykt et ønske om å opprette et verdensomspennende teokratisk kalifat.
– Er det da til å undres over at nærmere 1.000 britiske muslimer har sluttet seg til Den islamske staten (IS), hvilket er flere enn det som har gått inn i den britiske hæren. i et tilfelle som symboliserer problemets omfang, emigrerte nylig en hel familie på 12 til Den islamske staten. Etter enhver rimelig vurdering har noe gått veldig galt i Storbritannia, skrev han. Han viste også til den den innvandringsliberale venstresidens bemerkelsesverdige toleranse for islamister og påfølgende støtte til offerrollen de sistnevnte alltid inntar:
– Men det jeg har begynt å kalle Europas regressive venstreside kan ikke begripe hvordan islamistisk tyranni – som å grave kvinner ned til halsen og steine dem til døde – kan være noe annet enn et autentisk uttrykk for muslimsk raseri over Vestens koloniale hegemoni. For vet du ikke at muslimer er sinte? Så sinte, faktisk, at de ønsker å gjøre innfødte yazidi-kvinner til sexslaver, kaste syriske homofile fra høye bygninger og brenne folk levende? Alt fordi…Israel. Europas regressive venstre – som er i ferd med å penetrere den amerikanske offentligheten også – venter ikke at muslimer skal være sivilisert. Og muslimske oppkomlinger som våger å utfordre denne teokratiske fascismen er ingenting annet enn en ubeleilighet for den skrudde Weimar-lignende populismen som spyr ut forenklingen: alt er vestens feil.
– Det er mine medmuslimer som lider mest under denne patroniserende, selvmedlidenhetsinspirerende pludringen. Og akkurat som amerikanske muslimer, med en viss grunn, frykter å bli målet for høyreorienterte, anti-muslimske fordommer, gir det regressive venstre britiske muslimer bedøvelse og oppmuntring til å innta en evig offerrolle inn med teskje, i den hensikt å score smålige ideologiske poeng mot «Vesten». I mangfoldets navn har aspirasjoner blitt kvalt, forventninger begrenset og fordi muslimer har sin egen kultur, vet du ikke det?, har selvsegregering og ghettoisering blomstret, avsluttet Nawaz.
Mehrdad Amanpour mener at hvis man ba et medlem av «de gode» om å beskrive hva de forestiller seg at en moderat muslim tror, så ville de sannsynligvis foretrekke å beskrive synspunktene til en som ham fremfor synspunktene til en som Baksh. Men hvis samme person ble bedt om å opprette en relasjon til en «representativ muslim», ville vedkommende hver gang gå til en person som Baksh. – Og der har du selvmotsigelsen – selv om det er praktisk å forstille seg i offentligheten, vet mediene og den politiske klasse innerst inne at folk som meg ikke lenger er representative for britiske muslimer, skrev han.
Han listet opp sine synspunkter, som er omtrent de samme som for de fleste moderate muslimer:
Avstraffelse etter hudud-lovene er galt – å drepe eller lemleste et menneske kan aldri rettferdiggjøres. Han støtter ytringsfrihet, selv når den er kritisk til profeten eller utfordrer noen muslimers overbevisninger. Han mener at voksne skal være fri til å ha frivillig sex med hvem de ønsker i det private. Enhver muslim skal være fri til å forlate islam. Og helt avgjørende: at disse rettighetene skal gjelde her, alle steder til alle tider. Han legger til at han tror at når det gjelder nevnte «forbrytelser», om de nå er det, tilkommer det Allah alene å dømme.
Men om Amanpour som muslim ikke er alene om å ha disse overbevisningene, er folk som ham overlatt til seg selv. – Vi står overfor overveldende fiendtlighet fra det såkalte «store flertall av moderate muslimer». Vi blir beskyldt for å skape uro (fitna) og for å være frafalne (murtada), og som sådan er vi, i likhet med homofile, garantert dødsstraff i Baksh «ideelle islamske stat», fortsatte han.
Det er ironisk at i det moderne Storbritannia, er det langt, langt farligere for meg å erklære min tro offentlig, enn det er for Baksh å erklære sin.
Hvilken sjanse har folk som meg når de «Store og gode», de liberale mediene og de «anti-fascistiske» organisasjonene, som burde støtte og forsvare oss, istedet støtter og forsvarer dem som mener at vi bør dø? I deres «ideelle» verden.
De ryggradsløse mediene. De prinsippløse fagforeningene, universiteter og studentforeningene som vender det blinde øye til den ondskapen som fremmes i deres midte. De hyklerske «antifascistiske» organisasjonene, som muliggjør og forsvarer hat. Og mest av alt: den spyttslikkende politiske klasse. Skam dere alle sammen.
«Ekstreme» er stille og rolig blitt «moderate», mens europeerne har vært for høflige og prinsippløse eller for feige til å protestere.
Det er dem som sier: «Islam trenger en reformasjon». Til dem vil jeg si: «Se deg omkring – reformasjonen har allerede funnet sted.
Amanpour viste til Ali Eteraz, som i en artikkel i Guardian var inne på det samme:
Ifølge det 18. århundredes opptegnelser, hadde Det ottomanske riket – islams herskende makt – ikke pisket, fengslet eller eksekvert dødsdommer over ekteskapsbrytere på nesten 400 år. De tradisjonelle ottomanske juristene hadde påberopt seg koranens «fire vitner»-regel, hvilket i praksis gjorde bevisførsel for utroskap tilnærmet umulig.
Så kom en selvutnevnt islamsk reformator ved navn Abdul Wahhab… Wahhab sa at én fremskaffet tilståelse var nok til å steine noen til døde og fortsatte så med å gjøre nettopp det.
I løpet av de siste to årtier har saudierne brukt minst 87 milliarder doller for å spre wahhabismen til utlandet.
På samme tid har konkurrerende fundamentalistiske shia- og sunnibevegelser blitt aggressivt promotert i hele Europa, med massiv støtte fra land som Iran og Qatar.
Moderat islam er så godt som død. Den hadde ikke en sjanse.
Overalt i Europa idag kan noen anbefale en utopi hvor homofile og frafalne skal drepes, og ikke desto mindre forvente å bli betraktet som «moderat», fullt berettiget og fortjent til toleranse og respekt. De kan til og med kalle seg selv «antifascistisk».
Så lenge Utopia er «et ideelt islamsk samfunn.
Siden europeeres Utopia er så langt fra et «ideellt islamsk samfunn» som det går an å komme – og tilstanden i 57 land er i seg selv et godt argument for hvorfor – er det på tide å følge danske sosialdemokraters råd og ta opp hansken islamistene og øvrige sharia-tilhengere forlengst har kastet.